Simon Magus

2020

Performance for artist run exhibition space 222t
Curators Marit Følstad and Ole Jørgen Ness
Photos from performance in Oslo: Kristine Jakobsen
Photo from San Marco in Milan: Lia Ronchi

Inspired by Gian Paolo Lomazzo's fresco of The Fall of Simon Magus, the performance consists of a monologue in 8 short chapters, performed with a choreography of stylized gestures. Heier recites the text as speech, song and rule, and addresses the audience directly. Each chapter represents a new 'station' in a tour of the central staircase in the building all the way up to the top floor. The audience is constantly invited to follow, before they are finally released after Simon (Heier) has taken them as far as he can. During the performance Heier’s perspective keeps changing. She speaks alternately as herself, Simon, Gian Paolo Lomazzo, Field Marshal Günther von Kluge, Ikaros and Amelia Earhart. She quotes from the Bible, Lomazzo's art theoretical texts, Zizek's "In Defense of Lost Causes", Hesiod, The Egyptian Book of the Dead, Talking Heads and several others. The monologue picks up and follows thoughts, ideas and clues that have been abbandoned throughout history. What would they lead to if they had prevailed? Which forces get to shape history and our relationship to the concepts of "good" and "evil"? The aim of the work is to contemplate notions of different, sometimes fantastic and surrealistic scenarios as alternatives to the current world order. By showing how other choices (political, poetic, aesthetic, economic) would lead to radically different realities, the work presents the status quo as a construction built through conscious and unconscious choices. Thus, it can also be discussed, rethought and reorganized. As Naomi Klein says about the ongoing pandemic and the crisis that follows it: To kick the door of radical possibility open. The time is now.

En monolog i 8 korte kapitler, inspirert av Gian Paolo Lomazzos frescomaleri av Simon Magus. Teksten akkompagneres av en rekke stiliserte gester. Heier fremfører teksten som tale, sang og regle, og adresserer publikum direkte. Hvert kapittel representerer en ny ‘stasjon’ i en omvisning oppover gjennom trappeløpet til toppen av bygningen. Publikum inviteres hele tiden til å følge etter, før de til slutt slippes fri etter at Simon (Heier) har fulgt dem så langt han kan. Underveis i performancen skifter Heier perspektiv flere ganger, og snakker vekselvis som seg selv, Simon, Gian Paolo Lomazzo, Feltmarskalk Günther von Kluge, Ikaros og Amelia Earhart. Manus siterer fra Bibelen, Lomazzos kunstteoretiske tekster, Zizeks «In Defense of Lost Causes», Hesiod, Den egyptiske dødeboka, Talking Heads og flere andre. Monologen plukker opp og følger tanker, ideer og spor som er blitt forlatt gjennom historien. Hva ville de ledet til om de hadde vunnet fram? Hvilke krefter former historien og vårt forhold til begrepene «godt» og «ondt»? Målet med verket er å tvinge frem forestillinger om andre, av og til fantastiske og surrealistiske scenarioer som alternativer til den verdensordenen vi lever med i dag. Ved å vise hvordan andre valg (politiske, poetiske, estetiske, økonomiske) ville ført til radikalt andre virkeligheter, tydeliggjør verket status quo som en konstruksjon bygget av bevisste og ubevisste valg. Dermed kan den også diskuteres, tenkes om og omorganiseres. Som Naomi Klein sier om den pågående pandemien og krisen som følger den: To kick the door of radical possibility open. The time is now.