O

2017

Performance with Kunstgress (Amanda Bach, Ida Frømyr Borgen, Maaike Croles Fitjar, Hanne Frostad Håkonsen).
Sound: Erlend Hogstad
Light: Tobias Leira
Photo: Kristine Jakobsen

"O" has no beginning or end, but is circular in shape, both spatially and timewise. The work is intended as a continuous and horizontal, rolling landscape that exists independently of any defining gaze.
The supporting element is a monologue written and performed by Heier. The text draws on classic feminist texts like Simone de Beauvoir's "The Other Sex", Mary Wollstonecraft's "A Vindication of The Rights of Woman" and Betty Friedan's "The Feminine Mystique", mixed with references from rock music and occult formulas. The monologue is, in its entirety, pronounced from the point of view of ‘the other’, expressing the paradox of an implicit, internalized division between subject and object, the individual and the collective. The work describes 'the female' from the inside, as a physical, first-hand experience that shapes the world and the I, and not as an object described from the outside or an exception from a male norm. The work puts the verifiable forms of knowledge, associated with the male, rational and dynamic, and the intuitive, instinctive, emotional associated with the female, animal, sexual, unstable, on the same level, challenging these hierarchies of gender and knowledge through language and movement.

«O» er sirkulær i form, både romlig og tidsmessig, og har ingen begynnelse eller slutt. Verket er tenkt som et kontinuerlig og horisontalt, bølgende landskap som eksisterer uavhengig av definerende blikk.
Det bærende elementet er en monolog, skrevet og fremført av Heier. Teksten trekker veksler på klassiske feministiske tekster som Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», Mary Wollstonecrafts «A Vindication of The Rights of Woman» og Betty Friedan’s «The Feminine Mystique», blandet med referanser fra rockemusikk og okkulte formler. Monologen er i sin helhet uttalt fra ’den andres’ ståsted, og uttrykker det paradoksale i en implisitt, internalisert splittelse mellom subjekt og objekt, det individuelle og det kollektive. Verket beskriver ’det kvinnelige’ fra innsiden, som en fysisk, førstehånds erfaring som former verden og jeg-et, og ikke som et objekt beskrevet fra utsiden eller et avvik fra en mannlig norm. Her likestilles de etterprøvbare formene for kunnskap, assosiert med det mannlige, rasjonelle og handlekraftige, og de intuitive, instinktive, emosjonelle formene for kunnskap, assosiert med det kvinnelige, dyriske, seksuelle, ustabile, og passive. «O» utfordrer disse innarbeidede kjønns- og kunnskapshierarkiene gjennom språk språk og bevegelse.

Les monologen