Saga Night, opening speech

The very first time I strolled up the Lyngveien road, I had a virtually dizzying feeling of déjà vu. Walking along this tiny stretch of road was a bit like reentering my childhood. The house I grew up in was a typical 70s-style prefabricated home the same color as this building by Moelven right in front of us. Childhood memories came flooding as I walked by the low garden fences, the garage gates and the well-kept, freshly stained wooden walls. Yet, I had a gnawing feeling that something was slightly off, without being able to put my finger on it.

This recreated setting, known as “the Residential Development", is located at Maihaugen in Lillehammer, an open-air museum of cultural heritage. Visitors reach this section by walking across picturesque farmyards surrounded by tiny wood cabins and past the beautiful lily ponds by the stave church in the lower parts of the outdoor museum. On their way, they can admire the beauty of the scenery and the lovely, hand-woven rugs displayed in interiors decorated with rose painting. The road lined with wildflowers that stitches the museum together meanders among the birch trees in more or less chronological fashion through settings from the 17th, 18th, and 19th centuries that seem true to the way things may have appeared in Mid-Norway back then. Visitor then arrive at the Residential Development and the Lyngveien road, which leads them through the 50s, 60s, 70s and 80s and past the already slightly outdated House of the Future, all the way to the uncertain future, poetically represented by the edge of the forest where the road and the museum ends.

Why was it that, despite my feeling of knowing it so well, the Lyngveien road seemed so annoyingly out of touch with reality? It was because of the ROAD itself. The street I lived on during my childhood in the 70s was obviously not a gravel road, but rather freshly coated with durable asphalt true to modern, effective standards. I don’t think it even had a single pothole. Come on now, this was the 70s, so there was certainly no lack of money for such things in Norway!

The contrast between the Lyngveien road and the rest of the museum is striking. Obviously, something radical has occurred that completely changed the appearance of our country. But the way things looked when I first came there, visitors were left guessing what might have caused this tremendous change. The light-colored gravel road stitching the museum together seemed to indicate that the rich Norwegian society of today was a seamless continuation of the story of the smalltime farmer we know from all the other museum exhibits. The area seemed to be saying that: the wealth is ours. Gained by the labor of generations of thrifty, persevering Norwegians in hardscrabble conditions and in the dead of winter; these riches are the fruits of much effort, and we deserve them.

Saga Night, the sculpture right in front of us, signifies a departure: a radical change that occurred in plain view, and yet seems to represent a blind spot in Norwegian culture and self-perception. In the Norwegian national anthem, Bjørnstjerne Bjørnson evoked the saga night that sends “dreams to our earth”. This is a reference to the Viking Age and the Norway of Old Norse times. However, another saga night sent dreams to our country in the late 60s: The first substantial oil discovery on the Norwegian shelf in the North Sea in 1968 was an event that virtually overnight sent Norway off into a dream-like future that the country was entirely unprepared for, allowing for visions that we did not even know we had. That was the start of the Norwegian Oil Adventure. This story about modern Norway is not primarily about patience, traditions, thriftiness and hard work, but rather about a stroke of luck. The Norwegian wealth is not family silver passed down through the ages, but something that just fell into our laps. Simply put, we were unbelievably LUCKY.

The only Norway people my age or younger have ever known is the Norway that starts right here on the Lyngveien road. It is virtually unfathomable to us that it has only been a few decades since Norwegian schools taught that “Norway is a poor country”. The buildings from this point onwards to the edge of the woods clearly demonstrate an explosive rise in living standards. The signs of the new wealth are evident in the sizes of the prefabricated houses, the two-car garages, and the large, thoroughly insulated windows. The houses are surrounded by decorative gardens, as opposed to hopeful attempts at deriving sustenance from the soil. But while this radical change is obvious to anyone with eyes to see, it is conspicuously absent in the typical narrative of the history of our nation. This was also the case for the museum exhibits here at the Maihaugen Museum, which are otherwise so thorough and complete.

History never is an actual, complete presentation of the past. It is a construction, a product of our own times, an attempt to explain to ourselves what, who and where we are today, and how we got here. One might say that it is rather an image of the times in which it is being told than of the era it is meant to recall. In other words, does this oversight or omission mean that contemporary Norwegians feel uncomfortable about our oil history? Do we not welcome the thought that we have been lucky?

Nostalgia, romanticism: the distance from which we observe the farmyards in the lower parts of this outdoor museum echoes our knowledge that chances are we will never again have to live in such conditions in this country. We are far too wealthy for that. The hard work and thriftiness evident in the other museum exhibits will never again be a part of our daily life. We see the beauty in the scenery and the buildings, in the closeness to nature, in the traditions of craftsmanship. But we do not see the child mortality, the hunger during the years when the harvest failed, the bitter winter cold, the terrible toothaches and louse-ridden hair, entire families sharing a single bed, the illiteracy. We do not see that the country we admire is a Norway that was completely and fundamentally different from the country we know today. We are safely standing in a completely different landscape than the one these old buildings were part of, and we do not share the experiences of Norwegians of past generations.

Saga Night, whose title is borrowed from Bjørnstjerne Bjørnsson’s lyrics for the Norwegian national anthem, is a gift from me to the Maihaugen Museum. The work will become part of its collection on a par with the buildings and objects on display in the rest of the open air museum. In the museum's chronological presentation, this curve in the road corresponds to the year of 1968, a watershed in the Norwegian economy. My piece starts at this very point to call attention to and serve as a permanent reminder of the radical shift that was occasioned by the start of oil drilling on the Norwegian shelf. This event has affected the lives of all Norwegians ever since. The sculpture is financed by my odd jobs in Norwegian art institutions, all run on public funds, during a period for which I had been awarded a government artist grant. This money is generated, as are the majority of Norwegian public funds, more or less directly from drilling in the North Sea. Without these funds, I would not have been able to create my art, and the Maihaugen Museum would not have been able to present the Norwegian cultural heritage the way it does. My sculpture therefore links both Maihaugen and myself to the new Norwegian landscape of which we are all part: the Oil Nation of Norway.

Dear Ågot Gammersvik, Director of the Maihaugen Museum, it is all yours!

Første gang jeg spaserte opp Lyngveien, var det med en nesten svimlende følelse av dejà vu. Å gå oppover denne veistubben var litt som å trå inn i min egen oppvekst igjen. Huset jeg vokste opp i er et typisk 70-talls ferdighus, i samme farge som Moelvenhuset vi står foran nå. Gamle barndomsminner meldte seg mens jeg gikk forbi de lave hagegjerdene, garasjeportene og de velholdte, nybeisede treveggene. Likevel var det noe som skurret, en slags følelse av at noe var litt forskjøvet, uten at jeg først helt kunne sette fingeren på hva det var.

Man kommer til ’Boligfeltet’ etter å ha spasert gjennom de idylliske tunene med sine små trehus, og forbi de vakre vannliljedammene ved stavkirken lenger nede i museet. Underveis kan man beundre landskapets skjønnhet og vakre håndvevde ryer i rosemalte interiører. Den markblomstinnrammede veien som binder museet sammen slynger seg mellom bjerkene i mer eller mindre kronologisk orden gjennom 16-, 17- og 1800 tallet slik det kan ha sett ut i Midt-Norge. Og så kommer man til Boligfeltet og Lyngveien, som tar en med opp forbi ’50, ’60, ’70, ’80-tallet og det allerede litt foreldede Fremtidshuset, helt opp til den uvisse fremtiden, poetisk representert ved skogbrynet der veien og museet slutter.

Hva var det som gjorde at Lyngveien virket så irriterende virkelighetsfjern tross følelsen av å kjenne den så godt? Det var selve VEIEN. I min 70-tallsbarndom var veien naturligvis ikke gruslagt, men dekket av et nylagt, solid asfaltdekke etter moderne, effektiv standard. Jeg tror ikke engang det var et eneste hull i den. Det var jo 70-tallet, man manglet vel ikke penger til sånt i Norge!

Kontrasten mellom Lyngveien og resten av museet er slående. Noe radikalt har åpenbart inntruffet og fullstendig endret utseendet på landet vårt. Men hva denne voldsomme endringen kom av, kunne man bare prøve å gjette seg frem til slik det så ut da jeg kom hit første gang. Den lyse, gruslagte veien som bandt museet sammen syntes som en indikasjon på at det norske velstandssamfunnet vi kjenner i dag var en sømløs fortsettelse av historien om småkårsbonden vi treffer på i resten av samlingen. Området syntes å si: Rikdommen er vår. Generasjoner av nøysomme, hardtarbeidende nordmenn har arbeidet for den i karrige kår og gjennom harde vintre, den har kostet oss mye og vi fortjener den.

Saganatt, skulpturen vi står foran nå, handler om et brudd. En radikal endring som fant sted foran alles øyne, og som likevel ser ut til å representere et blindfelt i norsk kultur og selvbilde. I den norske nasjonalsangen skriver Bjørnson om en Saganatt som senker seg ‹med drømme på vår jord›. Han sikter til vikingtiden og historien om det norrøne Norge. Men det senket seg en annen, ny saganatt over Norge på slutten av 60-tallet: Det første sikre oljefunnet på norsk sokkel i Nordsjøen i 1968 var en hendelse som nærmest over natten sendte Norge inn i en drømmeaktig fremtid landet var helt uforberedt på, og som muliggjorde visjoner vi ikke engang visste vi hadde. Det var starten på Oljeeventyret. Denne historien om det moderne Norge handler ikke først og fremst om tålmodighet, tradisjoner, nøysomhet og slit, men om et lykketreff. Den norske velstanden er ikke arvesølv men hittegods. Vi var rett og slett eventyrlig HELDIGE.

Det eneste Norge nordmenn på min alder eller yngre kjenner er det Norge vi står på terskelen til her i Lyngveien. Det er nærmest ubegripelig for oss at det bare er noen tiår siden det sto i norske skolebøker at ’Norge er et fattig land’. I bygningene herfra og oppover mot skogbrynet kan vi se tydelige tegn på en eksplosiv heving av levestandarden. Tegnene på den nye velstanden ligger nedfelt i ferdighusenes dimensjoner, de doble garasjene, og de store, godt isolerte vinduene. Husene er omgitt av prydhager, ikke av håpefulle forsøk på matauk. Men selv om denne radikale endringen er tydelig for alle som kan se, er den merkelig fraværende i fortellingen om Norge slik vår nasjons historie helst fremstilles. Det var den også i den ellers så grundig gjennomarbeidede samlingen her på Maihaugen.

Historien er aldri en faktisk, fullstendig fremstilling av fortiden. Den er en konstruksjon, et produkt av vår egen samtid, et forsøk på å forklare oss selv hva, hvem og hvor vi er i dag, og hvordan vi havnet her. Man kan godt si at den snarere er et bilde av den samtiden den fortelles i enn den epoken den prøver å gjenkalle. Betyr denne forglemmelsen eller utelatelsen med andre ord at vi samtidsnordmenn er ukomfortable med historien om oljen? Liker vi ikke tanken på at vi er heldige?

Nostalgien, romantikken: avstanden vi observerer tunene lenger ned i samlingen fra, handler om at vi vet vi etter all sannsynlighet aldri vil måtte leve under slike kår her i landet. Til det er vi altfor velstående. Slitet og nøysomheten vi ser spor av i de andre områdene av friluftsmuseet, vil ikke bli en del av vår hverdag igjen. Vi ser skjønnheten i landskapet og bygningene, nærheten til naturen, håndverkstradisjonene. Men vi ser ikke barnedødeligheten, sulten de årene avlingen slo feil, kulda om vinteren, fryktelige tannpiner og lus i håret, hele familier i samme seng, analfabetismen. Vi ser ikke at det landet vi beundrer er et Norge som var fullstendig, grunnleggende annerledes enn det vi kjenner til i dag. Vi står trygt plassert i et helt annet landskap enn det disse gamle byggene var en del av, og deler ikke erfaringene til fortidens nordmenn.

Saganatt er en gave fra meg til Maihaugen. Den vil inngå i samlingen på lik linje med bygningene og gjenstandene vi ser i resten av friluftsmuseet. Ved å la den starte i denne svingen som i museets kronologiske fremstilling tilsvarer året 1968, et tidsskille i norsk økonomi, ønsker jeg at den skal fungere som en synliggjøring og en permanent påminnelse om det voldsomme bruddet som fant sted i forbindelse med oppstarten av oljeutvinningene på norsk sokkel. Denne hendelsen har påvirket alle nordmenns liv siden da. Skulpturen er finansiert gjennom strøjobber jeg har hatt i norske kunstinstitusjoner, alle drevet gjennom offentlig finansiering, i en periode der jeg selv mottok et statlig kunstnerstipend. Disse pengene genereres, i likhet med de fleste andre offentlige midlene i Norge, mer eller mindre direkte av nordsjødriften. Uten disse midlene hadde ikke jeg kunnet lage den kunsten jeg lager, og Maihaugen hadde ikke kunnet presentere norsk kulturarv slik de gjør. Skulpturen knytter dermed både Maihaugen og meg selv til det nye norske landskapet vi alle er en del av: Oljenasjonen Norge.

Kjære Ågot Gammersvik, direktør ved Maihaugen, vær så god!