Waldgänger, opening speech

This work is the result of two months of employment here at the Tax Office. I must admit that I arrived here with a few preconceptions as to what I would encounter. I assumed I would find a somewhat boring working environment with frustrated, over-worked employees organised in a strict hierarchy. I expected to stumble across unresolved conflicts and discontent, and I had planned to take hold of precisely this as my artistic point of departure. This plan failed. For here, they had pretty much done my work for me already.

From an outsider’s perspective, the tax department does not exactly exude flexibility and creative thought. It may seem like a difficult starting point for a site-specific work of art. And the impression of a thoroughly regulated working reality – where all aspects from the technical and bureaucratic to the human are caught up systems and rules – is fairly accurate. Routines and rules permeate almost everything. They are thorough and well-implemented, and are, naturally, intended to work constructively so that the department functions as well as possible for as many as possible, both users and employees. It must be correct, and the same for everybody. But, we cannot escape the fact that such thorough regulation has something of the machine about it, and that a web of such strict rules can seem a little frustrating for those who have to operate within it. When there are rules for absolutely everything we do, there is not much space left for individual expression, or expressions of any kind for that matter.

During my time here, it struck me that Hammerfest Tax Office resembles Hammerfest town. Permeating regulation has a visible, physical presence here, both inside the office and outside. The identical work stations without a personal touch can be seen as a sort of parallel to the identical post-war housing developments, and both are manifestations of decisions taking place in the centres of power far away from here. You can move between any one of the work desks here and continue with the exact same task; tasks that are described, decided and nationally coordinated by the head tax authority in Oslo. The open-plan office which makes private conversations difficult, the neutral colour scheme and furniture developed for movements in front of a computer screen make the office resemble a sort of machine hall of bureaucratic procedures. But we are not machines. Irregular, individual personalities do not fit painlessly into prefabricated forms. The people of Hammerfest resist the architectural monotony of the city by the creative use of colour on the walls of the houses, windowsills and fences, as well as actively building cabins in the holiday spots outside the city. In a similar way, people here in the office showed resistance to the permeating regulation of the workplace. In the middle of the tidy, effective and monotone office landscape – in the middle of the stiff routines – sat the great exception.

A slightly strange glass cage, consisting of light walls, had been set up in the middle of the open-plan office. It had no clearly defined function; well-equipped lunch-and meeting rooms already existed, as well as quiet, private rooms. This room, however, stood there, undefined and open, not circumscribed by any of the rule-bound functions of the office. I quickly got the sense that the heart of the office could be found precisely in this slightly strange room. It gave the office environment a pulse and vitality, and the use of the room added rhythm to the working day. Twice a day, at specific times, all the employees gathered in there for coffee breaks, and the surrounding office outside stood as empty as Hammerfest town on a Friday afternoon after office hours. The workers crowded into the little room and the level of sound was high as people chatted about everything and nothing, with no clear direction or professional aim. Discussions and disagreements had their places in here, and the same went for heart-to-hearts, humour and generosity. In here there was room for irregularities, exceptions, tensions, in short the complexity that characterises the real world. The room and its use functioned as sort of security vent for the working environment. I felt as if it had the same effect on the office employees as the holiday cabins outside the town had for most Hammerfest inhabitants. As one of the workers here commented when I queried why the town was so empty at the weekend: ‘But, we live at our holiday cabins.’

The coffee breaks were shrouded in some secrecy; they were not quite above board. After a while, I realised that they fell outside the stipulated working routines, and that even if the management let them pass, they were not fully accepted. I know that the breaks have been an issue here as they involve a sort of sneaking off or bending of the rules. You have no right to them. But, as the Tax Office is actually on schedule with their work, and the employees, despite having the option of flexitime, all show up every morning at 8 am for the first coffee break, they turned a blind eye to this breach of regulations.

The room as it now stands, after my intervention, is a reinforcement of what had already arisen spontaneously. The title of the work, «Waldgänger», is borrowed from Ernst Jünger. Having survived two world wars, the author describes how to avoid totalitarian regimes by ‘going into the forest’. The forest becomes a representation of everything the authorities had not predicted and thus could not control. Jünger saw the individual’s ability to withdraw as the most effective and realistic way to exercise resistance. As he put it: “A ‘no’ need not be expressed where the authorities expect it.” Similar tactics are described by Michel De Certeau who, politically speaking, appears to belong to the opposite wing to Jünger. For him, it is not about individual withdrawal, but rather a social and collective practice. In his book, L’invention du quotidien, De Certeau describes how one can utilise existing structures, but in a different way to what was predicted. It is about being creative enough to see forgotten spaces in the system, and about using them in new ways. He writes about how you can utilise places and structures you do not own or control, a bit like playing in the opposition’s half.

The systems we live with – and the Tax Office here represents one of them – are important to keep society together effectively. However, the price of effectiveness is simplification: reality is always far more complex than the systems that attempt to describe it, capture it or control it. A system lies like a web around the reality we live in. The web can consist of smaller or larger meshes. There are holes and forgotten spaces, gaps and openings. These spaces offer a glimpse of something else, of an alternative reality that could look completely different. Not necessarily better or worse, but different. This in itself is a great asset: it shows that there are other opportunities, and the freedom to change things exists. It shows that it is possible to imagine other, new possibilities, and even that it is possible to realise them. There is room for creativity and vision precisely because of these holes in the system. The system’s counterpart can be found in the system itself.

I hope the conjoined walls can function as a concrete manifestation of the resistance that already exists here, and a defence of the great, defiant and necessary EXCEPTION. This exception does not prove the rule. It sows doubt about the absolute validity of the rule, and reintroduces a complexity that the rule cannot encompass. It is this exception that makes this office reflect the world outside, and the reason why the environment here functions so well.

Dette verket er resultatet av et to måneders arbeidsopphold som del av staben her ved skattekontoret. Jeg må innrømme at jeg kom hit med endel forutinntatte idéer om hva som ville møte meg. Jeg regnet med å finne et litt kjedelig miljø med frustrerte, overarbeidede ansatte organisert etter et strengt hierarki. Jeg forventet å snuble over uløste konflikter og misnøye, og jeg hadde regnet med å kunne ta tak i nettopp dette som kunstnerisk utgangspunkt. Denne planen slo feil. For her hadde de nærmest gjort jobben for meg allerede.

Sett fra utsiden preges ikke skatteetaten akkurat av fleksibilitet og kreativ tankegang. Det kan virke som et vanskelig utgangspunkt for et stedsspesifikt kunstverk. Og inntrykket av en gjennomregulert arbeidsvirkelighet der alle aspekter, fra de tekniske, byråkratiske til de menneskelige fanges opp av systemer og regler, stemmer nok ganske godt. Rutiner og regelverk her er nærmest heldekkende. De er godt og grundig gjennomarbeidet, og selvfølgelig ment å virke konstruktivt slik at etaten skal fungere best mulig for flest mulig, både brukere og ansatte. Det skal være riktig, og likt for alle. Men det er ikke til å komme fra at en slik gjennomregulering har noe litt maskinelt ved seg, og at et nett av såpass strenge regler kan virke ganske frustrerende for de som skal operere innenfor det. Når det finnes rutiner for absolutt alt man gjør, er det ikke mye plass igjen til individuell utfoldelse, eller til utfoldelse i det hele tatt for den saks skyld.

Mens jeg var her, slo det meg at Hammerfest skattekontor ligner Hammerfest by. Gjennomreguleringen er en synlig, fysisk tilstedeværelse her, både inne på kontoret og utenfor. De helt like arbeidsstasjonene uten personlig preg kan ses som en slags parallell til de helt like gjenreisningshusene fra etterkrigstiden. Begge deler er uttrykk for beslutninger tatt i maktsentra langt borte herfra. Man kan flytte seg mellom hvilke som helst av arbeidspultene her og fortsette med akkurat de samme arbeidsoppgavene; arbeidsoppgaver som er bestemt og nasjonalt koordinert av skatteetatens ledelse i Oslo. Det åpne kontorlandskapet som vanskeliggjør private samtaler, de nøytrale fargene og møblene utviklet for bevegelser foran en dataskjerm gjør at kontoret minner om en slags maskinhall for byråkratiske prosedyrer. Men vi er jo ikke maskiner. Individuelle personligheters uregelmessigheter lar seg ikke smertefritt presse inn i ferdiglagde former. På samme måte som folk i Hammerfest unndrar seg den arkitektoniske ensrettingen i byen gjennom kreativ fargebruk på husvegger, karmer og gjerder, samt en voldsom byggeaktivitet i hyttefeltene utenfor byen, fantes det også en motstand mot gjennomreguleringen av arbeidsplassen her på kontoret. Midt i det ryddige, effektive og monotone kontorlandskapet, og midt i de stive rutinene, tronet det store unntaket.

Et litt merkelig glassbur av lettvegger var satt opp i sentrum av det åpne kontoret. Det hadde ingen klart definert funksjon; velutstyrte lunsj- og møterom finnes her allerede, og stille, private rom også. Dette rommet sto der udefinert og åpent, ikke omfattet av noen av de regelbundne funksjonene til kontoret. Men jeg fikk fort følelsen av at kontorets hjerte egentlig var nettopp dette litt rare rommet. Det ga puls og vitalitet til miljøet her, og bruken av det ga dagene rytme. To ganger om dagen, til faste tider, samlet alle de ansatte seg til kaffepause her inne, og kontorlandskapet utenfor sto like tomt som Hammerfest by fredag ettermiddag etter kontortid. Man satt trangt i det lille rommet, og lydnivået var høyt. Praten gikk løst om alt mulig, og hadde ingen klar retning eller profesjonelt formål. Diskusjoner og uenigheter hadde sin plass her inne, det samme gjaldt fortrolighet, humor og sjenerøsitet. Her inne var det plass til uregelmessigheter, unntak og spenninger, kort sagt den kompleksiteten som kjennetegner den egentlige virkeligheten. Rommet og bruken av det fungerte som en slags sikkerhetsventil for arbeidsmiljøet. Jeg tenkte at det hadde samme funksjon for de ansatte som hyttene utenfor byen syntes å ha det for hammerfestinger flest. Som en av de ansatte her sa da jeg stusset over hvor tom byen var i helgene: Det er jo på hytta vi lever.

Det var litt hemmelighetskremmeri rundt disse pausene, de var liksom ikke helt stuerene. Etter hvert skjønte jeg at de falt utenom forutsatte arbeidsrutiner, og at selv om ledelsen så gjennom fingrene med dem, var ikke disse pausene helt ok. Jeg vet at det har vært et tema her, det dreier seg om en slags tilsnikelse, eller en tøyning av reglene. Man har ikke egentlig krav på dem. Men siden skattekontoret faktisk var à jour med arbeidet, og de ansatte til tross for fleksitid var fulltallige hver morgen klokken 8 når den første pausen startet, lukket man et øye for dette regelbruddet.

Rommet slik det er nå etter min intervensjon er en forsterkning av det som allerede hadde oppstått helt spontant. Tittelen på arbeidet, «Waldgänger», har jeg lånt fra Ernst Jünger. Etter å ha overlevd to verdenskriger beskriver forfatteren hvordan man kan unndra seg totalitære regimer ved å ’gå inn i skogen’. Skogen blir et bilde på alt det autoritetene ikke har forutsett og dermed ikke kan kontrollere. Jünger tenkte seg individets mulighet for å trekke seg unna som den mest effektive og realistiske måten å yte motstand på. Et nei trenger ikke ytres der autoritetene forventer det[1]. Tilsvarende taktikker beskrives også av Michel De Certeau, som politisk sett sannsynligvis befinner seg på nesten motsatt fløy i forhold til Jünger. For ham handler det ikke om enkeltindividets tilbaketrekning, men om en sosial, samlende praksis. I boken L’invention du quotidien beskriver han hvordan man kan benytte strukturene som allerede finnes, men på en annen måte enn det som var forutsett. Det handler om å være kreativ nok til å se glemte rom i systemet, og om å ta dem i bruk på nye måter. Han skriver om hvordan man kan benytte steder og strukturer man ikke eier eller kontrollerer, omtrent som når man spiller på motpartens banehalvdel[2].

Systemene vi lever med, og skattekontoret her representerer ett av dem, er viktige for å holde samfunnet effektivt sammen. Men prisen for effektivitet er forenkling: virkeligheten er alltid mye mer kompleks enn systemene som forsøker å beskrive den, fange den eller kontrollere den. Et system legger seg som et nett rundt virkeligheten vi lever i. Nettet kan være mer eller mindre finmasket. Det finnes hull og glemte rom, sprekker og åpninger. Disse rommene gir et glimt av noe annet, av en alternativ virkelighet som kunne sett helt annerledes ut. Ikke nødvendigvis verken bedre eller verre, men annerledes. Det i seg selv er en enorm ressurs: det viser at det finnes andre muligheter, og at det finnes frihet til å endre på ting. Det viser at det går an å se for seg andre, nye muligheter, og at det til og med går an å realisere dem. Det finnes rom for kreativitet og visjoner nettopp på grunn av disse hullene i systemet. Systemets motsats kan finnes inne i systemet selv.

Jeg håper at de laftede veggene kan fungere som en konkret manifestering av motstanden som allerede finnes her, og et forsvar for det store, litt trassige og uunnværlige UNNTAKET. Dette unntaket bekrefter ikke regelen. Det sår tvil om regelens absolutte gyldighet, og gjeninnfører en kompleksitet regelen ikke er i stand til å omfatte. Det er dette unntaket som gjør at kontoret her speiler verden omkring, og at miljøet fungerer så godt.

[1] Ernst Jünger, Trattato del ribelle, Adelphi edizioni, Milano, 2001, s. 25

[2] Michel De Certeau, L’invenzione del quotidiano, Edizioni lavoro, Roma, 2005, s. 69 - 74