Promesse de bonheur

2008

Åpningstale Kunstakademiet, Oslo

De ’høyere’ kunstarter har en ganske kort og begrenset historie i Norge. Statens Kunstakademi ble først opprettet i 1909, med Christian Krohg, Halfdan Strøm og Gunnar Utsond som professorer. Man hadde allerede en tegneskole, men ønsket en institusjon som evnet å representere den unge nasjonen Norge innenfor den store europeiske kulturtradisjonen. Selv om Akademiet i seg selv var en liten institusjon, representerte det en stor og visjonær ambisjon.

På denne måten er Akademiet, som tilfellet også er med flere andre samfunnsinstitusjoner opprettet på omtrent samme tid, et ledd i oppbyggingen av Norge som selvstendig nasjon på lik linje med andre europeiske land. Man kan se en slags parallell mellom opprettelsen av en spesialisert institusjon for opphøyet kunstproduksjon og introduksjonen av den aller mest symboltunge av disse nye, representative institusjonene: den norske kongefamilien. Kong Haakon og Dronning Maud ble kronet i Nidarosdomen i juni 1906, bare tre år før Akademiets oppstart. Begge disse institusjonene kan sees som uttrykk for- og manifestasjoner av det eksepsjonelle og opphøyedes plass i samfunnet. De representerer det store og viktige ’unntaket’, det som utheves og som man kan strekke seg etter. Dette er en veldig viktig funksjon.

Maud var engelsk prinsesse, og giftet seg med sin danske fetter Prins Carl (senere Haakon VII). Hun representerte muligheten for et sterkt bånd mellom Norge og England, noe som etter all sannsynlighet ble ansett som mer vesentlig enn et styrket forhold til Danmark representert ved hennes mann.

Stil var viktig for Maud. Hun brakte den europeiske stilen til Norge, både symbolsk og helt konkret. Hun var berømt for sin gode smak, og fremsto som uvanlig elegant både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Den suverene stilsansen synes i garderoben hennes, men Maud gjorde også andre grep i sine estetiske omgivelser. Et av prosjektene hennes tok for seg belysningen på Det Kongelige Slott i Oslo. Hun fikk munnblåst spesialdesignede røde lyspærer til bruk i representasjonsrommene på slottet. Lyset fra disse lyspærene var spesielt flatterende for huden, ansiktet fikk ny glød og man så yngre og vakrere ut. Det røde lyset var en subtil ramme som løftet møtene hennes ut fra den omkringliggende hverdagen.

Det vi jobber med her er kunst. Vi strekker oss etter den store kunstopplevelsen, den viktige intuisjonen, vi leter etter inspirasjonen. Vi prøver å gi form til noe som ikke finnes enda. Alle som har opplevd stor kunst, vet at det er en opplevelse som overskrider det hverdagslige. Selv om den springer ut av samfunnet og alltid på en måte virker kjent, er den også alltid fremmed, uventet og mektig. Kunsten er, som Adorno sa med ord lånt av Stendhal, et løfte om lykke, Promesse de bonheur.

Kunsten lar seg ikke ’styre’, men oppstår der den selv finner det for godt, og i stadig nye, overraskende former. Den er både symbolsk og veldig konkret, og gir ’de andre mulighetene’ et ansikt og en plass i samfunnet. Slik tilfredsstiller den et behov, ikke bare hos kunstneren, men i samfunnet generelt. Den viser at det finnes rom for unntak og overraskelser. Det finnes frihet og skjønnhet.

Definisjonen på hva som er vakkert, stort og sublimt er i evig bevegelse, akkurat som samfunnet rundt. Men stor kunst oppstår aldri av slurv og utydelighet. Den oppstår i spennet mellom samtiden den skapes i og tradisjonen den inngår i. Denne tradisjonen er kompleks og sammensatt, og det tar tid å sette seg inn i den.

Dette rommet, inngangspartiet på Kunstakademiet, er det første man møter når man besøker institusjonen. Det skal fungere både for de som har hverdagen sin her, og for de som kommer som gjester fra utsiden. Vi som driver med kunst vet at det ikke finnes noe slikt som en ’nøytral estetikk’. Hva man møter når man går inn den flotte inngangsdøren her, har betydning for hvordan det vi driver med her inne oppfattes. Slik det var før oppussingen, var det første møtet med Akademiet merkelig avvisende, tilfeldig og uoversiktlig. Jeg tror dessverre dette er en ganske treffende beskrivelse av hvordan kunstfeltet generelt kan fremstå for utenforstående.

Rommet her som det er nå er tenkt som en metafor for Akademiets, og dermed kunstens, rolle i samfunnet. Veggene er malt opp igjen i de opprinnelige fargene, og vi har ny innredning tegnet av Various Architects. Belysningen er spesiallagd i samarbeid med glasskunstneren Kjersti Johannessen og Magnor Glassverk. Til det røde lyset midt i rommet, som jeg straks vil be dekanen tenne, har jeg lånt dronning Mauds idé. Jeg ønsker at det skal være tent hele tiden, og fungere som en subtil ramme om møtet mellom den besøkende og det vi holder på med her. Jeg håper også at det kan fungere som et bilde på den store, viktige tradisjonen denne institusjonen er med på å videreføre. Den er noe å være stolt av, og den er noe å formidle og vise frem for omverdenen.