Waldgänger

2008

Åpningstale Hammerfest skattekontor

Dette verket er resultatet av et to måneders arbeidsopphold som del av staben her ved skattekontoret. Jeg må innrømme at jeg kom hit med endel forutinntatte idéer om hva som ville møte meg. Jeg regnet med å finne et litt kjedelig miljø med frustrerte, overarbeidede ansatte organisert etter et strengt hierarki. Jeg forventet å snuble over uløste konflikter og misnøye, og jeg hadde regnet med å kunne ta tak i nettopp dette som kunstnerisk utgangspunkt. Denne planen slo feil. For her hadde de nærmest gjort jobben for meg allerede.

 

Sett fra utsiden preges ikke skatteetaten akkurat av fleksibilitet og kreativ tankegang. Det kan virke som et vanskelig utgangspunkt for et stedsspesifikt kunstverk. Og inntrykket av en gjennomregulert arbeidsvirkelighet der alle aspekter, fra de tekniske, byråkratiske til de menneskelige fanges opp av systemer og regler, stemmer nok ganske godt. Rutiner og regelverk her er nærmest heldekkende. De er godt og grundig gjennomarbeidet, og selvfølgelig ment å virke konstruktivt slik at etaten skal fungere best mulig for flest mulig, både brukere og ansatte. Det skal være riktig, og likt for alle. Men det er ikke til å komme fra at en slik gjennomregulering har noe litt maskinelt ved seg, og at et nett av såpass strenge regler kan virke ganske frustrerende for de som skal operere innenfor det. Når det finnes rutiner for absolutt alt man gjør, er det ikke mye plass igjen til individuell utfoldelse, eller til utfoldelse i det hele tatt for den saks skyld.

 

Mens jeg var her, slo det meg at Hammerfest skattekontor ligner Hammerfest by. Gjennomreguleringen er en synlig, fysisk tilstedeværelse her, både inne på kontoret og utenfor. De helt like arbeidsstasjonene uten personlig preg kan ses som en slags parallell til de helt like gjenreisningshusene fra etterkrigstiden. Begge deler er uttrykk for beslutninger tatt i maktsentra langt borte herfra. Man kan flytte seg mellom hvilke som helst av arbeidspultene her og fortsette med akkurat de samme arbeidsoppgavene; arbeidsoppgaver som er bestemt og nasjonalt koordinert av skatteetatens ledelse i Oslo. Det åpne kontorlandskapet som vanskeliggjør private samtaler, de nøytrale fargene og møblene utviklet for bevegelser foran en dataskjerm gjør at kontoret minner om en slags maskinhall for byråkratiske prosedyrer. Men vi er jo ikke maskiner. Individuelle personligheters uregelmessigheter lar seg ikke smertefritt presse inn i ferdiglagde former. På samme måte som folk i Hammerfest unndrar seg den arkitektoniske ensrettingen i byen gjennom kreativ fargebruk på husvegger, karmer og gjerder, samt en voldsom byggeaktivitet i hyttefeltene utenfor byen, fantes det også en motstand mot gjennomreguleringen av arbeidsplassen her på kontoret. Midt i det ryddige, effektive og monotone kontorlandskapet, og midt i de stive rutinene, tronet det store unntaket.

 

Et litt merkelig glassbur av lettvegger var satt opp i sentrum av det åpne kontoret. Det hadde ingen klart definert funksjon; velutstyrte lunsj- og møterom finnes her allerede, og stille, private rom også. Dette rommet sto der udefinert og åpent, ikke omfattet av noen av de regelbundne funksjonene til kontoret. Men jeg fikk fort følelsen av at kontorets hjerte egentlig var nettopp dette litt rare rommet. Det ga puls og vitalitet til miljøet her, og bruken av det ga dagene rytme. To ganger om dagen, til faste tider, samlet alle de ansatte seg til kaffepause her inne, og kontorlandskapet utenfor sto like tomt som Hammerfest by fredag ettermiddag etter kontortid. Man satt trangt i det lille rommet, og lydnivået var høyt. Praten gikk løst om alt mulig, og hadde ingen klar retning eller profesjonelt formål. Diskusjoner og uenigheter hadde sin plass her inne, det samme gjaldt fortrolighet, humor og sjenerøsitet. Her inne var det plass til uregelmessigheter, unntak og spenninger, kort sagt den kompleksiteten som kjennetegner den egentlige virkeligheten. Rommet og bruken av det fungerte som en slags sikkerhetsventil for arbeidsmiljøet. Jeg tenkte at det hadde samme funksjon for de ansatte som hyttene utenfor byen syntes å ha det for hammerfestinger flest. Som en av de ansatte her sa da jeg stusset over hvor tom byen var i helgene: Det er jo på hytta vi lever.

 

Det var litt hemmelighetskremmeri rundt disse pausene, de var liksom ikke helt stuerene. Etter hvert skjønte jeg at de falt utenom forutsatte arbeidsrutiner, og at selv om ledelsen så gjennom fingrene med dem, var ikke disse pausene helt ok. Jeg vet at det har vært et tema her, det dreier seg om en slags tilsnikelse, eller en tøyning av reglene. Man har ikke egentlig krav på dem. Men siden skattekontoret faktisk var à jour med arbeidet, og de ansatte til tross for fleksitid var fulltallige hver morgen klokken 8 når den første pausen startet, lukket man et øye for dette regelbruddet.

 

Rommet slik det er nå etter min intervensjon er en forsterkning av det som allerede hadde oppstått helt spontant. Tittelen på arbeidet, «Waldgänger», har jeg lånt fra Ernst Jünger. Etter å ha overlevd to verdenskriger beskriver forfatteren hvordan man kan unndra seg totalitære regimer ved å ’gå inn i skogen’. Skogen blir et bilde på alt det autoritetene ikke har forutsett og dermed ikke kan kontrollere. Jünger tenkte seg individets mulighet for å trekke seg unna som den mest effektive og realistiske måten å yte motstand på. Et nei trenger ikke ytres der autoritetene forventer det[1]. Tilsvarende taktikker beskrives også av Michel De Certeau, som politisk sett sannsynligvis befinner seg på nesten motsatt fløy i forhold til Jünger. For ham handler det ikke om enkeltindividets tilbaketrekning, men om en sosial, samlende praksis. I boken L’invention du quotidien beskriver han hvordan man kan benytte strukturene som allerede finnes, men på en annen måte enn det som var forutsett. Det handler om å være kreativ nok til å se glemte rom i systemet, og om å ta dem i bruk på nye måter. Han skriver om hvordan man kan benytte steder og strukturer man ikke eier eller kontrollerer, omtrent som når man spiller på motpartens banehalvdel[2].

 

Systemene vi lever med, og skattekontoret her representerer ett av dem, er viktige for å holde samfunnet effektivt sammen. Men prisen for effektivitet er forenkling: virkeligheten er alltid mye mer kompleks enn systemene som forsøker å beskrive den, fange den eller kontrollere den. Et system legger seg som et nett rundt virkeligheten vi lever i. Nettet kan være mer eller mindre finmasket. Det finnes hull og glemte rom, sprekker og åpninger. Disse rommene gir et glimt av noe annet, av en alternativ virkelighet som kunne sett helt annerledes ut. Ikke nødvendigvis verken bedre eller verre, men annerledes. Det i seg selv er en enorm ressurs: det viser at det finnes andre muligheter, og at det finnes frihet til å endre på ting. Det viser at det går an å se for seg andre, nye muligheter, og at det til og med går an å realisere dem. Det finnes rom for kreativitet og visjoner nettopp på grunn av disse hullene i systemet. Systemets motsats kan finnes inne i systemet selv.

 

Jeg håper at de laftede veggene kan fungere som en konkret manifestering av motstanden som allerede finnes her, og et forsvar for det store, litt trassige og uunnværlige UNNTAKET. Dette unntaket bekrefter ikke regelen. Det sår tvil om regelens absolutte gyldighet, og gjeninnfører en kompleksitet regelen ikke er i stand til å omfatte. Det er dette unntaket som gjør at kontoret her speiler verden omkring, og at miljøet fungerer så godt.

 



[1] Ernst Jünger, Trattato del ribelle, Adelphi edizioni, Milano, 2001, s. 25

[2] Michel De Certeau, L’invenzione del quotidiano, Edizioni lavoro, Roma, 2005, s. 69 – 74