Promesse de Bonheur, opening speech

The “fine” arts have a relatively short history in Norway. The Academy of Fine Art was not founded until 1909, with Christian Krohg, Halfdan Strøm and Gunnar Utsond as its first professors. Norway already had a school of drawing, but wanted an institution that could represent the young Norwegian nation within the great European art tradition. Even if the Academy was relatively small, it represented a great and visionary ambition.

In this way, the Academy was a central part of the creation of Norway as an independent nation on par with other European countries, along with several other social institutions founded around the same time. One can draw parallels between the foundation of a specialised institution of fine art and the introduction of the most symbolically heavy of these new, representative institutions: the Norwegian royal family. King Haakon and Queen Maud had their coronation in Nidarosdomen in June 1906, just three years before the foundation of the Academy. Both can be seen as manifestations of the desire to give primacy to the exceptional in society. In this respect, they could be seen as exemplary, capturing something for people to aspire to.

Maud was an English princess who married her Danish cousin Prince Carl (later Haakon VII). She represented a potentially strong bond between Norway and the UK, which was probably seen as more important than greater ties to Denmark, which her husband represented.

Maud was a style-conscious woman, who brought European fashion to Norway, both symbolically and practically. She was renowned for her good taste and was seen as unusually elegant, both in Norway and abroad. This sense of style was reflected in her wardrobe, but she also made other aesthetic alterations to her surroundings. One of her projects was to change the lighting in the Royal Palace in Oslo. She ordered specially designed, hand-blown red light bulbs for the representative rooms at the Palace. The light from these bulbs was particularly flattering, making the face glow so that people looked younger and more radiant. The light became a subtle frame that created a specific ambience for her meetings, transcending the glumness of the everyday.

Here we are working with art. We strive for the great experience of art, for that important intuition. We search for inspiration and try to give form to something that does not yet exist. Anyone who has experienced a great work of art knows that it is a sensation that eclipses the everyday. Even if it springs from society and always seems somewhat familiar, it is also always alien, unexpected and powerful. Art is, as Adorno put it with words borrowed from Stendhal, a promise of pleasure: promesse de bonheur.

Art cannot be “directed”, but occurs where it wants, in constantly new, surprising forms. It is both symbolic and very concrete, and gives “the other possibilities” a face and a place in society. In this way, it meets a general need – not just the artist’s – but also for society as a whole. It shows that there is room for exceptions and surprises. That there is freedom and beauty.

The definitions of beauty, greatness and the sublime are constantly changing, just like the society that houses them. Nevertheless, great art is never generated from sloppy or unclear endeavours. It occurs in the tension between contemporaneity and tradition. This tradition is multi-faceted and complex and it takes time to understand it.

This space, the entrance area to the Academy of Fine Art, is the first thing that visitors to the institution encounter. It needs to function both for the people who go about their everyday work here and for those who are just visiting. We who deal with art know that there is no such thing as “neutral aesthetics”. What people encounter as they enter the great front door has a bearing on how they understand what we do in here. Prior to the refurbishment, the initial meeting with the Academy felt strangely dismissive, haphazard and confusing. I believe that this description, unfortunately, captures how outsiders generally feel when they encounter art.

The room, as it is now conceived, is intended to function as a metaphor for the role of Academy, and, by extension, for art in society. The walls have been repainted in their original colours and we have a new layout conceived by Various Architects. The lighting has been specially designed in collaboration with the glass artist Kjersti Johansen and Magnor Glass Works. I have borrowed Queen Maud’s idea for the red light in the middle of the room, which I will ask the dean to turn on, in a moment. I have devised it so that it is lit up all the time and functions as an invisible frame around the meetings between visitors and what we do here. I also hope that it can work as a reflection of the great, important tradition that this institution contributes to developing. It is something to be proud of, and it is something that we should present and communicate to the world outside.

De ’høyere’ kunstarter har en ganske kort og begrenset historie i Norge. Statens Kunstakademi ble først opprettet i 1909, med Christian Krohg, Halfdan Strøm og Gunnar Utsond som professorer. Man hadde allerede en tegneskole, men ønsket en institusjon som evnet å representere den unge nasjonen Norge innenfor den store europeiske kulturtradisjonen. Selv om Akademiet i seg selv var en liten institusjon, representerte det en stor og visjonær ambisjon.

På denne måten er Akademiet, som tilfellet også er med flere andre samfunnsinstitusjoner opprettet på omtrent samme tid, et ledd i oppbyggingen av Norge som selvstendig nasjon på lik linje med andre europeiske land. Man kan se en slags parallell mellom opprettelsen av en spesialisert institusjon for opphøyet kunstproduksjon og introduksjonen av den aller mest symboltunge av disse nye, representative institusjonene: den norske kongefamilien. Kong Haakon og Dronning Maud ble kronet i Nidarosdomen i juni 1906, bare tre år før Akademiets oppstart. Begge disse institusjonene kan sees som uttrykk for- og manifestasjoner av det eksepsjonelle og opphøyedes plass i samfunnet. De representerer det store og viktige ’unntaket’, det som utheves og som man kan strekke seg etter. Dette er en veldig viktig funksjon.

Maud var engelsk prinsesse, og giftet seg med sin danske fetter Prins Carl (senere Haakon VII). Hun representerte muligheten for et sterkt bånd mellom Norge og England, noe som etter all sannsynlighet ble ansett som mer vesentlig enn et styrket forhold til Danmark representert ved hennes mann.

Stil var viktig for Maud. Hun brakte den europeiske stilen til Norge, både symbolsk og helt konkret. Hun var berømt for sin gode smak, og fremsto som uvanlig elegant både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Den suverene stilsansen synes i garderoben hennes, men Maud gjorde også andre grep i sine estetiske omgivelser. Et av prosjektene hennes tok for seg belysningen på Det Kongelige Slott i Oslo. Hun fikk munnblåst spesialdesignede røde lyspærer til bruk i representasjonsrommene på slottet. Lyset fra disse lyspærene var spesielt flatterende for huden, ansiktet fikk ny glød og man så yngre og vakrere ut. Det røde lyset var en subtil ramme som løftet møtene hennes ut fra den omkringliggende hverdagen.

Det vi jobber med her er kunst. Vi strekker oss etter den store kunstopplevelsen, den viktige intuisjonen, vi leter etter inspirasjonen. Vi prøver å gi form til noe som ikke finnes enda. Alle som har opplevd stor kunst, vet at det er en opplevelse som overskrider det hverdagslige. Selv om den springer ut av samfunnet og alltid på en måte virker kjent, er den også alltid fremmed, uventet og mektig. Kunsten er, som Adorno sa med ord lånt av Stendhal, et løfte om lykke, Promesse de bonheur.

Kunsten lar seg ikke ’styre’, men oppstår der den selv finner det for godt, og i stadig nye, overraskende former. Den er både symbolsk og veldig konkret, og gir ’de andre mulighetene’ et ansikt og en plass i samfunnet. Slik tilfredsstiller den et behov, ikke bare hos kunstneren, men i samfunnet generelt. Den viser at det finnes rom for unntak og overraskelser. Det finnes frihet og skjønnhet.

Definisjonen på hva som er vakkert, stort og sublimt er i evig bevegelse, akkurat som samfunnet rundt. Men stor kunst oppstår aldri av slurv og utydelighet. Den oppstår i spennet mellom samtiden den skapes i og tradisjonen den inngår i. Denne tradisjonen er kompleks og sammensatt, og det tar tid å sette seg inn i den.

Dette rommet, inngangspartiet på Kunstakademiet, er det første man møter når man besøker institusjonen. Det skal fungere både for de som har hverdagen sin her, og for de som kommer som gjester fra utsiden. Vi som driver med kunst vet at det ikke finnes noe slikt som en ’nøytral estetikk’. Hva man møter når man går inn den flotte inngangsdøren her, har betydning for hvordan det vi driver med her inne oppfattes. Slik det var før oppussingen, var det første møtet med Akademiet merkelig avvisende, tilfeldig og uoversiktlig. Jeg tror dessverre dette er en ganske treffende beskrivelse av hvordan kunstfeltet generelt kan fremstå for utenforstående.

Rommet her som det er nå er tenkt som en metafor for Akademiets, og dermed kunstens, rolle i samfunnet. Veggene er malt opp igjen i de opprinnelige fargene, og vi har ny innredning tegnet av Various Architects. Belysningen er spesiallagd i samarbeid med glasskunstneren Kjersti Johannessen og Magnor Glassverk. Til det røde lyset midt i rommet, som jeg straks vil be dekanen tenne, har jeg lånt dronning Mauds idé. Jeg ønsker at det skal være tent hele tiden, og fungere som en subtil ramme om møtet mellom den besøkende og det vi holder på med her. Jeg håper også at det kan fungere som et bilde på den store, viktige tradisjonen denne institusjonen er med på å videreføre. Den er noe å være stolt av, og den er noe å formidle og vise frem for omverdenen.