Construction site

2006

Overrekkelsestale Holdt i museumsvertenes nyoppussede pauserom i Nasjonalgalleriet, Oslo

Det vi står i nå, er ett av mine kunstprosjekter. Oppussingen av pauserommet på Nasjonalgalleriet er realisert i forbindelse med min nylig avsluttede separatutstilling på UKS, og er en gave fra meg til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Prosjektet er tegnet av sivilarkitektene Jim Dodson og Mikael Pedersen, arbeidene her er gjennomført av Jørgen Vidnes og Arne A. Arkitektene har basert arbeidet sitt på ønsker og behov fra museumsvertene som har sin arbeidshverdag ved museet, og som er rommets fremste brukere. Museet har selv dekket utgiftene til innredning og materialer, mens jeg har dekket utgiftene til arkitekter og selve byggingen. Helhetlig har oppussingen kostet meg i underkant av 130.000 kroner, en ikke overveldende sum hvis man ser den i en større sammenheng, men for en billedkunstner som meg er det nesten to hele årslønner.

 

Utgangspunkt og inspirasjon for prosjektet har vært min egen erfaring som museumsvert ved Nasjonalmuseet. Jeg jobber ikke her lenger nå, men jeg ser tilbake på tiden her som en veldig positiv erfaring på mange måter. En jobb som var ment å skulle fungere bare som en pengejobb, viste seg å bli enormt fruktbar og inspirerende også kunstnerisk. De fleste av kollegene mine er høyt kvalifiserte innenfor kultur og akademia, og jobber her mens de er underveis til et eller annet sted i arbeidslivet. Selv om de utvilsomt representerer en enorm ressurs for museet, er de nederst i det institusjonelle hierarkiet. De er, som direktøren selv definerer dem, ’crewet’. Likevel opplevde jeg at museet i realiteten er klar over vertenes kompetanse; det kommer bare ikke helt tydelig til uttrykk. Av og til gis det nesten uttrykk for det motsatte. Dette rommet, slik det var før oppussingen, var et ganske tydelig bilde på et misforhold mellom vertenes kompetanse og deres anerkjennelse innad i museet som institusjon.

 

Og dette er ikke en situasjon som er spesiell for Nasjonalmuseet. Overproduksjonen av akademikere og kunstnere i forhold til markedsetterspørselen fører til at det ofte ikke er noe reelt samsvar mellom utdannelse, kvalifikasjoner og ambisjoner på den ene siden, og plassering i samfunnets økonomiske rangstige på den andre. At det kan ta tid før en kulturell kapital oversettes til en økonomisk kapital, er noe både de fleste kunstnere og samfunnet rundt oss er vant til å se på som en selvfølge. Det finnes også en ganske utbredt idé om at kunstnere, og også til en viss grad akademikere, skal være innstilt på å leve i fattigdom og uten sosial anerkjennelse. Man påkaller gjerne ’den indre motivasjonen’. Det forventes at yrkesvalget vårt skal være basert på en så sterk overbevisning og inspirasjon at det kompenserer for mangelen på veldig mye av det som ses på som viktig for de fleste andre i samfunnet. Det vi ikke kan ta ut i form av maktposisjoner, anerkjennelse og økonomiske fordeler, kan vi til gjengjeld ta ut i form av en slags ærefrykt overfor kulturell kapital. Og det er helt sant; vi har valgt veldig spennende og utfordrende fagfelt. Men likevel er denne klisjéen nettopp en klisjé, og den kan være tung og ubehagelig å bære når den omformes til faktisk hverdagsliv. Påstanden om at det jo er et fritt valg og de som ikke vil betale prisen for det, kan finne på noe annet, blir absurd hvis den forsøkes overført på et hvilket som helst annet fagfelt i samfunnet.

 

Idéen om et ”gesamtkunstwerk”; sammensmeltningen av de forskjellige kunstartene (i dette tilfellet kunst, arkitektur, design) i en eneste stor, helhetlig opplevelse, oppsto omkring midten av det 19. århundre, og fikk stor betydning for kunsthistorien etterpå. Museet selv er ikke fremmed for denne idéen, den ligger faktisk nedfelt i selve navnet på institusjonen, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Gesamtkunstwerket var også et hovedkonsept for museets store satsning og enhetlige markering etter sammenslåingen, ”Kyss frosken!”. Utstillingspaviljongen var tegnet av et anerkjent arkitektbyrå, og den ganske eksperimentelle arkitekturen var ment å fungere nærmest i ett med de forskjellige kunstverkene som ble vist inne i den. Publikum skulle virkelig oppleve kunsten. Nyhengingen av museets designsamling er tegnet av et annet viktig arkitektkontor, og også der fungerer arkitekturen både som en ramme og som en kommentar til det den rammer inn. Man kan si at den springer direkte ut av utstillingens hovedkonsept og har en mye større funksjon enn den rent praktiske romløsningen.

 

Som idé er gesamtkunstwerket optimistisk når det gjelder estetisk virksomhet generelt. Kunst, arkitektur og design (og også musikk, dans, litteratur), kan samlet tilby både individet og samfunnet generelt et bedre og mer spennende liv, og en større og mer dyptgripende forståelse av egen posisjon og rolle i verden. Estetikk kan by på en slags oppvåkning og ny bevissthet i forhold til oss selv og verden rundt oss. Mange har påpekt de sterke båndene mellom sosialistiske utopier og gesamtkunstwerkets posisjon i kunstverdenen (selv om idéens opphavsmann, Richard Wagner, neppe kan karakteriseres som sosialist). Dette museet er som helhet med på å fremme tanken om kunst som relevant fenomen i samfunnet på et helt hverdagslig plan, og vi er vel alle enige om hvilken viktig oppgave det har når det gjelder å fremme forståelsen for kunst hos et bredere publikum. Kunst kan ha en enorm betydning i folks hverdagsliv, det samme gjelder for arkitektur og design, og museet satser stort på å formidle disse fagfeltene til et så bredt publikum som mulig. Men er det ikke da et paradoks at oppussinger og designløsninger synes å miste sin relevans i institusjonens egen arbeidsvirkelighet? Slutter vi å tro på vårt eget fag med en gang publikum snur ryggen til? Er ikke kunst, design og arkitektur like viktig nederst i hierarkiet der vertene og teknikerne befinner seg, som oppover i institusjonen? Mener ikke museet alvor når det forkynner kunstens naturlig sentrale plass i hverdags- og produksjonssamfunnet? Tenker man likevel egentlig at kunstens og estetikkens betydning og funksjon begrenser seg til overfladisk pynt og dekor, mens det strukturelt betydningsfulle og reelt produktive er formløst og befinner seg i et annet felt? For det er ikke til å komme fra at det estetiske spriket mellom dette rommet slik det var, og den for museumsvertene utilgjengelige kantinen i museets administrasjon med sine Eames-stoler, utsikt over byen og sin sponsede, økologiske meny, er ganske påfallende stort. Og å bevege seg fra utstillingsarealene der publikum befinner seg og inn ’bak kulissene’ der bare de ansatte har adgang, er litt som å bevege seg fra en verden til en annen.

 

Jeg er veldig glad for å kunne overrekke pauserommet i sin nåværende, nyoppussede stand til publikumsenheten ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Jeg håper at det kan bidra til en større anerkjennelse og ikke minst til større trivsel blant vertene og de andre som benytter seg av dette rommet. Jeg håper de blir fornøyde med resultatet. Det fortjener de.

 

Marianne Heier

Mars 2006