Saganatt

2008

Overrekkelsestale Holdt på Maihaugen i anledning åpningen av Saganatt

Første gang jeg spaserte opp Lyngveien, var det med en nesten svimlende følelse av dejà vu. Å gå oppover denne veistubben var litt som å trå inn i min egen oppvekst igjen. Huset jeg vokste opp i er et typisk 70-talls ferdighus, i samme farge som Moelvenhuset vi står foran nå. Gamle barndomsminner meldte seg mens jeg gikk forbi de lave hagegjerdene, garasjeportene og de velholdte, nybeisede treveggene. Likevel var det noe som skurret, en slags følelse av at noe var litt forskjøvet, uten at jeg først helt kunne sette fingeren på hva det var.

 

Man kommer til ’Boligfeltet’ etter å ha spasert gjennom de idylliske tunene med sine små trehus, og forbi de vakre vannliljedammene ved stavkirken lenger nede i museet. Underveis kan man beundre landskapets skjønnhet og vakre håndvevde ryer i rosemalte interiører. Den markblomstinnrammede veien som binder museet sammen slynger seg mellom bjerkene i mer eller mindre kronologisk orden gjennom 16-, 17- og 1800 tallet slik det kan ha sett ut i Midt-Norge. Og så kommer man til Boligfeltet og Lyngveien, som tar en med opp forbi ’50, ’60, ’70, ’80-tallet og det allerede litt foreldede Fremtidshuset, helt opp til den uvisse fremtiden, poetisk representert ved skogbrynet der veien og museet slutter.

 

Hva var det som gjorde at Lyngveien virket så irriterende virkelighetsfjern tross følelsen av å kjenne den så godt? Det var selve VEIEN. I min 70-tallsbarndom var veien naturligvis ikke gruslagt, men dekket av et nylagt, solid asfaltdekke etter moderne, effektiv standard. Jeg tror ikke engang det var et eneste hull i den. Det var jo 70-tallet, man manglet vel ikke penger til sånt i Norge!

 

Kontrasten mellom Lyngveien og resten av museet er slående. Noe radikalt har åpenbart inntruffet og fullstendig endret utseendet på landet vårt. Men hva denne voldsomme endringen kom av, kunne man bare prøve å gjette seg frem til slik det så ut da jeg kom hit første gang. Den lyse, gruslagte veien som bandt museet sammen syntes som en indikasjon på at det norske velstandssamfunnet vi kjenner i dag var en sømløs fortsettelse av historien om småkårsbonden vi treffer på i resten av samlingen. Området syntes å si: Rikdommen er vår. Generasjoner av nøysomme, hardtarbeidende nordmenn har arbeidet for den i karrige kår og gjennom harde vintre, den har kostet oss mye og vi fortjener den.

 

Saganatt, skulpturen vi står foran nå, handler om et brudd. En radikal endring som fant sted foran alles øyne, og som likevel ser ut til å representere et blindfelt i norsk kultur og selvbilde. I den norske nasjonalsangen skriver Bjørnson om en Saganatt som senker seg ‹med drømme på vår jord›. Han sikter til vikingtiden og historien om det norrøne Norge. Men det senket seg en annen, ny saganatt over Norge på slutten av 60-tallet: Det første sikre oljefunnet på norsk sokkel i Nordsjøen i 1968 var en hendelse som nærmest over natten sendte Norge inn i en drømmeaktig fremtid landet var helt uforberedt på, og som muliggjorde visjoner vi ikke engang visste vi hadde. Det var starten på Oljeeventyret. Denne historien om det moderne Norge handler ikke først og fremst om tålmodighet, tradisjoner, nøysomhet og slit,  men om et lykketreff. Den norske velstanden er ikke arvesølv men hittegods. Vi var rett og slett eventyrlig HELDIGE.

 

Det eneste Norge nordmenn på min alder eller yngre kjenner er det Norge vi står på terskelen til her i Lyngveien. Det er nærmest ubegripelig for oss at det bare er noen tiår siden det sto i norske skolebøker at ’Norge er et fattig land’. I bygningene herfra og oppover mot skogbrynet kan vi se tydelige tegn på en eksplosiv heving av levestandarden. Tegnene på den nye velstanden ligger nedfelt i ferdighusenes dimensjoner, de doble garasjene, og de store, godt isolerte vinduene. Husene er omgitt av prydhager, ikke av håpefulle forsøk på matauk. Men selv om denne radikale endringen er tydelig for alle som kan se, er den merkelig fraværende i fortellingen om Norge slik vår nasjons historie helst fremstilles. Det var den også i den ellers så grundig gjennomarbeidede samlingen her på Maihaugen.

 

Historien er aldri en faktisk, fullstendig fremstilling av fortiden. Den er en konstruksjon, et produkt av vår egen samtid, et forsøk på å forklare oss selv hva, hvem og hvor vi er i dag, og hvordan vi havnet her. Man kan godt si at den snarere er et bilde av den samtiden den fortelles i enn den epoken den prøver å gjenkalle. Betyr denne forglemmelsen eller utelatelsen med andre ord at vi samtidsnordmenn er ukomfortable med historien om oljen? Liker vi ikke tanken på at vi er heldige?

 

Nostalgien, romantikken: avstanden vi observerer tunene lenger ned i samlingen fra, handler om at vi vet vi etter all sannsynlighet aldri vil måtte leve under slike kår her i landet. Til det er vi altfor velstående. Slitet og nøysomheten vi ser spor av i de andre områdene av friluftsmuseet, vil ikke bli en del av vår hverdag igjen. Vi ser skjønnheten i landskapet og bygningene, nærheten til naturen, håndverkstradisjonene. Men vi ser ikke barnedødeligheten, sulten de årene avlingen slo feil, kulda om vinteren, fryktelige tannpiner og lus i håret, hele familier i samme seng, analfabetismen. Vi ser ikke at det landet vi beundrer er et Norge som var fullstendig, grunnleggende annerledes enn det vi kjenner til i dag. Vi står trygt plassert i et helt annet landskap enn det disse gamle byggene var en del av, og deler ikke erfaringene til fortidens nordmenn.

 

Saganatt er en gave fra meg til Maihaugen. Den vil inngå i samlingen på lik linje med bygningene og gjenstandene vi ser i resten av friluftsmuseet. Ved å la den starte i denne svingen som i museets kronologiske fremstilling tilsvarer året 1968, et tidsskille i norsk økonomi, ønsker jeg at den skal fungere som en synliggjøring og en permanent påminnelse om det voldsomme bruddet som fant sted i forbindelse med oppstarten av oljeutvinningene på norsk sokkel. Denne hendelsen har påvirket alle nordmenns liv siden da. Skulpturen er finansiert gjennom strøjobber jeg har hatt i norske kunstinstitusjoner, alle drevet gjennom offentlig finansiering, i en periode der jeg selv mottok et statlig kunstnerstipend. Disse pengene genereres, i likhet med de fleste andre offentlige midlene i Norge, mer eller mindre direkte av nordsjødriften. Uten disse midlene hadde ikke jeg kunnet lage den kunsten jeg lager, og Maihaugen hadde ikke kunnet presentere norsk kulturarv slik de gjør. Skulpturen knytter dermed både Maihaugen og meg selv til det nye norske landskapet vi alle er en del av: Oljenasjonen Norge.

 

Kjære Ågot Gammersvik, direktør ved Maihaugen, vær så god!