The Ocean Is Not Unfaithful II

"All of us, we’re here with you now by day. But at night, we’re somewhere else. Then we’re back home again, all of us. Then we’re back in the war. Every single night. You can’t understand that. Having experienced fear—proper, real fear—that makes me different from you. I have survived, I’m living life number two now. I can never come here with all of myself, I always hang back a little. But my children are here at night too. They are only here. That’s worth the whole journey and all the rest. They’ve come all the way. And there’s peace here. That’s all that counts." (Man, Eritrea. Oslo, September 2016)

The Ocean is Not Unfaithful II is a performance by Marianne Heier about what it is like to travel without a return ticket. The performance is based on quotes from acclaimed literature mixed with extracts of conversations with people migrating to and from Norway. The script moves seamlessly between these diverse text fragments, challenging a simplified public and political discourse about migration based on polarised notions of us and them, centre and periphery, success and failure, asset and problem.

Two characters meet on a beach after crossing the ocean, while a seagull observes from above. The dialogue highlights contrasting positions, one is thoughtful with a deep intellectual and sensual connection to the roots, while the other, ready to leave the past behind, represents ambition, speed and direction. The piece explores the tensions between these two temperaments in a play of equilibrium and conflicts. It questions the very idea of integration, showing how a policy intended to integrate newcomers in society instead ends up producing polarised positions.

Performed across two nights at Bergen Kunsthall, and built around her family’s own history of migration, Heier’s work speaks of the Great Travel as both a concrete movement and a metaphor for life in general. While the concept of a nation state, and the regulations it brings with it, is relatively new, people have always moved for many different reasons. Not only in desperation but also to search for opportunities and skills, or to be with their loved ones. We are all traveling; this applies to all of us.

"Vi er her med dere om dagen nå. Men om natten er vi et annet sted. Da er vi hjemme igjen, I krigen. Hver eneste natt. Dere kan ikke forstå det. Å ha opplevd frykt, den ordentlige, virkelige frykten, det gjør meg annerledes enn dere. Jeg har overlevd, jeg lever liv nummer to nå. Jeg kan aldri komme hit med hele meg, jeg henger alltid litt igjen. Men barna mine er her om natten også. De er bare her. Det er verdt hele reisen og alt sammen. De er kommet helt frem. Og her er det fred. Det er det eneste som teller." (Mann, Eritrea, Oslo 2016)

To mennesker møtes på en strand etter å ha krysset havet. En måke flyr over dem og observerer fra fugleperspektiv. Dialogen mellom de to hovedfigurene gir liv til to kontrasterende posisjoner rundt migrasjonserfaringen. Den ene er kompleks og tankefull med en dyp, sanselig tilknytning til røttene sine. Den andre legger fortiden bak seg, og representerer ambisjon, framdrift og retning. Verket undersøker spenningen mellom disse to temperamentene. Dialogen stiller indirekte spørsmål ved selve ideen om integrasjon, og viser hvordan et apparat som tar sikte på å integrere de nyankomne snarere produserer avstand.

Nasjonalstaten og reguleringene den fører med seg er av relativt ny dato, men folk har alltid flyttet på seg av mange forskjellige årsaker. Migrasjon er ikke bare uttrykk for desperasjon, men kan for eksempel være svar på etterspørsel om ny kunnskap og kompetanse. Temaet er bredt behandlet i kulturen gjennom alle tider men har ny aktualitet i dag.

Havet er ikke troløst II er bygget rundt Heiers og hennes families egen erfaring med migrasjon. Verket er basert på utdrag av samtaler hun har hatt med migranter til og fra Norge blandet med kjente tekster fra verdenslitteraturen. Alle tekstfragmentene tillegges like stor verdi og overgangene mellom stemmene fra verdenslitteraturen og migrantenes fortellinger er sømløs. På denne måten snakker Heier om Den store reisen som både helt konkret bevegelse og en metafor for livet mer generelt. Verket utfordrer den forenklede offentlige og politiske diskursen om migrasjon der polariserte begrepspar som oss og dem, sentrum og periferi, suksess og fallitt, verdifull og verdiløs brukes for å avgrense og kontrollere en kompleks virkelighet.