Negative Space

I

Ordet MAUSOLEUM kommer fra Mausoleet i Halicarnassus som ligger i dagens Tyrkia. Bygget som gravmonument for Kong Mausolus av hans kone og biologiske søster Artemisia II av Caria (f. Ca 350 f. Kr.), og ett av verdens syv underverker. Da Mausolus døde, etterlot han Artemisia i dyp sorg og voldsom desperasjon. Ifølge tradisjonen blandet hun asken hans med vann og drakk ham opp. Slik inkorporerte hun kongens maskulinitet i sin kvinnekropp. Hun overtok så tronen etter Mausolus og hersket videre alene til hun til slutt visnet hen og døde av sorg to år senere.
Hans kropp i hennes kropp, gravlagt inni hverandre i mausoleet som kinesiske esker eller matrioskaer: dronning Artemisia II av Caria var kongens første mausoleum.

3. november i fjor, mens USA gikk til valg, ble en stor, avlang knute operert ut av halsen min. Den hadde vokst rundt nervene til stemmebåndet, omsluttet dem helt. Fra innsiden av meg selv hadde jeg dyrket fram en fallos og latt den pakke inn stemmen min. Et negativt barn i en alternativ livmor eller et ekstra, manglende organ. Jeg levde med den. Den vokste ut fra meg og inn i meg. Noe annet, som presset på luftrøret og kanskje ville overta.
Før operasjonen skrev jeg under på at jeg var klar over at den kanskje ville ta med seg stemmen min for alltid, det var ikke sikkert den ville slippe taket så lett.
Da jeg våknet fra narkosen hadde Trump tapt valget, og jeg hadde en ny munn mellom kroppen og hodet.

Jeg er min.
Dette er min hånd.
Jeg kan bevege den.
Blodet pulserer i den.
Solen står fortsatt høyt på himmelen.
Og vi... Vi spiller sjakk med Døden.

Godard skal ha sagt:
The man has the phallos
The woman is the phallos
Mick Jagger sa: Godard, what a wanker

Hvorfor er ingen av musene menn? Hvorfor representeres ikke kunstartene som allegoriske mannskropper, men alltid som kvinner? Og hvorfor var kvinner forhindret fra å lære kunstartene kroppene deres symboliserte?

Mannekroppen fungerer ikke som metafor. Den viser ikke til noe utenfor seg selv, er ikke bilde på noe annet enn seg selv. Mannekroppen ER i kraft av seg selv, peker på seg selv, beskriver seg selv. Den HAR fallos, pennen, penselen, retten til å gi hele verden navn. Mannekroppen er ikke hul, den er fylt av en levende innside, et aktivt jeg, en vilje. Den renner heller over, trenger mer plass, presser seg inn i andre kropper, virker gjennom dem. Kong Mausolus flyttet over i dronning Artemisia, fylte henne fra innsiden og hersket videre fra innsiden av hennes kvinnekropp.

Å være beholder
Å være bare utside
Et tomt skall, uten egen kjerne
Å måtte pustes liv i
En underordnet kropp. Et objekt til subjektet.
Subjektet har egen stemme
Objektet snakkes for
Du ER stemmen din. Jeg ER stemmen min.
De syns jeg er høyrøstet.

Han som sa ‘et høl er et høl’, husker du ham? Hørte jeg riktig, sa han det virkelig?
Jeg hater at jeg ikke kan glemme ham, rive ansiktet hans ut av hukommelsen min.
Men dette er kunst, ikke psykoterapi.

Kunsten kan snakke for seg selv.
Hvert eneste bilde handler om meg.
Jeg ER fallos.

II

Jeg tenker på alle gangene vi har ringt hverandre for å si fra at vi er kommet vel hjem. Alle gangene vi har krysset gata fordi vi hørte skritt bak oss. Alle gangene vi har holdt husnøkkelen hardt mellom fingrene i tilfelle vi måtte forsvare oss.
Trikkeholdeplassen på vei til bestemor. Jeg er 13. De har så store tenner.
Bussholdeplassen. Jeg er 16, på vei til lørdagsjobb i sentrum. De har så skarpe klør.
Nattog gjennom Tyskland. Jeg er 18, sover i sovekupé. De har nøkkel til alle dører.
Capri. Jeg er 19, på vei fra stranden. De har så harde never.
Tegnelæreren. Jeg er 22. De har så store øyne, de har så store munner.
Passasjeren bak meg på T-banen. Jeg er 23.
Kunstsamleren. Jeg er 29. De har så mye penger.
I portrommet på vei hjem en sen kveld. Jeg er 34.
Og alle de andre gangene. Kropper presset mot min, kommentarer, blikk, hender, hender, hender på puppene, hender på lårene, hender på rumpa, de har så mange hender, hender overalt.

È VERO, È VERO, È VERO!
Det er sant, det er sant, det er sant!
Ropte 19-årige Artemisia Gentileschi i Roma, februar 1612, mens hun ble torturert under rettssaken mot Agostino Tassi, malerilæreren som hadde voldtatt henne i hennes eget hjem. Hun ble ikke overrasket da han voldtok henne. Det er det som er tragedien. Hun regnet med at det ville komme, hun visste at skammen ville være hennes, og at den alltid ville følge henne. I 1963 beskrev fortsatt kunsthistorikerne Margot og Rudolf Wittkower den unge Gentileschi som ‘precocious and wanton’ i forbindelse med historien om voldtekten. Hun bar skammen for hans handling.
Dette maleriet av Susanna i badet malte hun da hun var 17, to år før voldtekten fant sted. Hun visste.

To gamle menn spionerer på Susanna mens hun bader. De truer med å spre rykter om at hun er løsaktig hvis hun ikke har sex med dem. Det er dødsdom for løsaktighet, historien handler om en kvinne som trues på livet.

Susanna i badet har vært et populært motiv siden den tillater fremstillingen av en ung, naken kvinnekropp blottstilt for et mannlig blikk. Men Artemisias Susanna viser seg ikke fram, lokker ikke, flørter ikke, inviterer ikke. Det fins ingen ambivalens i dette bildet, posituren og ansiktsuttrykket til Susanna uttrykker panikk og forsvar. Med hele seg selv sier hun NEI og mener NEI. Den sammentrykte, ubehagelige posisjonen på den kalde steinbenken, hun er åpenbart i fare. Det er ingen elementer av sensualitet i rommet rundt henne, ingen lubne puttier, frodige planter eller sprutende fontener. De to mennene henger over henne, tar nesten på henne. Presset mot Artemisia-Susanna kommer fra alle kanter, komposisjonen er trang og klaustrofobisk. Artemisia-Susanna viser en annen grad av angst, panikk og paranoia enn alle andre versjoner av samme motiv; Artemisia vet hvordan det kjennes. Hun maler fra innsiden av sitt eget fengsel. Hun vet hva som kommer, vet at det nærmest er uunngåelig. Hun vet.

I rettssaken etter voldtekten er det hun, ikke overgriperen, som utsettes for tortur når retten er i tvil om hvem som snakker sant. Og det er faren hennes, maleren Orazio Gentileschi, som anses som offer og skadelidende: overgriperens forbrytelse er å ha påført eiendommen hans, datterens jomfruhinne, uopprettelig skade. Et angivelig tyveri av et maleri tillegges nærmest like stor vekt.
Og til tross for at Susannamaleriet er tydelig signert med Artemisias navn, har flere kunsthistorikere siden gått langt i å antyde at hun trolig bare assisterte sin far; et komplekst maleri som dette kan umulig være malt av en ung kvinne.
Som hun selv skrev til en kunstsamler etter at hun som voksen kvinne lærte seg å skrive: «En kvinnes navn reiser tvil helt til man ser arbeidet hennes.» Og selv da kan det være at tvilen blir hengende ved.

Kan jeg i det hele tatt si JEG?

I motsetning til vitser om andre forbrytelser – mord, tyveri, og ildspåsettelse – har voldtektsvitser et spesielt karaktertrekk: de insinuerer at forbrytelsen egentlig kanskje ikke eksisterer; at den er en juridisk og sosial fiksjon som vil fordufte i møte med et humoristisk blikk og en universell seksuell apetitt.

What is a woman?
A life support system for a cunt.
DET ER SANT! DET ER SANT! DET ER SANT!

Holofernes, en assyrisk general i ferd med å angripe enken Judiths hjemby Bethulia, slipper henne inn i teltet sitt fordi han ikke kan styre sitt begjær. Judith bruker sine forførelsesevner bevisst og strategisk for å redde folket sitt. Hun skjenker Holofernes, og når han faller beruset om på sengen skjærer hun hodet av ham med hjelp fra sin tjener Abra. De redder seg ut av militærleiren og tilbake til byen med hodet hans i en kurv.
Det voldsomme, groteske og blodige motivet ble stort sett fremstilt på disse to måtene:
- Halshuggingsøyeblikket, med Holofernes liggende på sengen, en ung, vakker Judith stående over ham med sverdet, og Abra som oppmuntrende tilskuer ved siden av henne. Abra fremstilles oftest som gammel kjerring, en skrukkete heks i kontrast til Judiths myke, ungdommelige skjønnhet. Abra overrekker den unge, tiltrekkende kroppen til seeren, hun er blikkets alibi, egger både Judith og seeren fram.
- Judith, ofte med Abra, bærer hodet til Holofernes i en kurv, evt. etter håret. Kroppen hans er ikke med i bildet.
Sympatien til de mannlige malerne ligger uansett utvilsomt hos Holofernes, offer for Judiths kyniske manipulasjon og svik.
She said: nipple, arms, lips, wine, belly, hair, bread,
thighs, eyes, eyes.

He said: foot, boot, order, city, fist, roads, time,
knife.

She said: water, night, willow, rope hair, earth belly,
cave, meat, shroud, open, blood.

They both kept their promises.

Artemisias Judith Judith Judith Judith, om igjen og om igjen. Det er ikke den blodige volden som provoserer og sjokkerer – vold er historisk tilstedeværende i kunsten. Men dette er asosial, illegitim vold; en kvinne dreper en mann. Artemisia bryr seg ikke om hva Holofernes utsettes for, bildene hennes handler om hva de to kvinnene gjør. Judith og Abra, sammen. Abra - rettferdighetsengel, Judith - ustoppelig hevner. Judiths hånd på Abras skulder. De fire sterke armene som virker sammen. Blikkene som vendes samme vei. Pudica-posisjonen som ender i et skarpt sverd. Den militære lærstøvelen som stikker ut under den raffinerte silkekjolen. Den stramme regien mellom de to, likheten mellom kroppene deres, rytmen mellom dem, disiplinen. Kvinners skjebner som krysser klasseskillene, felles kamp basert på felles erfaringer. VI. Artemisia-Judith svinger sverdet og penselen, holder makten, styrer verden. «Du vil finne Caesars ånd i denne kvinnesjelen» skrev hun til Don Antonio Ruffo, en av sine samlere. Sverdet til Judith, som ellers helst har buet blad, er her stramt korsformet; vi ser det godes seier over det onde, det rettes seier over det gale. Judith er ikke ond, hun vet hva hun gjør, gjør det hun må, og raseriet hennes er berettiget.

«It was ANGER that did write it» skriver Jane Anger som introduksjon til sin Protection for Women» fra 1589.

Medusahodet på sverdskaftet.
Artemisia-Susanna-Judith_Medusa.
Hell hath no fury like a woman scorned.
Vi vet det. Vi kan det, vi kjenner historien fra før.
Det ordløse, allestedsnærværende raseriet, det hemmelige, tause samholdet. Judiths hånd på Abras skulder. Holofernes er bare en nødvendig rekvisitt for å vise deres, vår handlekraft.
Judth, legitimt voldelig, antisosial heltinne.
I seng med fienden.
Under dekke, usynlig i skyggene.
Jeg vet hva dette er. Vi vet hva dette er.
Jeg er Artemisia-Susanna-Judith
Medusa-Minerva-Cleopatra-Batsheba-Magdalena-Abra-Caterina-Lucrezia.
Kan jeg i det hele tatt si JEG?
VI
En form av salt
En form av jord
Av stein
Av gress
Av blod, vann
Pels og is
En sånn kvinne
Jeg smaker jern.

Alle bildene handler om oss.

III

I år er det eksakt hundre år siden tryllekunstner og sølvsmed P. T. Selbit oppfant trikset ‘å sage en kvinne i to’. Det ble fremført for første gang i Finsbury Park Empire theatre i London 17. januar 1921. En kvinnelig assistent ble lagt i en kiste og bundet fast rundt håndledd, hals og ankler før lokket ble lagt på og Selbit saget kisten tvers over på midten med kvinnen inni. Et sjokkert publikum måpte av overraskelse når kisten så ble åpnet og den fortsatt bundne assistenten viste seg å være uskadd. SPEKTAKULÆRT! Trikset ble en enorm suksess. Selbit ble rik. Han introduserte figuren ‘vakker, ung, kvinnelig, assistent som utsettes for tortur og mutilasjon’ i tryllekunsttradisjonen, snublet nærmest tilfeldig over en gullgruve. Sulten etter denne figuren var enorm, umettelig. Brunmalt, iført egyptisk kostyme og med scenenavnet Joad Heteb fremførte han også triksene ‘Crushing a lady’, ‘Stretching a lady’ og ‘Spikes penetration’. Porøse kropper. Bildet av en lettkledd, maktesløs kvinne fullstendig underlagt mannlig kontroll var et sexy, tilfredsstillende svar på suffragettenes arbeid for kvinnelig stemmerett på samme tid. Og Selbit tilbød Christabel Pankhurst, datter av den ledende suffragetten Emmeline Pankhurst og kvinnesakens fremste strateg, 20 pund i uka for å stille som assistent i trikset hans. Hun takket høflig nei.

Dette er brudebildet til Frances White, som ofte assisterte sin trykkekunstnerfar på scenen. Ett av triksene de fremførte var ‘Selbits sag en dame i to’-triks, og den originale teksten til dette bildet er: “Mr. White ‘saws’ his daughter in half—for the last time—after her marriage this morning. ... The groom looks on...”

Hey little sister, what have you done
Hey little sister, who's the only one
Hey little sister, who's your superman
Hey little sister, who's the one you want
Hey little sister, shotgun
It's a nice day to start again
It's a nice day for a white wedding

Suffragettene aksjonerte, marsjerte, sultestreiket til døden for stemmerett og myndighet over eget liv og egen kropp, og ble regelmessig kastet i fengsel og tvangsfôret av myndighetene. Stemmerett, myndighet over eget liv og egen kropp, med livet selv som innsats.
Kan jeg i det hele tatt si JEG?
I en tale fra 1913 sier Emmeline Pankhurst, Christabel Pankhursts mor: Human life for us is sacred, but we say if any life is to be sacrificed it shall be ours; we won't do it ourselves, but we will put the enemy in the position where they will have to choose between giving us freedom or giving us death.
Edgar Allan Poe skrev om ‘Den vakre kvinnen hvis død utvilsomt er det mest poetiske temaet som fins.’ Dickens beskriver sin heltinne Florence Dombey som i besittelse av en overjordisk sinnsro karakteristisk for de døde. Hjemmets engler, mystiske, utholdende, selvutslettende vesener, halvveis over på den andre siden. Liv uten historie, dødsliv, døden-i-livet. Lukket og åpen på samme tid, uten egen vilje, underkastet, porøs.
Hva var Afrodite fra Knidos redd for?

Strømmen av døde kvinner i historiene våre, i bøkene våre, på skjermene våre, i avisene våre. Hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste minutt.
Rollen som ‘død ung kvinne’ er ekstremt krevende, men anerkjennes sjelden i rulletekstene. Å kunne ligge helt stille, uten en eneste rykning i en eneste muskel. Viljeløst objekt, løftes og snus, trekkes og dras, åpnes og lukkes, en form som bare kan ta imot. En middels, trent skuespiller klarer ca 15 sekunder. Noen få, som for eksempel Jodie Foster klarer opptil 30.
We are showing them that government does not rest upon force at all: it rests upon consent. Not by the forces of civil war can you govern the very weakest woman. You can kill that woman, but she escapes you then; you cannot govern her. No power on earth can govern a human being, however feeble, who withholds his or her consent.
Her er JEG. Her er VI.
Hvordan kjennes det?
Dying
Is an art, like everything else.
I do it exceptionally well.

Herr God, Herr Lucifer
Beware
Beware.

Out of the ash
I rise with my red hair
And I eat men like air. (1)

(1) Lady Lazarus, Sylvia Plath