Det er ikke over

2012

Åpningstale for Victor Linds utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo i 2012

Klokka 4.30 torsdag den 26. november 1942 startet deportasjonen av norske jøder. 300 operative politimenn var samlet i politiets hovedkvarter i Kirkeveien i Oslo, mens 100 innleide taxier fraktet jødene ned til havna, der det tyske skipet Donau tok dem til Auschwitz. 532 mennesker ble sendt ut av landet den morgenen. Ordren lød slik: «Alle kvinnelige jøder med J. i passet samt deres barn skal anholdes…». Politiinspektør Knut Rød ledet operasjonen. I rettssaken som fulgte etter krigen ble han frikjent på alle punkter, og fortsatte som ansatt i Oslo-politiet til han gikk av med pensjon i 1965. Minst fire medlemmer av norsk motstandsbevegelse som arbeidet i politiet og fungerte som dobbeltagenter deltok i nøkkelposisjoner i deportasjonen av jødene. Ingen av dem har blitt ført for retten.

Denne hendelsen er sentral i Victor Linds kunstnerskap. Han insisterer på den. Om igjen og om igjen, snur på den, strekker den ut, flytter seg rundt den, snakker med den, prøver nye mulige løsninger og utveier, andre mulige forløp, forskjellige tolkninger og versjoner. Men han slipper aldri det som hendte av syne. Unnskylder det aldri, pakker det ikke inn, ser ikke bort. DET HAR FAKTISK SKJEDD, OG DET HAR FAKTISKE KONSEKVENSER.

Det fins et bilde fra kaia den morgenen. En gruppe mørke rygger i forskjellig størrelse, de står tett sammen og ser små ut mot silhuetten av den store båten. 9 kom tilbake. Av 532 mennesker. Det mangler 523 mennesker i det regnestykket. 523 skygger blant oss. Deres etterkommere, alt de skulle gjort i livene sine. Vi vil aldri vite hva som ikke ble.

Første gang Victor fortalte meg om Dette er et fint sted, det nyeste prosjektet i denne utstillingen, satt vi i hagen der jeg bor. Det var sommer og veldig varmt, så vi satt i skyggen. Datteren min var omtrent 10 måneder, og lekte med noen klosser på et teppe på gresset. Victor sa: Du vet, det var jo flere som var på hennes alder. De sparte ingen.

Jeg kan nesten ikke klare å tenke denne tanken ut. Men det er dette det handler om, og det er viktig at vi tenker nettopp dette, at vi ser det i øynene. De var mennesker som oss, og det var politimennene også.

Det er ikke noe rart at den forferdelige historien om deportasjonen av norske jøder ikke er blitt viet spesielt stor oppmerksomhet. Fra et menneskelig, psykologisk synspunkt er det forståelig at den er blitt dysset ned til fordel for andre fortellinger. Vi orker det ikke, vi ser heller bort. Det er så mye hyggeligere å snakke om heltene i motstandsbevegelsen. For vi vet vel kanskje innerst inne at det handler om oss. Knut Rød var ikke spesiell. Han var en helt vanlig, kanskje litt kjedelig og gjennomsnittlig mann, absolutt ingen spektakulær skurk. Han var hvem som helst, han var som oss. Og det er dette som har vært forsvaret av ham. Det er derfor han ikke ble dømt. Han hadde jo bare gjort jobben sin. Plikten sin. Det var ikke han som bestemte, han var på en måte også et offer for omstendigheter han ikke kunne styre. Og vi vet jo ikke sikkert hva vi selv ville gjort i hans sted.

Men Victor insisterer. Knut Rød ER ansvarlig, han MÅ dømmes. Selv om ingen av de døde kommer hjem igjen. Og selv om Knut Rød også er død nå. Fordi det handler om oss, om hvilke valg vi selv tar og hva de betyr. At vi KAN velge, det er viktig at vi gjør det. Ellers er vi, som Victor selv sa en gang, skikkelig ille ute. Jødedeportasjonen fra Norge tilhører ikke fortiden. Han tvinger seg selv og oss til å tenke tanken ut, se det som skjedde i øynene. Det handler om hva vi gjør NÅ. Knut Rød tok et valg, og med det må det nødvendigvis følge et ansvar.

Det er en ære å stå her i dag. Jeg syns Victor Lind er en av Norges beste, mest originale og mest interessante kunstnere. Denne utstillingen viser en verkssyklus som er blitt til over de siste 20 årene, en imponerende produksjon. Stadig like engasjert, stadig like relevant. Det er storslåtte, vakre, ambisiøse arbeider der estetikk og konsept er to sider av samme sak. Og det er arbeider som vil noe, skal noe. De begrenser seg ikke til å illustrere en påstand, de virker. Helt konkret og på tvers av tiden.

Nå er det fjorten år siden det sto 100 taxier utenfor hovedinngangen til Frognerparken en grytidlig novembermorgen. De sto stille med alle lysene på og ventet i en omtrent 700 meter lang rekke nedover Kirkeveien. Contemporary Memory – I’ll Bring You Home heter dette verket. Jeg bodde ikke i Norge da, så jeg har bare sett bilder av det, men jeg blir ikke ferdig med det. Det er et av de flotteste kunstverkene jeg noen gang har sett. Imponerende, vakkert, stort, grusomt. Ingen kan selvfølgelig hente de døde hjem igjen, men med dette arbeidet sørger Victor Lind for at de ikke blir glemt. Og det virker fortsatt, dukker opp igjen og igjen, holder seg fast i bevisstheten. Det fester minnet om drapet på 523 helt vanlige, uskyldige mennesker i vår kollektive hukommelse. Det hindrer at de synker ned dit ingenting lenger er sikkert og detaljer fritt kan velges bort og glemmes. Contemporary Memory gir en levende kropp til historien. Det som hendte da hender NÅ, det hender igjen, det fortsetter å hende. Det er ikke over.

Det ender på en lys tone. Det nyeste verket i utstillingen, Dette er et fint sted, viser veien ut av mørket. Det går an å velge riktig, og noen gjør det. Selv når prisen er veldig høy, kanskje til og med livet selv. Fra gartneriet sitt rett ovenfor Carl Berners plass i Oslo hjalp gartneren Rolf Syversen, den tidligere politimannen Alf Pettersen, hans kone Gerd og den Milorg-tilknyttede Reidar Larsen over 1000 mennesker i sikkerhet over svenskegrensa i løpet av vinteren 1942 – 1943. Gartneren ble arrestert og skutt for det han hadde gjort, resten av ledergruppa klarte å flykte til Sverige. De visste hvor farlig det var å gjøre det de gjorde. De var helt vanlige mennesker, og de gjorde det de mente var rett. De svarte JA da de ble spurt om de kunne hjelpe. Det gjorde de faktisk. I det ene, springende øyeblikket tok de en beslutning som reddet over 1000 liv. Små barn, gamle, kvinner og menn. De var redde, usikre og uforberedte på det som skjedde. Det må ha vært helt uvirkelig. Skrikende småbarn, hysteriske, panikkslagne, utslitte voksne til fots gjennom skogen. De fikk dem over grensen, de ble ikke tatt. Det var en enorm bragd.

Dette er et fint sted blir en park til minne om gartneriet og arbeidet som ble gjort der. Så vi ikke skal glemme at vi alltid kan velge, og at valgene vi gjør er viktige.

Vi er ikke tørre blader i vinden, vi har en vilje. Jeg håper at jeg er mer Syversen, Pettersen og Larsen enn Rød. Jeg håper det, men jeg vet det ikke sikkert. Det er derfor denne utstillingen er så viktig. Den minner om at vi har en vilje, og at vi kan strekke oss mot at den skal være fri.

 

Marianne Heier, november 2012