RENNENDE VANN OG UBUDNE GJESTER

2017

Katalogtekst for avgangsutstilling ved Kunsthøgskolen i Oslo

There used to be an agreement between the seasons. After a while they decided to sit down and work it out. And they agreed that they would more or less come and stay about three months each and then they would go to wherever seasons go when they’re not where you are. And this would be a cycle and it would go on all the time. And then, one year in America, one of the seasons got mad, and decided it was going to stay, decided that the way things were done there made him feel at home… It wasn’t in terms of the temperature, it was in terms of the philosophy, the politics, the psychology, the way things were going in those directions… And so for a long time where we come from there has been no spring, and no summer and no fall. We have been taken over by the season of ice.

 

—Gil Scott-Heron, fra en taleintro til “Winter in America” (1973).

 

Akerselva renner rett utenfor vinduene til Kunsthøgskolen i Oslo. Bruset fra fossen kan høres helt inn i verkstedene i den gamle fabrikkbygningen, små vanndråper treffer vinduene i de nederste etasjene. Vi som har hatt hverdagen på skolen har gått til og fra hver dag over brua rett nedenfor, og når været har tillatt det har vi spist maten vår i den brede trappa som leder ned til vannet utenfor kantina. Elva er alltid der, den renner og renner; ned fra fjellene, gjennom skogen rundt Oslo, så leder den vannet ut til fjorden, derfra ut i det store havet der det blander seg med vann fra alle andre elver i resten av verden. Vannet er det samme overalt, og det skiftes ut hele tiden. Alltid gammelt, alltid nytt. Vannet som renner gjennom deg akkurat nå, har engang rent i Amazonas, Nilen, Mississippi. Det har falt som regn og snø, ligget i årevis som is i breer og på fjelltopper. De første formene for liv på jorda oppsto i det. Vann binder oss sammen med hverandre og med verden rundt, gjennom tid og rom.

 

Om vinteren blir fossen et stort, lyseblågrått isslott, og elva legges under tykke lag av snødekket is. Endene som bor der padler med føttene for å spare noen små flekker med rennende vann. De padler og padler, og bytter på å gå opp på land, stikke hodet under vingen og sove. Isen blir liggende til våren kommer, men endene sørger for at den aldri dekker alt. Det finnes små hull i den, flekker der elva fortsatt er tilgjengelig og åpen. Endene holder den aktiv, sørger for at vinteren ikke får feste seg.

 

Og hva med oss kunstnere, inne på skolen og utenfor, hva er det vi gjør? De fleste dager lager kanskje kunstneren ingenting. Hun leser, tenker, prøver ut ting. Krøller arkene og kaster dem. Prøver igjen. Nye farger, nye formater, nye materialer, lyder, ord og former. Går på utstillinger, ser andres arbeider. Tviler. Møter andre kunstnere og snakker med dem. Tviler igjen. Har pengejobber for å klare seg. Ser og ser. Forsøker å forklare hva hun driver med for seg selv og andre, famler, strever, gir opp og prøver på nytt. Leter etter det magiske punktet der noe plutselig oppstår. Bildet. Øyeblikket som tar pusten fra henne. Det hun ikke kan forutse, som overrumpler henne og trenger seg fram. Det som ikke har navn ennå, men som vibrerer med sin nye, klare klang. Det som gir mening. Hun lever i påvente av at det skal finne sted.

 

Kunstnerens praksis er som endenes padling. Hun holder isen unna, mulighetene åpne, for at det store, nye skal kunne oppstå. Det som ikke finnes ennå, det nye, det andre. Det som åpner nye dører. Håpet. Kunstnerens viktigste funksjon, det som berettiger virksomheten hennes, er ikke å lage verk til samlinger, luksusobjekter for mennesker hun ikke møter annet enn i salgsøyeblikket. Hun gjør det også, av og til vakre, av og til stygge, vanskelige, dårlige eller skrekkelige. De aller meste av det hun lager havner på hennes eget lager. Hennes viktigste bidrag til samfunnet er selve den kunstneriske praksisen. Den er uforutsigbar, ukontrollerbar, uforsvarlig sett fra et ’sunn fornuft’-perspektiv. Den er kontinuerlig, og har oftest ingen klare grenser mot resten av livet. Den sprenger begreper som ’næring’. Oppgaven hennes er å holde verden levende, å sørge for at isen ikke får feste seg. Kunstnerens største bidrag er at muligheten for det store og uventede vedlikeholdes. Hennes viktigste oppgave er å holde potensialet levende, å vokte flammen. Kunstverkene hennes er utkrystalliseringer av denne praksisen, fortetninger i et sammenhengende stoff, spor i tid og rom etter hennes aktivitet.

 

Filosofen Slavoj Zizek har sagt at det er lettere å forestille seg verdens ende enn kapitalismens ende. Det er som om vi ikke lenger er i stand til å forestille oss andre scenarier enn akkurat det vi lever i, som om det ikke finnes noe annet, noe utenfor. Isen griper om seg, den vil så gjerne legge seg over alle ting, kontrollere, forsegle og innsnevre verden med sin bankeide ’sunne fornuft’ og markedsrettede effektivitet. Den sniker seg inn i våre sinn, fryser forestillingsevnen vår, styrer tankene våre inn i faste spor, reduserer livene våre til tidsenheter, gester til tjenester og objekter til varer. Men dette er ikke resultat av naturlover, det er ikke sant, riktig, logisk eller absolutt. Det er en konstruksjon. Det betyr at den kan diskuteres, kritiseres, tenkes på nytt, endres. For hvert valg som er gjort, er uendelig mange muligheter valgt bort. Noen var kanskje verre, noen kanskje bedre, uansett fantes det flere dører man kunne åpnet og flere veier vi kunne gått.

 

Kunstnere trengs ikke først og fremst fordi vi behøver flere kunstobjekter. Verdens museer er stappfulle. Verden trenger kunstnere fordi kunstnerisk praksis nettopp handler om å øve opp forestillingsevnen. Å fremkalle og dele bilder, former, lyder som ikke har navn ennå, som ingen har beskrevet, langt mindre bestilt. De viktigste kunstverkene er ubudne gjester. De utvider friheten. Verden trenger kunstnere fordi noen må fortsette å holde på med ting som ikke løper etter markedet, ting som ikke er fornuftige, effektive eller konkurransedyktige, som ikke finner sin begrunnelse i relasjonen mellom tilbud og etterspørsel. Det handler om å aktivere verden. Det handler om å holde isen unna. Det fins ikke noe viktigere. Det handler om livene våre.

 

Kjære avgangsstudenter, lykke til.

 

Marianne Heier