O

2017

Monolog

Når alt er over, vil det bare være glitter igjen. Det kommer til å dekke hele jordens overflate, legge seg over alle ting, fylle alle groper og hulrom. Tellus blir en kjempestor discokule, glatt, blank, skinnende i rommet.

 

Du sier:

Meteoritter

Du sier: Stjernestøv

Du sier at jeg mangler evne til abstraksjon. Metaforer gjør jo ofte det.

 

Månen

Trekker vannet til seg, sender det bort, om igjen og om igjen

Gjør folk gale

For en trøst at vi har tråkket på henne

 

1+1=2, sier du

Men 1+1 har aldri blitt 2

Det fins ingen tall

Ingen tall som holder

Alle diker brister i lengden

Ingen flater er tette

Ingen snitt rene

 

Jeg er tåken som ruller over bølgene der ute.

Flyter rundt i tiden

Der lever vi livene våre.

Rolling in

Rolling out

Washing in

Splashing wet

 

Det hemmelige rommet

Det du så gjerne vil eie

Dit du så gjerne vil tilbake

 

Vi renner over

Blodet i årene

Jeg er jorda. Jeg er havet. Jeg er tåka, jeg er natten, jeg er dypet. Det dypeste dype, bunnløst og hult. I bikini, i kjole og hvitt, i skinndress, treningstøy, hverdags- og finkjole, ikke naken, ikke kledt, vi tar med oss hemmeligheten vår i graven når vi dør, begravet i vår egen kropp, i myra, helt nederst.

 

And I feel, feel, feel me beneath your feet

 

Flytende

Bølgende

 

Svart som muld

Svart som

Natten natten natten

Halvmåne fullmåne stigende synkende

Svulmer

 

Den skitne hendelsen som gjentar seg hver måned: det finnes barn som gråter i timevis når de får vite at de er dømt til denne skjebnen. Håret mitt, melken, eggene, tennene, huden, jeg kan strekkes og krympes, svulme opp og synke sammen, puster varmt, mystisk selv for meg selv, uutgrunnelig, skjult, uregelmessig, fuktig, farlig, jeg er den andre siden av alle ting, antimaterien som suger deg inn, utpusten til din innpust, mosen under skoene, myrenes upålitelighet, det sorte vannet under isen som brister. De blanke, store øynene, den våte snuten, de tunge jurene. Kan ikke love noe, kan ikke holde noe, har ingen kjerne, ingen bunn, synes bare fra utsiden. Grunnleggende uetterrettelig, falsk, kler på meg etternavnet ditt så snart jeg kan.

 

Mohini, Lilith, Scylla, jeg er negativet, Sfinxen, jeg er løvinnen med hodet til Hatshepsut, alabasterkropp, klørne mine graver i sanden, stiller spørsmål uten mening, snakker i gåter, river hjertet ditt ut, sier nei og mener ja. Aldri alene, alltid fulgt av mitt eget bilde. Når jeg går, er jeg bilde av en gående kropp, når jeg gråter, er jeg sorg.

 

Jeg jeg jeg, gir ingen mening annet enn som et ekko, jeg sender det tilbake dit det kom fra. Lever av reflektert lys. Halvparten av verden er alltid mørk.

 

Ta meg, se meg, jeg ligger her og venter, munnen full av jord og tenner

blås liv i meg, jeg fins jo nesten ikke. Et kar av ubevegelig materie, en kasteball for mekaniske luner, et ukultivert landskap, en halvferdig ting, har ingen annen vilje enn å villes.

OOOOOOO

Give me your troubles
I’ll keep them with mine

 

What’s that color
Forming around your eyes?

Øyne som brønner

Øyne som speil

Synk

Ned ned ned, lenger, lenger, lenger

Tyngden i hendene

Tyngden i føttene

Sovegass

Ssssssssssssssssss

 

Navnet du ga meg glipper lett, jeg blir usynlig når du snur blikket bort, glir i ett med bakgrunnen, forsvinner i skyggene, i det uklare, ugripelig, uangripelig. Jeg var her først.

 

Å telle er magisk, hvis noe menneskelig i det hele tatt kan være det. For tall er noe ingen noensinne har sett eller hørt eller kjent. Ta på meg. Kjenn her. Ikke vær redd. Ikke vær sjenert.

Jeg kjenner bena strekke seg under huden min, strekke huden min, ut

Jeg tegner en ring i hånden din/ Tegn en ring i hånden din

 

Alt flyter

Alt

Vi er alle steder alle tider

Kroppen før navnet

Alltid gamle alltid nye

Se avgrensningene falle som dominobrikker

Det ene blir det andre og det tredje eller alt på en gang, smelter sammen

Språket ditt et eneste rot, vi ser at du klamrer deg fast

 

En fiskestim, vi blinker som sølv under vannflaten, glitrer

Piranaer

Åpne munner

Tusenvis