Om Auguste Rodins «Hun som var hjelmmakerens engang vakre hustru»

2022

Skrevet for Objektiv Press' serie One Image

Rodins lille bronseskulptur viser en sittende kvinne. Stillingen er knotete, som om hun er tvunget. Den ene armen er strukket bak ryggen og hun sitter litt skjevt. Man kan ane beina i brystkassen under de tomme, hengende brystene. Skulderleddene stikker ut. Hun er mager, men magen er oppsvulmet under den rynkete huden. Armene og beina er tynne og senete. Hele kroppen har liksom sunket sammen. Hun bøyer nakken og ser ned, blikket vendt nesten innover mot sin egen kropp. Som i skam. Alt her peker nedover.

Denne skulpturen fra 1885 til 87 finnes i flere varianter med forskjellige titler: «Dried-Up Springs», «The Old Courtesan» eller «Winter». Titlene forteller hvordan kunstneren har villet at vi skal se denne figuren. Vi skal se gjennom eller forbi henne, forestille oss hvem hun engang var, ikke hvem hun er. Verket handler om en tragedie, et tap, noe som går mot slutten. Kunstneren gjør det klart at denne kvinnen tilhører fortiden. Hun er sorg.

Jeg er selv på vei til å bli en aldrende kvinne. Hjelmmakerens hustrus kropp er både kjent og fremmed for meg. Mens det finnes massevis av aldrende menn i vestlig skulpturtradisjon, er aldrende kvinner sjelden representert. Og mens de aldrende mennene fremstilles med respekt, til og med beundring, som filosofer, ledere, autoriteter, er de få aldrende kvinnene et trist syn. De er groteske, patetiske, latterlige versjoner av de unge kroppene de engang var. Utringningene som før blottla runde, spretne, faste bryster, åpner seg nå rundt tomme hengebryst. De forførende kontrapostopositurene er blitt kantete, stive og ustabile. Tannløse grin erstatter myke smil, ansiktene er uthulet. Tiden gjør menn erfarne, verdige og kloke, mens den gjør kvinner til groteske, nesten motbydelige perversjoner av seg selv. Kunstnerne skjuler ikke sin forakt. Hjelmmakerens engang vakre hustru vet selv at hun er forbi, hun kjenner vekten av kunstnerens blikk på seg og bøyer seg under det.

Da jeg var ung slet jeg ofte med følelsen av å hele tiden vurderes som objekt for andres blikk. Var jeg tiltrekkende nok? Pen nok? Tynn nok? Velkledd nok, behagelig nok? For mye? For lite? Det var skamfullt og distraherende, og det var en ensom erfaring til tross for at jeg vil tro jeg deler den med nærmest alle andre kvinner. Jeg husker at jeg tenkte at når kroppen min ikke lenger var fruktbar ville jeg ikke lenger oppfattes som et objekt, jeg ville etterhvert settes fri fra de vurderende blikkene og den evige skammen. Distraksjonene ville falle bort. Jeg ville bli et subjekt.

Men hjelmmakerens hustru, og de andre aldrende kvinnene i kunsthistorien er ikke subjekter. De er ødelagte, utslitte objekter. Patetiske nå som de ikke lenger kan brukes til det kvinnekroppen er skapt for: formering. Men de fins jo fortsatt i verden. Hva er de til nå? De er vanskelige å kontrollere, umulige, vrange og fæle, de tilhører mørket. Ubrukelige. I motsetning til den aldrende mannens livserfaring som framstilles med respekt og interesse, er den aldrende kvinnens kunnskap truende, farlig. Hun fremstilles som ‘stygg’, hun er svigermor, kjerring, heks. Frastøtende, latterlig. Sånn sett er Rodins figur kanskje et slags skritt i riktig retning, hjelmmakerens hustru er ikke åpenbart ond eller gal, hun er bare sørgelig.

Kunsthistorikere har berømmet Rodins evne til å vise det vakre i det stygge i denne figuren, at han har evnet å gjøre det stygge vakkert. Jeg syns det er omvendt. Gjennom blikket hans syns jeg denne kroppen gjøres stygg. Hjelmmakerens hustru er ikke stygg. Det vi ser er kunstnerens blikk på henne, ikke henne selv. Jeg syns faktisk, helt uten retorikk, at hjelmmakerens hustru er vakker. Den magre kroppen hennes er interessant, dramatisk, kompleks og hyperelegant. Ansiktet hennes er skarpt, dypt og intelligent. Hun er rik på lys og skygge. Jeg skulle ønske hun hadde et eget navn. Jeg skulle ønske hun hadde nektet å skamme seg, nektet å sitte i den vonde, vridde stillingen. Aldrende kvinner er ikke sorg. Jeg skulle ønske Rodin hadde laget et portrett av et menneske i stedet for en projeksjon av maskulin skrekk. Jeg skulle ønske hjelmmakerens hustru ville rette ryggen opp og møte blikket mitt.