Pionér

2007

Monolog basert på intervju med pionérdykker fra Nordsjøen

Vannskrekk har jeg aldri hatt. Jeg har følt meg som en delfin.

 

Ned til max 25 meter: pene farger, nydelige skjær, skjellvekst, tangvekst, fiskeliv… På 40 meter: litt her og der av det samme. 100 meter: en grå lystone, og havbunnen har ikke noe særlig vekst. Så det er ingen reflekser i sjøen.

Jeg har vært på 300 meter: Totalt mørke.

Totalt.

 

Jeg har bare jobbet i to – tre situasjoner der totalt mørke har vært en fordel. Jeg har vært glad jeg ikke har sett det som skjedde.

 

Når du gikk ut av klokka og forlot den, så hadde du ett lys på klokkeutstyret, og ett lys i form av en lommelykt på armen kanskje. Det var 4 grader i vannet, og det er et ganske iskaldt sjokk der og da. Hvert dykk kan bli veldig, veldig kaldt. Du kjenner det langt inn i margen.

 

På Vikingfeltet går det en ganske sterk strøm. Der har jeg kommet ut av dykkerklokka og ikke merket så mye til det før jeg har sluppet taket. Og så raser du av gårde.

 

Jeg så enorme morild! En og annen fisk, en og annen reke, en og annen fisk som du aldri har sett før, og mye plankton. Men ellers detter ikke dykkeren opp i mye liv. Det er ganske ensomt.

 

Med en gang du begynner arbeidet så virvler du opp støv. Og støv i vann er akkurat som tett tåke.

 

Lyd vandrer godt, men er pakket inn i ull. Det er bare litt mer dottete. Du hører det som inne i en dome. Fordi vannet lar seg ikke komprimere, og lydbølger i vann er trykkbølger.

 

Du har stemme under vann. Den gassen vi pustet, helium/oksygen, fikk stemmen til å svinge 7 ganger raskere, så man fikk såkalt ’Donald Duck-stemme’.

 

Det er umulig å puste vann. Jeg er veldig heldig som ikke er blitt påført neon. Men en heliumblanding, det har jeg dykket mye med. Og jeg har dykket endel med nitrox, men det er litt mer likt luft. Luft er tykkere og tyngre å puste enn helium/oksygenblanding.

 

Gaskutt

 

Når du besvimer av gassmangel, så vet du med hele deg at nå besvimer du av mangel på luft. Du får større og større pustemotstand, masken din klistrer seg til ansiktet ditt når du puster inn, og det er ingenting å hente, det kommer bare vann. Og når du puster ut, så passer du på å ikke slippe ut en millimeter. Det er en kvelningsfornemmelse som sitter tett fra halsen din, adamseplet, skuldrene, og helt opp til pannen. Og det eneste du ser er tunnelsynet ditt: langt, langt ute ser du to prikker og skygge som forflytter seg ukontrollert rundt. Før du får et sug i underlivet som det siste du kjenner før du svimer av.

Jeg har mange besvimelser under vann.

 

Månen har du ikke motstand i. Du har liten tiltrekningskraft, så det er lettere å hoppe der. Det er ikke det samme i dykkerutstyr. Det er mer som på en romferge, der du kan bli skjøvet vekk fra det du jobber på. Du er ikke vektløs, du er regulerbar vektløs.

 

Dette er ikke en sport. Det er et alvorlig yrke, og det er et ekstremt farlig yrke.