Jeg er veldig glad for å se dere i dag, og for at vi kan holde dette arrangementet her, i ett av Oslos aller flotteste rom. En sal som peker mot det ypperste europeisk kultur har klart å frembringe: gresk demokrati og romersk rett. Musene på gesimsen bærer himlingen over oss. Sannheten, rettferdigheten, skjønnheten, inspirasjonen holder øye med oss der oppefra. Joniske og korintiske søyler rammer inn en plantegning lånt fra klassiske amfiteatre. Da disse bygningene sto ferdig i 1852 var håpet at de skulle ”

afgive fordelagtige Vidnesbyrd om Dannelsens og Smagens Tilstand i Landet.

” Salen fungerte som Stortingssal fram til Stortinget sto klart i 1866. Dette rommet vet, disse veggene har sett og hørt det landet vi kjenner som Norge bli til.

Men Oslo er ikke Athen eller Roma, Oslo flyter på blåleira her oppe i nord og reiser sine blanke, nye signalbygg finansiert av ressurser hentet opp fra havet, definert som ‘våre’ gjennom internasjonale avtaler. Massene under Oslo er hovedsakelig marine avsetninger, leire, sand og grus avsatt under vann fra den gangen havet dekket Oslogryta, for knapt 10 000 år siden. Denne bygningen, den såkalte Urbygningen, hviler på en tømmerflåte lagt over leirehavet under oss. Under føttene våre er det tretti meter ned til fast fjell. Vi står på en flåte, og mitt skip er lastet med søyler, himlinger og muser. Demokratiet. Rettferdigheten. Det klassiske Hellas, der Harmodius og Aristogeiton, angrep tyrannen Hipparchos i 514 før vår tid og bante veien for ideen om et samfunn styrt av frie borgere. Et folk av subjekter, ikke objekter. 

 trådte inn i verden. Eller, det vil si, MANNEN. Eller, det vil si, den VELSTÅENDE mannen. For fattige, kvinner og slaver, majoriteten egentlig, er historien en ganske annen. Gruppen jeg selv tilhører, norske kvinner, fikk stemmerett først i 1913. Dura Lex, sed Lex. Streng og rettferdig. Likevel sier vi: Loven er lik for alle. Det er det vi styrer etter, som Nordstjernen henger det der oppe, fullstendig ute av rekkevidde og samtidig det sikreste vi har. Men hvem er ‘ALLE’? Er et ‘innenfor’ avhengig av at det finnes et ‘utenfor? Må noen være ingen for at andre skal kunne være noen?

FNs statsløskonvensjon ble ratifisert av Norge torsdag 11/10 1956. Hva var det egentlig som ble signert? I Stortingsproposisjon nr. 75, s. 4 fra 1956 står det:

Konvensjonen gir således i store trekk statsløse personer de samme rettigheter og den samme beskyttelse som innrømmes flyktningen i henhold til konvensjonen av 1951 angående flyktningers stilling.

Det er over 67 år siden, men fortsatt har vi ingen rettslig prosedyre for å identifisere statsløshetog etterleve forpliktelsene som følger av statsløskonvensjonen. Her trekker loven seg tilbake og blottstiller noens liv, sender noen ut i ingenmannsland. Noen, som i prinsippet er akkurat som meg, som deg. Ikke representanter for en gruppe, men unike individer. Noen, som nå ikke engang har rett til å ha rettigheter. Det burde være nok å være menneske, jeg tror vi alle vet det i oss selv, det er det rette. Men det er ikke nok å være menneske, man må være statsborger for å ha rettigheter. Det er dette det dreier seg om (viser passet). Noen sammenstiftede, små papirark med et riksvåpen på (legger passet vekk).

Når mennesker ekskluderes fra fellesskapet eller fratas sine rettigheter reduseres det politiske rommet. Så dette handler om OSS, om å forsvare vår felles verden, om å stå for det denne salen sier.

Vi står på løs grunn. Mitt eget hjem er bygget på et kvikkleirefelt. I teorien kan det rase ut når som helst, grunnen kan forsvinne under føttene mine. I likhet med naboene mine og myndighetene stoler jeg på at pålene som er drevet ned i den litt fastere grunnen nedover hellingen mot bykjernen holder det hele på plass. Selv har jeg aldri sett dem, men jeg har hørt dem drives ned i bakken og jeg regner med at de står der de skal, at de er stødige, at de kontrolleres og vedlikeholdes når det trengs og at ingen rokker ved dem. De er konvensjoner, de holder kaoset på avstand og under kontroll. Faste punkter i en potensielt flytende, formløs materie. Vi er enige om dem, vi respekterer dem og vedlikeholder dem. Uten dem kan alt rase, hvem som helst kan slukes av kaoset.

En festsal som et gresk teater på en flåte på et leirehav, alt det flotteste vi har, det står på leirføtter, alt sammen. Det holdes oppe av tro, håp og tillit, og en ganske god porsjon tilfeldigheter og flaks. Det holdes oppe av bevisste valg, av kollektive prosesser, av ideen om et VI. Demokratiet virker sakte, det ligger i dets natur. Hurtighet tilhører tyranniet, det er ikke demokratisk å skjære igjennom, det er ikke demokratisk å heve stemmen og sette seg over systemet, over apparatet. Så VI-et endres sakte, vokser og forskyver seg i takt med langsomme møter, utredninger, søknader, vurderinger, diskusjoner og utprøvinger. Vi bestemmer SAMMEN. Det tar tid. Vi må forstå hverandre, vite at vi forholder oss til de samme opplysningene og at de er sanne. Vi må etablere et felles språk, slå en påle ned i kaoset.

Men det er 67 år siden Norge ratifiserte denne konvensjonen. I mellomtiden har vi hatt 20 regjeringer med forskjellige koalisjoner både mot høyre og venstre, vi har funnet olje i Nordsjøen, erklært suverenitet over norsk kontinentalsokkel og blitt rike. Berlinmuren har falt, Europa har samlet seg til én kropp innhegnet av veldig høye murer. Streng og rettferdig, sier vi. Streng og rettferdig. Streng og rettferdig. Som om det var rett og rimelig, som om det ikke var en grunnleggende selvmotsigelse. Og imens raser grunnen ut under noen, noen som er akkurat som deg og meg, men som bare tilfeldigvis befinner seg på et usikret kvikkleirefelt. Det fins ingen lov som ikke er skrevet på noens kropp. Noens liv leves i norske mottak, i vårt land, uten mulighet til å bli, uten mulighet til å dra. Et juridisk og menneskelig ikke-sted uten framtid, et vakuum.

En stat er ikke naturlig, den er en politisk konstruksjon. Grensene rundt den er i seg selv en konvensjon, de avhenger av at vi tror på dem og respekterer dem. En stat kan forsvinne, gli ut i ingenting, det kan skje over natten eller som en lengre prosess. Et folk kan plutselig miste sin tilknytning til et territorie og til en lov. Alt dette, som vi har stablet opp på denne flåten og seilt hit opp til nord fra Middelhavet, kan plutselig rase ut. Som et korthus. Kanskje er det bare papir likevel. (hente konvensjonen) Hva betyr egentlig en signatur? Er et løfte fortsatt et løfte hvis det ikke holdes? Kan loven gjøre noe hvis ingen aktiverer den?

(krøller sammen konvensjonen, kaster den over skulderen)

Vi kaller på deg, Justitia. Blås vind i seilene våre, send tømmerflåten vår i riktig retning. Mitt skip er lastet med erfarne, kloke hoder i dag. Vær så god, ordet er deres.

This is part of my half British grandmother’s wedding table wear. I have eight bowls and five flat plates, a gravy mug and a soup bowl, plus four cup plates of this set. No cups though. They were lost during the Second World War when she was carrying them on a tray as the air raid sirens started howling. The tray fell from her hands and the cups were all smashed to smithereens.
As a child I was expected to help her clean the table after dinner when we visited. If I asked her ‘where should I put this?’ ‘Stand with it in your hand’, she would say. Meaning ‘use your head, THINK’.

(To the audience) Can you hold it for me, please?

This wall clock I inherited from my great grandmother on the other side of the family. They came from an area of so-called 

, an ethnic group immigrated from Finland to Norway between 1575 - 1660. By the beginning of the 18th century, they were largely assimilated into the general Norwegian society, but a significant part of the skogfinne population stayed (and still do) in the deep forests along the Swedish border. They were poor and specialized in metalworks and forestry. Besides from my short legs, this clock is all I have from my great grandmother. She used to hide her sinful but profitable playing cards behind the picture of the angels whenever the priest came by.

Her son, my grandfather, moved from the deep forests to the city and became a dentist. He opened a dental practice in Grønland, which at the time was the slum of the city. I used to love hanging out in his clinic because the windows opened on the square where the circuses would put up their tents and camps, and elephants, zebras, sea lions, acrobats and clowns would wander around.

This area of Oslo accommodated a large part of the first wave of Asian immigrants to Norway in the 60s and 70s. Systematically exploited and terribly discriminated against, these often highly qualified people struggled to make ends meet. My grandfather would see them in his clinic and was shocked and worried to learn they could not afford to pay for dental care (this was before the general introduction of fluoride toothpaste and caries was a huge health problem). He started to secretly save up the gold dust from the work on wealthier patients in order to be able to sometimes offer a gold filling to the poorer ones. This Robin Hood-like strategy sounds nice, but it was, of course, absolutely illegal. If caught he would have had to go to jail. He therefore lived in terror of financial controls, and every year he was paralyzed by anxiety while doing his tax returns. From him I have inherited a dentist stool, my eyebrows and a visceral disgust for accounting.


So this is time. Time is a measure unit for life, things travel through it anchoring us to the world and to each other. But in talking about life you can’t avoid casting the shadow of death. If you inherit something, it means it is no longer of use to someone else. So you hold it in your hand, or you let it slip. Oops! It joined the cups. My daughter will only have seven bowls. The dinner party just got smaller.

Where I come from women didn’t get decisional authority over their own income before 1888, didn’t get the right to vote before 1913, and didn’t have property rights to family farms until 1974.

Owning objects doesn’t make me a subject. Owning MYSELF makes me a subject.

Can I really say ‘I’? History doesn’t remember the blood. It only remembers names.

This silver coin is a tetradrachm, meaning it was worth four drachmas, and was minted in the city-state of Athens sometime around 450 BC (Euripides premiered Medea in 431 BC, so this may actually have passed through his hand). On the principal side is the head of Athena, goddess of wisdom and warfare and patron of Athens. The reverse of the coin shows an owl and a sprig of olive, both associated with Athena. The silver for the coin came from mines not far from the city of Athens. The vast number of tetradrachms available from these silver mines financed the several achievements of Athens, such as the reconstruction of the Acropolis and building the Parthenon, as well as its participation in the Peloponnesian War.

The tetradrachm was a high value coin representing, in the mid-fifth century BC, four days’ pay for a skilled labourer, or two days’ pay for a sculptor working on a public building. This coin might have bought 12 litres of olive oil or 37 litres of local wine. A cow would cost somewhere between 25 and 51 drachmas while a slave child from Caria cost 75 drachmas, a woman from Thrace cost 135 and a man from Syria cost 301.

The coins were made of pure silver so they were not just a currency with symbolic value, but also bullion and a means of exporting the metal itself. It is similar to the coins we still use today, but it is also fundamentally different. This coin is both concrete, material value in terms of the weight of the silver, 

 symbolic representation of value to be used as stand in for other goods during trade. I bought this coin on e-bay, and it is considered damaged and almost worthless because as you can see, someone somewhere during the almost 2500 years of its existence has mistrusted it. A deep cut has been made straight through the owl in order to check whether it is silver all the way through. There is a before and there is an after this event: the cut pins this coin to the very separation of concrete and abstract value.

Magician and silversmith P. T. Selbit first presented his newly invented trick 

 in London on the 17. of January 1921. A scantily clad female assistant was placed in a coffin and tied around the wrists, neck and ankles before the lid was put on and Selbit proceeded to saw the coffin across the middle with the woman inside. Of course, it took a long time. A shocked audience gasped in surprise when the coffin was finally opened and the assistant, still bound around the neck, wrists and ankles, was found to be unharmed.

The trick became a huge success. Selbit became a rich man. With this trick, he introduced the figure of 

beautiful, young, female, assistant subjected to torture and mutilation

 into the tradition of illusion and stage magic, thus almost accidentally stumbling upon a gold mine. The appetite for this figure was enormous, insatiable. And Selbit knew how to make the most of the opportunity: Black-faced, wearing an Egyptian costume and with the stage name Joad Heteb, he also performed the tricks 'Crushing a lady', 'Stretching a lady' and 'Spikes penetration'.

Porous bodies. The image of a scantily clad, defenseless woman completely subjected to male power and control was an irresistible, sexy and cheeky response to the suffragettes', insistent, irritating work for women's suffrage and authority over their own bodies and their own lives happening at the same time. Selbit was no stupid man, he understood this connection. He offered a penniless, unemployed Christabel Pankhurst, daughter of the leading suffragette Emmeline Pankhurst and one of the movement's foremost strategists, £20 a week to act as an assistant in his show. Christabel Pankhurst politely declined.

This is Frances White's wedding photo. Before she married, Frances White worked as an assistant to her magician father Francis White. One of the tricks they performed was the 'Selbit’s saw a lady in two' trick. The original caption for this photograph is: “Mr. White saws his daughter in half - for the last time - after her wedding this morning. The bridegroom looks on...”

Janie's got a gun
Janie's got a gun
Her whole world's come undone
From lookin' straight at the sun

What did her daddy do?
What did he put you through?

I think of the stream of dead women in our stories, in our books, on our screens, in our newspapers. Every single day, every single hour, every single minute. The role of 

 is technically demanding, but rarely acknowledged in the credits. It requires much more than just holding your breath and lying still. You must have full control over each and every muscle, while remaining absolutely passive. You have to be able to be lifted and turned, pulled and dragged, opened and closed, to be a totally, limitlessly accepting object. An average, trained film actor can manage about 15 seconds of this. A few extra gifted ones, such as Jodie Foster, allegedly can manage up to 30.

You have to empty the lungs completely of air.

In a famous speech from 1913, suffragette Emmeline Pankhurst said: 

We are showing them that government does not rest upon force at all: it rests upon consent. (…) Not by the forces of civil war can you govern the very weakest woman. You can kill that woman, but she escapes you then; you cannot govern her. No power on earth can govern a human being, however feeble, who withholds his or her consent.

Rodin's small bronze sculpture shows a seated woman. The posture is knotty, awkward, as if she is forced. One arm is stretched behind her back and she is seated a little askew. You can see the bones in the ribcage under the empty, hanging breasts. The shoulder joints protrude. She is skinny, but her belly is swollen under the wrinkled skin. The arms and legs are thin and sinewy. The whole body has sort of slumped. She bends her neck and looks down, her gaze almost directed inward, towards her own body. As if in shame. Everything here points downwards.

This sculpture from 1885 to 87 exists in several variants with different titles: ‘Dried-Up Springs’, ‘The Old Courtesan’ or ‘Winter’. The titles tell us how the artist wanted us to see this figure. We are supposed to look through or past her, to imagine who she once was, not who she is. The work is about a tragedy, a loss, something that moves towards the end. The artist makes it clear that this woman belongs to the past. She is grief.

I'm on my way to becoming an ageing woman myself. The body of the helmet-maker’s wife is both familiar and foreign to me. While there are plenty of ageing men in Western sculptural tradition, ageing women are rarely represented. And while the ageing men are portrayed with respect, even admiration, as philosophers, leaders, authorities, the few ageing women are a sad sight. They are grotesque, pathetic, laughable versions of the young bodies they once were. The necklines that once framed round, bouncy, firm breasts, now reveal now empty, sagging sacks. The seductive contrapposto poses have become angular, stiff and unstable. Toothless grins replace soft smiles, faces are hollow. Time makes men experienced, worthy and wise, while it makes women grotesque, almost repulsive perversions of themselves. The artists do not hide their contempt. The once beautiful wife of the helmet-maker knows herself that she has passed; she feels the weight of the artist's gaze on her and bends under it.

When I was young, I often struggled with the feeling of constantly being evaluated as an object of other people's gazes. Was I attractive enough? Pretty enough? Thin enough? Well-dressed enough? Pleasant enough? Too much? Too little? It was shameful and distracting, and it was a lonely experience, despite the fact that I probably share it with almost every other woman. I remember thinking that when my body was no longer fertile, I would no longer be perceived as an object. I would be free from the evaluative gaze and the eternal shame. The distractions would fall away. I would become a subject.

But the helmet-maker's wife, and the other ageing women in art history, are not subjects. They are broken, worn-out objects; pathetic now that they can no longer be used for what the female body was created for: reproduction. But they still exist in the world. What is their purpose now? They are difficult to control, impossible, opinionated and nasty; they belong to the dark. Useless. In contrast to the life experience of the ageing man, which is represented with respect and interest, the knowledge of the ageing woman is threatening, dangerous. She is portrayed as 'ugly'; she is mother-in-law, witch. Disgusting, ridiculous. In this sense, Rodin's figure is perhaps a step in the right direction: the helmet-maker's wife is at least not obviously evil or mad, she is just sad.

Art historians have praised Rodin's ability to show the beauty of the ugly in this figure: that he was able to make the ugly beautiful. I think it's the other way around. Through his gaze, I think this body is made ugly. The helmet-maker's wife is not ugly. What we see is the artist's gaze on her, not herself. In fact, and without any rhetoric, I think the helmet-maker's wife is beautiful. Her thin body is interesting, dramatic, complex and hyper-elegant. Her face is sharp, deep and intelligent. She is rich in light and shade. I wish she had a name of her own. I wish she had refused to be ashamed, refused to sit in that uncomfortable, twisted position. Ageing women are not sadness. I wish Rodin had made a portrait of a person instead of a projection of masculine horror. I wish the helmet-maker's wife would straighten her back and meet my gaze.

Rodins lille bronseskulptur viser en sittende kvinne. Stillingen er knotete, som om hun er tvunget. Den ene armen er strukket bak ryggen og hun sitter litt skjevt. Man kan ane beina i brystkassen under de tomme, hengende brystene. Skulderleddene stikker ut. Hun er mager, men magen er oppsvulmet under den rynkete huden. Armene og beina er tynne og senete. Hele kroppen har liksom sunket sammen. Hun bøyer nakken og ser ned, blikket vendt nesten innover mot sin egen kropp. Som i skam. Alt her peker nedover.

Denne skulpturen fra 1885 til 87 finnes i flere varianter med forskjellige titler: «Dried-Up Springs», «The Old Courtesan» eller «Winter». Titlene forteller hvordan kunstneren har villet at vi skal se denne figuren. Vi skal se gjennom eller forbi henne, forestille oss hvem hun engang var, ikke hvem hun er. Verket handler om en tragedie, et tap, noe som går mot slutten. Kunstneren gjør det klart at denne kvinnen tilhører fortiden. Hun er sorg.

Jeg er selv på vei til å bli en aldrende kvinne. Hjelmmakerens hustrus kropp er både kjent og fremmed for meg. Mens det finnes massevis av aldrende menn i vestlig skulpturtradisjon, er aldrende kvinner sjelden representert. Og mens de aldrende mennene fremstilles med respekt, til og med beundring, som filosofer, ledere, autoriteter, er de få aldrende kvinnene et trist syn. De er groteske, patetiske, latterlige versjoner av de unge kroppene de engang var. Utringningene som før blottla runde, spretne, faste bryster, åpner seg nå rundt tomme hengebryst. De forførende kontrapostopositurene er blitt kantete, stive og ustabile. Tannløse grin erstatter myke smil, ansiktene er uthulet. Tiden gjør menn erfarne, verdige og kloke, mens den gjør kvinner til groteske, nesten motbydelige perversjoner av seg selv. Kunstnerne skjuler ikke sin forakt. Hjelmmakerens engang vakre hustru vet selv at hun er forbi, hun kjenner vekten av kunstnerens blikk på seg og bøyer seg under det.

Da jeg var ung slet jeg ofte med følelsen av å hele tiden vurderes som objekt for andres blikk. Var jeg tiltrekkende nok? Pen nok? Tynn nok? Velkledd nok, behagelig nok? For mye? For lite? Det var skamfullt og distraherende, og det var en ensom erfaring til tross for at jeg vil tro jeg deler den med nærmest alle andre kvinner. Jeg husker at jeg tenkte at når kroppen min ikke lenger var fruktbar ville jeg ikke lenger oppfattes som et objekt, jeg ville etterhvert settes fri fra de vurderende blikkene og den evige skammen. Distraksjonene ville falle bort. Jeg ville bli et subjekt.

Men hjelmmakerens hustru, og de andre aldrende kvinnene i kunsthistorien er ikke subjekter. De er ødelagte, utslitte objekter. Patetiske nå som de ikke lenger kan brukes til det kvinnekroppen er skapt for: formering. Men de fins jo fortsatt i verden. Hva er de til nå? De er vanskelige å kontrollere, umulige, vrange og fæle, de tilhører mørket. Ubrukelige. I motsetning til den aldrende mannens livserfaring som framstilles med respekt og interesse, er den aldrende kvinnens kunnskap truende, farlig. Hun fremstilles som ‘stygg’, hun er svigermor, kjerring, heks. Frastøtende, latterlig. Sånn sett er Rodins figur kanskje et slags skritt i riktig retning, hjelmmakerens hustru er ikke åpenbart ond eller gal, hun er bare sørgelig.

Kunsthistorikere har berømmet Rodins evne til å vise det vakre i det stygge i denne figuren, at han har evnet å gjøre det stygge vakkert. Jeg syns det er omvendt. Gjennom blikket hans syns jeg denne kroppen gjøres stygg. Hjelmmakerens hustru er ikke stygg. Det vi ser er kunstnerens blikk på henne, ikke henne selv. Jeg syns faktisk, helt uten retorikk, at hjelmmakerens hustru er vakker. Den magre kroppen hennes er interessant, dramatisk, kompleks og hyperelegant. Ansiktet hennes er skarpt, dypt og intelligent. Hun er rik på lys og skygge. Jeg skulle ønske hun hadde et eget navn. Jeg skulle ønske hun hadde nektet å skamme seg, nektet å sitte i den vonde, vridde stillingen. Aldrende kvinner er ikke sorg. Jeg skulle ønske Rodin hadde laget et portrett av et menneske i stedet for en projeksjon av maskulin skrekk. Jeg skulle ønske hjelmmakerens hustru ville rette ryggen opp og møte blikket mitt.

(...lik Archaeopteryx røntgentynn i skiferblokken, med utspente, utviskede vinger og pekende fingre, som når du i søvne peker mot det du er blind for...)

Foran Stortinget står en organisk form i betong. Den strekker de mange, sammenflettede lemmene sine oppover mot lyset, og ligner en slags rotknoll, eller kanskje en korall? Tekstilet den er støpt i henger her og der i laser fra den store kroppen. Den er primitiv og artikulert, nyfødt og eldgammel. Andre kunstnere har plassert sine verk i den; små bronseskulpturer og andre objekter bor mellom tentaklene som klovnefisk i en sjøanemone. Betongformen er både kunstverk på egne premisser og bærestruktur for andre verk. Den lever med, for og av gjestene sine.

Sverre Gullesen fyrer opp en enorm motorsag og går til angrep på sin egen skulptur. Del etter del faller tungt til bakken. Løse lemmer vrir seg på Eidsvolls plass. Det er sjokkerende. Vi ser den tunge formen dø foran oss.

Vinter 1974. Filmen er kornete og litt blass. Pier Paolo Pasolini vandrer nervøst på den folketomme stranden utenfor Sabaudia, en kystby midt mellom Roma og Napoli. Det er vinter, det regner, himmelen er gråhvit og Pasolini ser forhutlet og forblåst ut i den svarte frakken sin. Håret pisker i alle retninger og klistrer seg til det benete ansiktet. Den magre skikkelsen ligner en kråke mot det flate, tomme, lyse landskapet. Den alvorlige stemmen, det nedslåtte blikket. Han har omtrent ett år igjen å leve. I ettertid virker intervjuet nesten skummelt forutseende.

Hvordan har det seg at denne byen, med arkitektur bestilt av fascistregimet, nå fremstår som vakker, tiltalende, menneskelig? spør han. Hvorfor kjennes det som hjemme, selv for oss som alltid har funnet fascismen og dens autoritære estetiske ambisjoner latterlige? Sabaudia fremstår så vakker nå, det er nesten mirakuløst. Det er fordi byen og dens arkitektoniske form i virkeligheten aldri var rotfestet i fascismen eller i fascistregimet, men i det italienske folket, i den italienske landsbygda og dens tradisjoner, sier han. Sabaudia er ikke fascistisk, Sabaudia er italiensk. Regimet var bare en gruppe kriminelle ved makten, de klarte aldri virkelig å endre eller forme den italienske virkeligheten. Denne virkeligheten, som historisk alltid har vært produsert og representert i et stort spekter av variasjoner, tilhører folket. Regimet dominerte og tyranniserte den, men eide den aldri. De hadde den bare til låns.

Konstantinbuen i Roma ble oppført mellom 312 og 315 før vår tid, og er byens største triumfbue. Den er bygget av elementer fra tidligere triumfbuer til andre keisere, og har dermed vært omdiskutert gjennom historien. Kan den egentlig kalles Konstantinbuen, eller er den egentlig Hadrians, Maxentius’, eller kanskje til og med Domitians bue? Når er den egentlig fra?

Dette byggverket er ett av kunsthistoriens mest berømte eksempler på spolia. Begrepet er avledet fra latin, og betyr «bytte», som i «krigsbytte». Det beskriver gjenbruk av materialer fra tidligere, gjerne antikke byggverk i nyere arkitektur. Elementer fra en historisk fortid overføres til et nytt historisk nivå. Av og til bringer de med seg en opprinnelig betydning av storhet og verdi, andre ganger omformes de til pragmatisk, verdinøytral byggestein. Men ordet impliserer også en voldelig hendelse, et traume påført en opprinnelig sammenheng. Én arkitektonisk kontekst skades eller ødelegges for at en ny skal kunne oppstå.

Er spolia ruin eller revitalisering? Et kor av stemmer som flettes sammen og strømmer gjennom tiden som en elv med stadig nye tilløp, delinger, kulper og fossefall?

Det var bare gått et par år siden muren falt. Reisefølget mitt på toget sørover gjennom Europa lignet litt på Frank Zappa. I store områder rundt Middelhavet eller i Midt-Østen ville han sett ‘vanlig’ ut. For meg var han helt spesiell. I Berlin gikk det uniformerte hundepatruljer gjennom hele toget. Jeg fikk beskjed om å bli sittende sammen med de andre passasjerene i kupéen. Han måtte bli med ut. De tok ham hardt i armen, dro ham liksom opp fra setet. Fra innsiden av toget så vi at de hadde samlet en liten gruppe mennesker på perrongen. Hundene sirklet rundt dem, holdt dem tett sammen. Noen var høye, noen lave, de hadde forskjellige kroppsformer og var i forskjellige aldre. Men alle hadde svart hår og forskjellig grad av brun hud. Vi som satt igjen i toget var lyse, alle sammen.

Studentene har fått i oppgave å lage et felles prosjekt. De skal øve seg på konseptutvikling, produksjon, ansvarsfordeling, logistikk og samarbeid. Det går trått. Mange dukker ikke opp til undervisningen, og de som kommer sitter tause og ser ned i bakken, passive. Jeg presser og presser, har nesten tenkt å gi opp hele øvelsen da en av dem rekker opp hånda. Han sier at hans generasjon har mistet forståelsen av sammenheng, det fins ikke lenger noe mulig ‘VI’, ingenting å samle seg rundt utover dyrkingen og fremvisningen av egen identitet i stadig mer utstuderte former. Alle mot alle i konkurransen om å fremstå mest mulig autentisk, mest mulig kompromissløst ‘sann’. Målet er ikke å være del av en helhet, men å være mest mulig individuell, spesiell og unik. Å være tydelig avgrenset, å stå ut i mengden. Det er vår feil, vår generasjon har ikke videreført arven fra tidligere generasjoner, vi har avbrutt historien. Nå vet de ikke hvordan man samles, ingen har lært dem det, de har aldri opplevd det. Gruppen våkner til live, dette er de enige i. Det de har til felles er fragmenteringen, en samlende opplevelse av tap.

Utopia er alltid bortenfor. Et sted som aldri kan nås, bare tilnærmes.

Oslo, desember 2021, etter atelierbesøk hos Sverre Gullesen på Nesodden

Tor Ulven, Dikt i samling, Gyldendal Pocket 2013

Pasolini e l’omologazione del nuovo fascismo, Rai1, https://www.youtube.com/watch?v=vQttzmv55iA&amp;t=19s

On the first night I dreamed that I was walking with my child along a stream between tall pine trees in the garden where I grew up. Behind the typically Norwegian seventies house a beach had appeared, with light yellowish-white sand and turquoise, crystal-clear water. It was surprising. We were standing by the Mediterranean.
Something huge was moving in the water. An enormous, greyish-white body, smooth and round, broke through the surface, ploughing the water volumes ahead of it in foaming waves. A whale. A large, round eye looked up at us. I could see the nostrils on top of the big head, two holes in the wet, blank skin. ‘It’s coming up to breathe,’ I said.’ Watch this’. And then the whale blew a huge column of water up into the air above us. Like a fountain: FFFFRRRRRSSSSSSSSHTSSSSHHH.
A little farther out we saw a Venetian vaporetto bobbing down among the high waves.

Do you remember...the time wolf-like carnivores had just waded out in the sea to begin the strange process of becoming whales?

Let there be a firmament in the midst of the waters! And let it divide the waters from the waters.
But the drops prefer to hang together.

These waters have flowed in the Nile once. The Amazon, the Yangtze, the Mississippi, the Ganges. Through earth and stone and plants and animals. Through us. So old.

Do you remember how it felt when the water closed over you? Filled your ears, your nostrils, sealed you in?
Porous bodies, waterlogged through and through
All those down there, pulling us

Beneath the surface, everything hangs together

The glass-domed cities people will live in one day when the water rises
Rises rises rises
Or: cities of bone and seaweed, where the drowned live.
With the rays of the sun, which draw straight, slightly contourless lines towards the bottom Piercing the water volumes

Deeper than 200 metres, no plants grow. Those that live down there survive on what falls from above
Marine snow
Pale, luminescent creatures are sometimes washed ashore, speaking their alien languages, silent to our ears, with long, thin, waving antennae

Time stretches, always-never, elastic nocturnal substance
Remains of an encrypted cry for help
From the depths of oblivion all the way down, farthest in

When Columbus sailed out from Portugal for the first time almost the whole crew consisted of prisoners sentenced to life imprisonment or to death – they would fall off the edge of the world anyway, would never come back.

The dark ship silhouetted against the morning light
The feet that left the mainland for the last time, that let go
Cast out, there was a before and there is an after that moment
That which changes everything
They must have known that it was wrong
We must have known
We have always known, we know it
The ship Donau
Turner’s slave ship, Zong, in the typhoon, the sickening light, people like us
Us, We
What we are capable of

A family on a raft
The water all around
The great beast, the sea
The dead are more than the living
Death is as vast as the ocean
The ocean fills the eye

The diver says that when you get deep enough down, say 150 metres perhaps, then visibility is almost zero. When the platform collapsed he was pleased with that – pleased that he didn’t have to see what he found.

Ever-new growths, extensions, annexes around our bodies
Attached to them, empty, inflated, swelling
We bulge
Supported by whalebone, cables, steel and silicon

But the prehistoric, waiting, slow- dragging body
Velvet monster, sea grass hair waving in the tidal current

Coral system, thousands of millions of mouths open around themselves
The same depth inside as outside
Open and close around themselves
Endless variations on life and death
Supercomplex, gelatinous
Undulating along the bottom

Let all the fountains of the great deep burst forth, and the floodgates of the heavens open!

Den første natten drømte jeg at jeg gikk sammen med barnet mitt langs en bekk mellom høye furutrær i hagen der jeg vokste opp. Bak det typisk norske 70-tallshuset var det dukket opp en strand, med lys gulhvit sand og turkist, glassklart vann. Det var overraskende. Vi sto ved Middelhavet.
Noe veldig stort beveget seg i vannet. En enorm, gråhvit kropp, glatt og rund, brøt gjennom overflaten, skjøv vannmassene foran seg så det skummet og bølget. En hval. Et stort, rundt øye så opp på oss. Jeg kunne se neseborene på toppen av det digre hodet, to hull i den våte, blanke huden. ’Den er kommet opp for å puste’, sa jeg. ’Se nå’. Og så blåste hvalen en enorm vannsøyle opp i lufta over oss. Som en fontene. FFFFRRRRRSSSSSSSSCHTSSSSJJJJ.
Litt lenger ute så vi en venetiansk vaporetto gå ned mellom de høye bølgene.

Husker du
Den gangen ulvelignende kjøttetetere nettopp hadde begynt å vasse ut i havet for å begynne på den underlige prosessen å bli til hvaler?

La det bli en hvelving i midten! Den skal skille vann fra vann.
Men dråpene vil helst henge sammen.
Dette vannet har rent i Nilen en gang. Amazonas, Yangtzee, Missisippi, Ganges. Gjennom jord og stein og planter og dyr. Gjennom oss. Så gammelt.

Husker du hvordan det kjentes da vannet lukket seg over deg? Fylte ørene dine, neseborene, forseglet deg?
Porøse kropper, gjennomstrømmede
Alle de der nede, som trekker i oss

Glasskuppelbyene folk en dag vil leve i når vannet stiger
Stiger stiger stiger
Eller: byer av bein og tang, der de druknede bor.
Med solens stråler som tegner rette, litt konturløse linjer mot bunnen
Spidder vannmassene

Dypere enn 200 m vokser ingen planter. De som lever der nede lever av det som faller ned ovenfra
Marin snø
Bleke, selvlysende skapninger skylles av og til i land, snakker sine fremmede språk, stumme for våre ører, med tynne, lange antennevifter

Tiden strekker seg, alltid-aldri, elastisk nattsubstans
Rester av et kryptert rop om hjelp
Fra glemselens dyp, helt nederst, innerst
Da Columbus seilte ut fra Portugal første gang besto nesten hele mannskapet av livstidsfanger og dødsdømte. De kom uansett til å falle ut over kanten på jordskiven, ville aldri komme tilbake.

Den mørke skipssilhuetten mot morgenlyset
Føttene som forlot fastlandet for siste gang, slapp taket
Kastet ut, det fantes et før og det fins et etter det øyeblikket
Det som endret alt
De må ha visst at det var galt
Vi må ha visst
Vi har alltid visst, vi vet det jo
Skipet Donau
Turners slaveskip, Zong, i tyfonen, det kvalmende syke lyset, mennesker som oss
Oss, vi
Hva vi er i stand til

En familie på en flåte
Vannet rundt
Det store dyret, havet
De døde er flere enn de levende
Døden er like enorm som havet
Oseanet fyller øyet

Dykkeren forteller at når man kommer langt nok ned, si 150 meter, kanskje, da er sikten nesten null. Da plattformen veltet var han glad for det, glad for at han slapp å se det han fant.

Stadig nye utvekster, tilbygg, annekser rundt kroppene våre
Festet til dem, tomme, oppblåste, svulmende
Vi buler ut, vi buler ut, buler
Understøttet av hvalbein, kabler, stål og silikon

Men forhistorisk ventende sakte slepekropp
Fløyelsmonster, sjøgresshåret vifter i tidevannsstrømmen

Korallsystem, tusenvis millionvis av munner åpne rundt seg selv
Det samme dypet inne som ute
Åpner og lukker seg om seg selv
Uendelige variasjoner av liv og død
Superkomplekse, gelatinøse
Bølgende langs bunnen

La alle kilder i det store dypet bryte fram, og himmelens sluser åpne seg

Ordet MAUSOLEUM kommer fra Mausoleet i Halicarnassus som ligger i dagens Tyrkia. Bygget som gravmonument for Kong Mausolus av hans kone og biologiske søster Artemisia II av Caria (f. Ca 350 f. Kr.), og ett av verdens syv underverker. Da Mausolus døde, etterlot han Artemisia i dyp sorg og voldsom desperasjon. Ifølge tradisjonen blandet hun asken hans med vann og drakk ham opp. Slik inkorporerte hun kongens maskulinitet i sin kvinnekropp. Hun overtok så tronen etter Mausolus og hersket videre alene til hun til slutt visnet hen og døde av sorg to år senere.
Hans kropp i hennes kropp, gravlagt inni hverandre i mausoleet som kinesiske esker eller matrioskaer: dronning Artemisia II av Caria var kongens første mausoleum.

3. november i fjor, mens USA gikk til valg, ble en stor, avlang knute operert ut av halsen min. Den hadde vokst rundt nervene til stemmebåndet, omsluttet dem helt. Fra innsiden av meg selv hadde jeg dyrket fram en fallos og latt den pakke inn stemmen min. Et negativt barn i en alternativ livmor eller et ekstra, manglende organ. Jeg levde med den. Den vokste ut fra meg og inn i meg. Noe annet, som presset på luftrøret og kanskje ville overta.
Før operasjonen skrev jeg under på at jeg var klar over at den kanskje ville ta med seg stemmen min for alltid, det var ikke sikkert den ville slippe taket så lett.
Da jeg våknet fra narkosen hadde Trump tapt valget, og jeg hadde en ny munn mellom kroppen og hodet.

Jeg er min.
Dette er min hånd.
Jeg kan bevege den.
Blodet pulserer i den.
Solen står fortsatt høyt på himmelen.
Og vi... Vi spiller sjakk med Døden.

Godard skal ha sagt:
The man has the phallos
The woman is the phallos
Mick Jagger sa: Godard, what a wanker

Hvorfor er ingen av musene menn? Hvorfor representeres ikke kunstartene som allegoriske mannskropper, men alltid som kvinner? Og hvorfor var kvinner forhindret fra å lære kunstartene kroppene deres symboliserte?

Mannekroppen fungerer ikke som metafor. Den viser ikke til noe utenfor seg selv, er ikke bilde på noe annet enn seg selv. Mannekroppen ER i kraft av seg selv, peker på seg selv, beskriver seg selv. Den HAR fallos, pennen, penselen, retten til å gi hele verden navn. Mannekroppen er ikke hul, den er fylt av en levende innside, et aktivt jeg, en vilje. Den renner heller over, trenger mer plass, presser seg inn i andre kropper, virker gjennom dem. Kong Mausolus flyttet over i dronning Artemisia, fylte henne fra innsiden og hersket videre fra innsiden av hennes kvinnekropp.

Å være beholder
Å være bare utside
Et tomt skall, uten egen kjerne
Å måtte pustes liv i
En underordnet kropp. Et objekt til subjektet.
Subjektet har egen stemme
Objektet snakkes for
Du ER stemmen din. Jeg ER stemmen min.
De syns jeg er høyrøstet.

Han som sa ‘et høl er et høl’, husker du ham? Hørte jeg riktig, sa han det virkelig?
Jeg hater at jeg ikke kan glemme ham, rive ansiktet hans ut av hukommelsen min.
Men dette er kunst, ikke psykoterapi.

Kunsten kan snakke for seg selv.
Hvert eneste bilde handler om meg.
Jeg ER fallos.

Jeg tenker på alle gangene vi har ringt hverandre for å si fra at vi er kommet vel hjem. Alle gangene vi har krysset gata fordi vi hørte skritt bak oss. Alle gangene vi har holdt husnøkkelen hardt mellom fingrene i tilfelle vi måtte forsvare oss.
Trikkeholdeplassen på vei til bestemor. Jeg er 13. De har så store tenner.
Bussholdeplassen. Jeg er 16, på vei til lørdagsjobb i sentrum. De har så skarpe klør.
Nattog gjennom Tyskland. Jeg er 18, sover i sovekupé. De har nøkkel til alle dører.
Capri. Jeg er 19, på vei fra stranden. De har så harde never.
Tegnelæreren. Jeg er 22. De har så store øyne, de har så store munner.
Passasjeren bak meg på T-banen. Jeg er 23.
Kunstsamleren. Jeg er 29. De har så mye penger.
I portrommet på vei hjem en sen kveld. Jeg er 34.
Og alle de andre gangene. Kropper presset mot min, kommentarer, blikk, hender, hender, hender på puppene, hender på lårene, hender på rumpa, de har så mange hender, hender overalt.

È VERO, È VERO, È VERO!
Det er sant, det er sant, det er sant!
Ropte 19-årige Artemisia Gentileschi i Roma, februar 1612, mens hun ble torturert under rettssaken mot Agostino Tassi, malerilæreren som hadde voldtatt henne i hennes eget hjem. Hun ble ikke overrasket da han voldtok henne. Det er det som er tragedien. Hun regnet med at det ville komme, hun visste at skammen ville være hennes, og at den alltid ville følge henne. I 1963 beskrev fortsatt kunsthistorikerne Margot og Rudolf Wittkower den unge Gentileschi som ‘precocious and wanton’ i forbindelse med historien om voldtekten. Hun bar skammen for hans handling.
Dette maleriet av Susanna i badet malte hun da hun var 17, to år før voldtekten fant sted. Hun visste.

To gamle menn spionerer på Susanna mens hun bader. De truer med å spre rykter om at hun er løsaktig hvis hun ikke har sex med dem. Det er dødsdom for løsaktighet, historien handler om en kvinne som trues på livet.

Susanna i badet har vært et populært motiv siden den tillater fremstillingen av en ung, naken kvinnekropp blottstilt for et mannlig blikk. Men Artemisias Susanna viser seg ikke fram, lokker ikke, flørter ikke, inviterer ikke. Det fins ingen ambivalens i dette bildet, posituren og ansiktsuttrykket til Susanna uttrykker panikk og forsvar. Med hele seg selv sier hun NEI og mener NEI. Den sammentrykte, ubehagelige posisjonen på den kalde steinbenken, hun er åpenbart i fare. Det er ingen elementer av sensualitet i rommet rundt henne, ingen lubne puttier, frodige planter eller sprutende fontener. De to mennene henger over henne, tar nesten på henne. Presset mot Artemisia-Susanna kommer fra alle kanter, komposisjonen er trang og klaustrofobisk. Artemisia-Susanna viser en annen grad av angst, panikk og paranoia enn alle andre versjoner av samme motiv; Artemisia vet hvordan det kjennes. Hun maler fra innsiden av sitt eget fengsel. Hun vet hva som kommer, vet at det nærmest er uunngåelig. Hun vet.

I rettssaken etter voldtekten er det hun, ikke overgriperen, som utsettes for tortur når retten er i tvil om hvem som snakker sant. Og det er faren hennes, maleren Orazio Gentileschi, som anses som offer og skadelidende: overgriperens forbrytelse er å ha påført eiendommen hans, datterens jomfruhinne, uopprettelig skade. Et angivelig tyveri av et maleri tillegges nærmest like stor vekt.
Og til tross for at Susannamaleriet er tydelig signert med Artemisias navn, har flere kunsthistorikere siden gått langt i å antyde at hun trolig bare assisterte sin far; et komplekst maleri som dette kan umulig være malt av en ung kvinne.
Som hun selv skrev til en kunstsamler etter at hun som voksen kvinne lærte seg å skrive: «En kvinnes navn reiser tvil helt til man ser arbeidet hennes.» Og selv da kan det være at tvilen blir hengende ved.

I motsetning til vitser om andre forbrytelser – mord, tyveri, og ildspåsettelse – har voldtektsvitser et spesielt karaktertrekk: de insinuerer at forbrytelsen egentlig kanskje ikke eksisterer; at den er en juridisk og sosial fiksjon som vil fordufte i møte med et humoristisk blikk og en universell seksuell apetitt.

What is a woman?
A life support system for a cunt.
DET ER SANT! DET ER SANT! DET ER SANT!

Holofernes, en assyrisk general i ferd med å angripe enken Judiths hjemby Bethulia, slipper henne inn i teltet sitt fordi han ikke kan styre sitt begjær. Judith bruker sine forførelsesevner bevisst og strategisk for å redde folket sitt. Hun skjenker Holofernes, og når han faller beruset om på sengen skjærer hun hodet av ham med hjelp fra sin tjener Abra. De redder seg ut av militærleiren og tilbake til byen med hodet hans i en kurv.
Det voldsomme, groteske og blodige motivet ble stort sett fremstilt på disse to måtene:
-	Halshuggingsøyeblikket, med Holofernes liggende på sengen, en ung, vakker Judith stående over ham med sverdet, og Abra som oppmuntrende tilskuer ved siden av henne. Abra fremstilles oftest som gammel kjerring, en skrukkete heks i kontrast til Judiths myke, ungdommelige skjønnhet. Abra overrekker den unge, tiltrekkende kroppen til seeren, hun er blikkets alibi, egger både Judith og seeren fram.
-	Judith, ofte med Abra, bærer hodet til Holofernes i en kurv, evt. etter håret. Kroppen hans er ikke med i bildet.
Sympatien til de mannlige malerne ligger uansett utvilsomt hos Holofernes, offer for Judiths kyniske manipulasjon og svik.
She said: nipple, arms, lips, wine, belly, hair, bread,
thighs, eyes, eyes.

He said: foot, boot, order, city, fist, roads, time,
knife.

She said: water, night, willow, rope hair, earth belly,
cave, meat, shroud, open, blood.

Artemisias Judith Judith Judith Judith, om igjen og om igjen. Det er ikke den blodige volden som provoserer og sjokkerer – vold er historisk tilstedeværende i kunsten. Men dette er asosial, illegitim vold; en kvinne dreper en mann. Artemisia bryr seg ikke om hva Holofernes utsettes for, bildene hennes handler om hva de to kvinnene gjør. Judith og Abra, sammen. Abra - rettferdighetsengel, Judith - ustoppelig hevner. Judiths hånd på Abras skulder. De fire sterke armene som virker sammen. Blikkene som vendes samme vei. Pudica-posisjonen som ender i et skarpt sverd. Den militære lærstøvelen som stikker ut under den raffinerte silkekjolen. Den stramme regien mellom de to, likheten mellom kroppene deres, rytmen mellom dem, disiplinen. Kvinners skjebner som krysser klasseskillene, felles kamp basert på felles erfaringer. VI. Artemisia-Judith svinger sverdet og penselen, holder makten, styrer verden. «Du vil finne Caesars ånd i denne kvinnesjelen» skrev hun til Don Antonio Ruffo, en av sine samlere. Sverdet til Judith, som ellers helst har buet blad, er her stramt korsformet; vi ser det godes seier over det onde, det rettes seier over det gale. Judith er ikke ond, hun vet hva hun gjør, gjør det hun må, og raseriet hennes er berettiget.

«It was ANGER that did write it» skriver Jane Anger som introduksjon til sin Protection for Women» fra 1589.

Medusahodet på sverdskaftet.
Artemisia-Susanna-Judith_Medusa.
Hell hath no fury like a woman scorned.
Vi vet det. Vi kan det, vi kjenner historien fra før.
Det ordløse, allestedsnærværende raseriet, det hemmelige, tause samholdet. Judiths hånd på Abras skulder. Holofernes er bare en nødvendig rekvisitt for å vise deres, vår handlekraft.
Judth, legitimt voldelig, antisosial heltinne.
I seng med fienden.
Under dekke, usynlig i skyggene.
Jeg vet hva dette er. Vi vet hva dette er.
Jeg er Artemisia-Susanna-Judith
Medusa-Minerva-Cleopatra-Batsheba-Magdalena-Abra-Caterina-Lucrezia.
Kan jeg i det hele tatt si JEG?
VI
En form av salt
En form av jord
Av stein
Av gress
Av blod, vann
Pels og is
En sånn kvinne
Jeg smaker jern.

I år er det eksakt hundre år siden tryllekunstner og sølvsmed P. T. Selbit oppfant trikset ‘å sage en kvinne i to’. Det ble fremført for første gang i Finsbury Park Empire theatre i London 17. januar 1921. En kvinnelig assistent ble lagt i en kiste og bundet fast rundt håndledd, hals og ankler før lokket ble lagt på og Selbit saget kisten tvers over på midten med kvinnen inni. Et sjokkert publikum måpte av overraskelse når kisten så ble åpnet og den fortsatt bundne assistenten viste seg å være uskadd. SPEKTAKULÆRT! Trikset ble en enorm suksess. Selbit ble rik. Han introduserte figuren ‘vakker, ung, kvinnelig, assistent som utsettes for tortur og mutilasjon’ i tryllekunsttradisjonen, snublet nærmest tilfeldig over en gullgruve. Sulten etter denne figuren var enorm, umettelig. Brunmalt, iført egyptisk kostyme og med scenenavnet Joad Heteb fremførte han også triksene ‘Crushing a lady’, ‘Stretching a lady’ og ‘Spikes penetration’. Porøse kropper. Bildet av en lettkledd, maktesløs kvinne fullstendig underlagt mannlig kontroll var et sexy, tilfredsstillende svar på suffragettenes arbeid for kvinnelig stemmerett på samme tid. Og Selbit tilbød Christabel Pankhurst, datter av den ledende suffragetten Emmeline Pankhurst og kvinnesakens fremste strateg, 20 pund i uka for å stille som assistent i trikset hans. Hun takket høflig nei.

Dette er brudebildet til Frances White, som ofte assisterte sin trykkekunstnerfar på scenen. Ett av triksene de fremførte var ‘Selbits sag en dame i to’-triks, og den originale teksten til dette bildet er: “Mr. White ‘saws’ his daughter in half—for the last time—after her marriage this morning. ... The groom looks on...”

Hey little sister, what have you done
Hey little sister, who's the only one
Hey little sister, who's your superman
Hey little sister, who's the one you want
Hey little sister, shotgun
It's a nice day to start again
It's a nice day for a white wedding

Suffragettene aksjonerte, marsjerte, sultestreiket til døden for stemmerett og myndighet over eget liv og egen kropp, og ble regelmessig kastet i fengsel og tvangsfôret av myndighetene. Stemmerett, myndighet over eget liv og egen kropp, med livet selv som innsats.
Kan jeg i det hele tatt si JEG?
I en tale fra 1913 sier Emmeline Pankhurst, Christabel Pankhursts mor: Human life for us is sacred, but we say if any life is to be sacrificed it shall be ours; we won't do it ourselves, but we will put the enemy in the position where they will have to choose between giving us freedom or giving us death.
Edgar Allan Poe skrev om ‘Den vakre kvinnen hvis død utvilsomt er det mest poetiske temaet som fins.’ Dickens beskriver sin heltinne Florence Dombey som i besittelse av en overjordisk sinnsro karakteristisk for de døde. Hjemmets engler, mystiske, utholdende, selvutslettende vesener, halvveis over på den andre siden. Liv uten historie, dødsliv, døden-i-livet. Lukket og åpen på samme tid, uten egen vilje, underkastet, porøs.
Hva var Afrodite fra Knidos redd for?

Strømmen av døde kvinner i historiene våre, i bøkene våre, på skjermene våre, i avisene våre. Hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste minutt.
Rollen som ‘død ung kvinne’ er ekstremt krevende, men anerkjennes sjelden i rulletekstene. Å kunne ligge helt stille, uten en eneste rykning i en eneste muskel. Viljeløst objekt, løftes og snus, trekkes og dras, åpnes og lukkes, en form som bare kan ta imot. En middels, trent skuespiller klarer ca 15 sekunder. Noen få, som for eksempel Jodie Foster klarer opptil 30.
We are showing them that government does not rest upon force at all: it rests upon consent. Not by the forces of civil war can you govern the very weakest woman. You can kill that woman, but she escapes you then; you cannot govern her. No power on earth can govern a human being, however feeble, who withholds his or her consent.
Her er JEG. Her er VI.
Hvordan kjennes det?
Dying
Is an art, like everything else.
I do it exceptionally well.

Out of the ash
I rise with my red hair
And I eat men like air. (1)

Large stars live short, intense lives where energy is produced at a furious tempo. In the core ever-heavier elements are formed, as temperature and density increase. Finally, the innermost material of the core is transformed into iron. Then the star is unable to produce more energy, and collapses under its own weight. The collapse releases extreme amounts of energy. For some months the object may shine like many billions of ordinary stars together. He says: I am one of those who lost. It was a terrible, costly loss. Sure that we were right, we ventured all. Held back nothing, predicted no retreat. We were strong, we had to make it, couldn’t be stopped. It isn’t easily to find lines in what became. Some doors close forever. An old gallery, one of the oldest of its kind in Scandinavia. Picasso, Braque, they were ahead of their times. Hatchet job in the newspapers: new-fangled nonsense. Boycotted. Long queues, wild parties, scandals. Anything was possible. The basement rooms are labyrinthine and stuffed with art. Packed in crates, cardboard and plastic, some labelled, some not. They constantly discover new treasures below stairs, behind doors, on top of cupboards. There’s a faint smell of turpentine. And dust. What is time? Time is what is between now and now, I say. I have a ghost in my mouth. Some say the most useful thing I can teach my child is to beg in Mandarin. Everything is the same. But quite different. Something has changed from the inside of everything. When we moved in, the house next door was full of Polish construction workers. Hard working, in protective footwear. Three weeks on, two weeks off. Then came the African prostitutes. They slept almost all day and hung over the fence of the kindergarten on the other side of the road when they went out to work in the afternoon. They probably missed their own. In the summer the Roma people came. They slept in unregistered cars parked along the road, shared shower and privy inside the house. A forest of satellite dishes grows in their garden. They capture signals from far away. Like the rush of the waves in a seashell from another sea. Peace Prize for Europe. It’s burning in the streets of Athens. In Madrid they’re protesting against 25 per cent unemployment. Thousands of demonstrators on the streets of London. In Oslo it’s six degrees and dry weather. On the beach in Greece. It must be the police; who else would be allowed to fly so low? We could see the pilot. Sunglasses and tattooed upper arms. Were they looking for someone? We got the children up out of the water. The helicopter came down for a landing, in the middle of the beach, among towels and parasols and almost naked bodies. All heads turned in the same direction. We went along with the others. A procession at the water’s edge. The sand was so hot the air trembled. It stood on the beach about five metres in from the water’s edge. Green with orange and black stripes. When we got there it was empty, the rotors were no longer turning. People walked around it, touched it, photographed with mobile phones. Stood there. A long time. Private helicopter on public beach. Not really allowed? An Italian rubbed middle finger and thumb together. The money gesture. An imaginary coin spun in the air. After a while we went back. The helicopter stayed there for the rest of the day. In the evening we asked the waiter in the restaurant who owned the helicopter. He pointed at the bottle of water we had ordered. The owners of the drinking water were paying a visit. “Guests,” he said. He was working a double shift and had been there since six that day. November 2012, appeal from the Mayor on Lampedusa. Their cemetery is full, the last boat refugees had to be buried elsewhere in the region. She asks Europe how big her new cemetery has to be. I show them pictures. Other places. But it affects us too, I say. It’s coming, no one will escape it. Are you ready? Young, strong, glossy. Like them. The faces hidden beneath scarves and caps. All. None. Tense muscles, leaping, kick-off, fists clenched. Bodies, ONE body. Wild, beautiful. Critical mass. They’re setting the world on fire. A student puts up his hand. Says he wishes he had something to fight for. Snakes and reptiles in the basement. When darkness fell it was quiet on the island. The rescuers had taken care of the injured and the dead. I’ve heard that their mobile phones were left lying everywhere. They shone like glowworms in the summer night right up to when the batteries died. One more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night and one more night Pioneers. No one has gone there before them. Our maps have new white patches. Ever new, ever larger. Closer to the edge. We still live here in the border regions. The survivors seem to be the most dangerous. They aren’t afraid any more. And you should probably watch out for those who have lost all they owned. Ryan Air to London. Cheap and nasty. Polish air hostesses with synthetic turquoise capes, in a shapeless cut. He limps a little. Is ordered down on to the seat beside me. The hostess talks to him as if he’s stupid, hangs over him. His friends are spread around the plane, they’re not allowed to sit together. I offer to change places so they can sit together, but the cabin crew won’t let me. He’s furious. Damned racist bitch. He came here when he was 13. Alone, with a bullet in his knee. Had forged his passport and got himself a ticket. His mother cried, he was too young. But there was no hope, the next bullet could hit him anywhere, he wouldn’t survive. There was no future. Taxi from Fornebu to Oslo centre. Police station. Long interviews, interpreter. He told them everything and was sent to a reception centre in the west country. You were 13, just a child! How did you manage it? I would never have dared. Oh yes, you would. You’ve just never been truly scared. We’re woken up by cars and dogs outside the house, the flickering light from the police cars and ambulance strobes through the apartment. Everyone knows that people are hiding in that house. It isn’t a good hiding place. He stands on the pavement shouting CAN YOU HELP ME? in a thick accent. He has been here long enough to learn Norwegian. Tall and dark. He’s bleeding from one hand and is bandaged by an ambulance driver. Weeps and sways a little. Has tried to escape through the garden and into the park along the river, but the dogs caught him. I don’t know whether they bit him or he tore his skin on the fence when he tried to climb over. When I come home from work in the afternoon the bloodstains on the pavement have been covered up by a fine layer of new snow. It’s an old military camp. It has bars on the windows. Some of them live here for up to ten years. The neighbours protested at the barbed-wire fences, they were so unpleasant. The new fences are easy to climb over. It isn’t a prison after all. But the residents in the enclosure feel insecure. Someone could sneak in over the fence at night and mix with them. Market economy – Market society 20 per cent of the shop premises in the centre of the small town stand empty. Big public sector cuts have led to unemployment and weakened purchasing power. Begging is illegal. If the temperature falls below -50 the moisture in the air freezes to ice and rains down in tiny, sharp crystals. Zing! The light comes from straight ahead. It dazzles. Burns out the pictures. If you look through a sunstone the yellow rays will shine through, while the blue ones are filtered away. The yellow light penetrates water vapour and clouds. Without the dazzlingly strong blue rays you would be able to make out the sun behind the cloud cover. It’s thought that was how the Vikings were able to sail in straight lines across the sea to Greenland. When time becomes everything and life nothing. (Lloyd’s of London, often styled simply as Lloyd’s, is a British insurance and reinsurance market. It serves as a partially mutualized market place where multiple financial backers, known as underwriters, or “members”, both individuals (traditionally known as “Names”) and corporations, come together to pool and spread risk. Wikipedia.org.). The earth quakes. Falls out of the shapes it was sorted into. Is shaken together to one great, dense, continuous material. No lines, no shape, no direction. BOOM! It IS. Ginnungagap. So far out we’ve never been before. I see C-beams glitter at the Tannhäuser Gate. One sun two three. Do we know enough now? 59. There shall they find the wondrous golden chessboards in the grass, the ones they played with before in the oldest days. 62. I see a hall that stands, fairer than the sun. The roof is of gold at Gimli. There shall bold men bide, and all their lives take pleasure. 63. But I see the dark dragon, fly over the valley – aye, that worm glitters – comes down from the mountain. Nidhug bears bodies on his wings flies with them over this fair valley. Now I must sink down below. Völuspá

Store stjerner lever korte, intense liv der energi produseres i et voldsomt tempo. I kjernen dannes det stadig tyngre grunnstoffer mens temperaturen og tettheten tiltar. Til slutt er det innerste stoffet i kjernen omdannet til jern. Da greier ikke stjernen å produsere mer energi, og bryter sammen under sin egen vekt. Kollapsen frigjør ekstreme energimengder. I noen måneder kan objektet lyse som mange milliarder ordinære stjerner tilsammen. Han sier Jeg er en av de som tapte. Det var et fryktelig kostbart tap. Sikre på at vi hadde rett satset vi alt. Sparte ingenting, forutså ingen retrett. Vi var sterke, vi skulle fram, kunne ikke stoppes. Det er ikke lett å finne linjer i det som ble. Noen dører lukkes for alltid. Et gammelt galleri, et av Nordens eldste i sitt slag. Picasso, Braque, de var før sin tid. Slakt i avisene, nymotens tull. Ble boikottet. Lange køer, ville fester, skandaler. Alt var mulig. Kjellerrommene er labyrintiske og stappfulle av kunst. Pakket inn i kasser, papp og plast, noe merket og noe ikke. De oppdager stadig nye skatter under trapper, bak dører, over skap. Det lukter svakt av terpentin. Og støv. Hva er tid? Tid er det som er mellom nå og nå, sier jeg. Jeg har et spøkelse i munnen. Noen sier at det nyttigste jeg kan lære mitt barn er å tigge på mandarin. Alt er likt. Men helt annerledes. Noe har endret seg fra innsiden av alle ting. Da vi flyttet inn var nabohuset fullt av polske bygningsarbeidere. Hardtarbeidende, i vernesko. Tre uker på, to uker av. Så kom de afrikanske prostituerte. De sov nesten hele dagen og hang over gjerdet til barnehagen på den andre siden av veien når de gikk på jobb om ettermiddagen. De savnet nok sine egne. I sommer kom Romfolket. De sov i avskiltede biler parkert langs veien, delte dusj og do inne i huset. Det vokser en skog av parabolantenner i hagen deres. De fanger inn signaler langt bortefra. Som bølgesuset i en konkylie fra et annet hav. Fredspris til Europa. Det brenner i gatene i Athen. I Madrid protesterer de mot 25 prosent arbeidsledighet. Engelske demonstranter i tusenvis i gatene i London. I Oslo er det seks grader og oppholdsvær. På stranden i Hellas. Det måtte være politiet, hvem ellers har lov til å fly så lavt? Vi kunne se piloten. Solbriller og tatoverte overarmer. Lette de etter noen? Vi hentet barna opp av vannet. Helikopteret gikk inn for landing, midt på stranda, mellom håndklær og parasoller og nesten nakne kropper. Alle hoder snudd i samme retning. Vi gikk sammen med de andre. En prosesjon i vannkanten. Sanden var så varm, luften dirret. Det sto på stranda omtrent fem meter innenfor vannkanten. Grønt med oransje og svarte striper. Da vi kom fram var det tomt, vingene roterte ikke lenger. Folk gikk rundt det, tok på det, fotograferte med mobiltelefonene. Sto der. Lenge. Privat helikopter på offentlig strand. Det var vel egentlig ikke lov? En italiener gned langfingeren og tommelen sammen. Pengegesten. En fantasimynt spant i lufta. Etter en stund gikk vi tilbake. Helikopteret ble stående resten av dagen. Om kvelden spurte vi kelneren i restauranten hvem som eide helikopteret. Han pekte på vannflasken vi hadde bestilt. Eierne av drikkevannet var på besøk. «Guests» sa han. Han jobbet dobbelskift og hadde vært der siden seks den dagen. November 2012, appell fra borgermesteren på Lampedusa. Kirkegården deres er full, de siste båtflyktningene måtte gravlegges andre steder i regionen. Hun spør Europa hvor stor den nye kirkegården hennes skal være. Jeg viser dem bilder. Andre steder. Men det angår oss også, sier jeg. Det kommer, ingen slipper unna. Er dere klare? Unge, sterke, skinnende blanke. Som dem. Ansiktene skjult under skjerf og luer. Alle, ingen. Spente muskler, på sprang, i avspark, nevene knyttet. Kropper, EN kropp. Ville, vakre. Kritisk masse. De setter verden i brann. En student rekker opp hånda. Sier han skulle ønske han hadde noe å slåss for. Slanger og kryp i kjelleren. Da mørket falt på var det stille på øya. Redningsmannskapene hadde tatt seg av de skadde og de døde. Jeg har hørt at mobiltelefonene deres lå igjen overalt. De lyste som sankthansormer i sommernatten helt til batteriene døde. En natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til og en natt til Pionerer. Ingen har gått dit før dem. Kartene våre har nye hvite flekker. Stadig nye, stadig større. Nærmere kanten. Vi bor her ennå i grensetraktene. De overlevende er visst de farligste. De er ikke redde lenger. Og man bør nok også passe seg for de som har tapt alt de eide. Ryan Air til London. Billig og surt. Polske flyvertinner med syntetiske, turkise kåper i uformelig snitt. Han halter litt. Kommanderes ned på setet ved siden av meg. Flyvertinnen snakker til ham som om han var dum, henger over ham. Vennene hans plasseres rundt omkring i flyet, de får ikke sitte sammen. Jeg tilbyr meg å bytte plass så de får sitte sammen, men får ikke lov av personalet. Han er rasende. Jævla rasistkjerring. Han kom hit da han var 13. Alene, med en kule i kneet. Hadde forfalsket passet sitt og skaffet en billett. Moren gråt, han var for ung. Men det var ikke noe håp, den neste kulen kunne treffe hvor som helst, han ville ikke overleve. Det fantes ingen fremtid. Taxi fra Fornebu til Oslo sentrum. Politistasjonen. Lange intervjuer, tolk. Han fortalte alt og ble sendt til et mottak på Vestlandet. Du var 13 år, bare et barn! Hvordan klarte du det? Jeg hadde aldri turt. Joda. Du har bare aldri vært ordentlig redd. Vi våkner av biler og hunder utenfor huset, det flakkende lyset fra politibiler og ambulanse blafrer gjennom leiligheten. Alle vet at folk gjemmer seg i det huset. Det er ikke noe godt gjemmested. Han står på fortauet og roper KAN DERE HJELPE MEG? med tykk aksent. Han har vært her lenge nok til å lære norsk. Høy og svart. Han blør fra den ene hånda og blir bandasjert av en ambulansesjåfør. Gråter og svaier litt. Har prøvd å rømme gjennom hagen og inn i parken langs elven, men hundene tok ham igjen. Jeg vet ikke om de bet ham eller om han rev seg opp på gjerdet da han prøvde å klatre over. Når jeg kommer hjem fra jobb om ettermiddagen er blodsporene på fortauet dekket til av et fint lag med nysnø. Det er en gammel militærforlegning. Den har gitter foran vinduene. Noen bor her i opptil 10 år. Naboene protesterte på piggtrådgjerdene, de var så lite hyggelige. De nye gjerdene er lette å klatre over. Det er tross alt ikke noe fengsel. Men beboerne i innhegningen kjenner seg utrygge. Noen kan snike seg inn over gjerdet om natten og blande seg med dem. Markedsøkonomi – Markedssamfunn. 20 prosent av butikklokalene i sentrum av den lille byen står tomme. Store innsparinger i offentlig sektor har ført til arbeidsledighet og svekket kjøpekraft. Å tigge er ulovlig. Hvis temperaturen synker under -50 fryser fuktigheten i luften til is og regner ned i bittesmå, skarpe krystaller. Zing! Lyset kommer rett forfra. Det blender. Brenner ut bildene. Hvis man ser gjennom en solstein vil de gule strålene slippe gjennom, mens de blå filtreres bort. Det gule lyset trenger gjennom vanndamp og skyer. Uten de blendende sterke, blå strålene vil man kunne ane solen bak skydekket. Man tror det var sånn vikingene klarte å seile i rette linjer over havet til Grønland. Når tid blir alt og livet ingenting (Lloyd's of London, often styled simply as Lloyd's, is a British insurance and reinsurance market. It serves as a partially mutualised market place where multiple financial backers, known as underwriters, or "members", both individuals (traditionally known as "Names") and corporations, come together to pool and spread risk. Wikipedia.org.). Jorden skjelver. Faller ut av formene den var sortert inn i. Ristes sammen til ett stort, tett, sammenhengende stoff. Uten linjer, uten form, uten retning. BOOM! Det ER. Ginnungagap. Så langt ut har vi aldri vært før. Jeg ser c-strålene glitre ved Tannhauserporten. En sol to tre. Vet vi nok nå? 59. Der skal dei finna att dei underlege gylne brikkene i graset, som dei leika med før i dei eldste dagane. 62. Eg ser ei hall som står, vakrare enn sola, taket er gylt, hjå Gimle. Der skal djerve menn bu, og gjennom heile sine liv nyta glede. 63. Men eg ser den dimme draken, han flyg over dalen - jo, den ormen glitrar - han kjem ned frå fjella. Nidhogg ber lik i vengene sine med´ han flyg over denne væne dalen. No lyt eg søkka att. (Voluspå, oversatt til nynorsk av Jackson Crawford)

 This is a small part of our planet. Larvikite, the national rock of Norway, carved out from the mountain at Lundh’s quarry in Stålaker near Larvik. From out of the bedrock, territory protected by Norwegian law.

Everything is in motion, even the very surface of the Earth. The enormous plates in the crust of the Earth are always shifting, floating on the glowing mass below them. They move away from and smash into one another with tremendous force. Impossible to tame. If you found yourself safely on top of a plate you wouldn’t feel the movement. Everything around you is moving in the same direction and at the same speed as you. There it seems that everything is in order and the world is neat and simple. But pity the one who ends up between two plates. They would crush you without even feeling it. And should you attempt to stand with one leg on each plate, you would be torn to pieces.

 I am Norwegian, born in Norway. I have done my duty and exercised my rights since July 5 1969. I am one of the lucky ones. My voice is heard in this kingdom. I am one of US. My foremothers paved the way for me, I am a SUBJECT, an ‘I’, described in and protected by Norwegian law. My name, my number, ingrained in law, surround me like another skin. They walk ahead of me through the bureaucracy and shield me from the paper cuts from stray documents. ‘Strict and fair’ does not apply to me.

These are some of the events that made space for the part of the population that I belong to 

1863: The legal age of consent for women is changed to 25.

1866: All unmarried, divorced and widowed women over the age of 21 are granted the right to engage in a professional craft. Married women are granted this right in 1894.

1888: Married women are granted legal status, but the husband still presides over shared property.

1912: Women are granted the right to work as judges, district doctors and professors.

1913: Women’s suffrage is granted, on equal terms with men.

Each of these victories cost years of thought and work, interpretation and re-interpretation, personal risk and a shared effort. Each one of them is a monument to those who keep the ice at bay, who stretch the concept of WE so it encompasses all the bedrock, those who keep the law alive, those who unceremoniously reject the shamelessness and horror, those who let in the stark light, who let it cut straight lines through the dust and the old, crooked hierarchies.

Between the people and the population lies a no-man’s-land, a limbo without the protection of the law, populated by THE OTHERS. Those who cannot vote in elections, who have no passport, who cannot study, cannot work, cannot rent, cannot own, cannot start a family. If they fall ill they don’t have the right to medical attention. Naked life.

Last year I met three young men. Born to mothers who love them the way mothers love their children, as if the heart is ejected from the body and runs into the future on its own legs. I had coffee with the first one. I asked if I had written his name right, and he cried. It didn’t matter, it wasn’t registered anywhere anyway, there was no original document to compare it to. You can’t understand, he said. We are creatures of dust. We live in the shadows. You can’t understand. There is so much hope in Norway. Just not for us. I had tea with the next two men. They said: You don’t have the death penalty in Norway. The state lets us do that job ourselves.

The vote during the meeting of the Storting started at 1:00 PM on Thursday October 11 1956.

 “The convention hereby in general gives stateless persons the same rights and the same protection as are granted to refugees by the convention of 1951 regarding the status of refugees.”

This resolution was passed more than 63 years ago. Stateless people in Norway still have practically no protection. This is the borderline. This is where we draw the line. They are not allowed to stay and they cannot leave. They are sitting in our reception centres, sleep under our bridges, walk our streets. We who are on the right side, we who are part of the WE, can only try to understand. How the boundaries we draw cut through someone else’s life. How exposed you are when you have neither rights nor duties. How cold and hard and grey it is outside the law, when the entire world becomes a prison. How it feels to see our world, our hope and opportunities glimmer like a starry sky through tiny holes in the thin, yet impenetrable membrane that separates THEM from US. That separates THEM from the life they should have lived.

We draw a line between inside and outside.

Outside gives a form to inside, THEY give us OUR form.

So WE need the clear-thinking lawyers, the sharp-minded barristers, the thorough judges, the brave witnesses. The caseworkers who ask the same questions again and again, and who listen

openly every time, as if they are hearing the response for the first time. Those who read the law with magnifying glasses, who look for loose ends and doors left ajar.

It is they who keep the ice at bay, they who keep their minds open and the country free. It is they who invest their hopes in the law, who give it a name.

) Dette er en liten del av planeten vår. Larvikitt, Norges nasjonalbergart, hugget ut av fjellet i Lundhs Stålakerbrudd utenfor Larvik.Ut av grunnfjellet, territoriet dekket av Norsk Lov.

Alt er i bevegelse, selve jordens overflate også. De enorme platene i jordskorpa forskyver seg hele tiden, flyter rundt på den glødende massen under dem. De trekker seg fra hverandre, og braser inn i hverandre med voldsomme krefter. Umulige å temme. Hvis du befinner deg trygt midt oppå et flak, vil du ikke merke bevegelsen. Alt rundt deg beveger seg i samme retning og med samme fart som deg selv. Da ser det ut som om alt er på plass, og at verden er ryddig og oversiktlig. Men nåde den som havner mellom to flak. De knuser deg uten å merke det engang. Og forsøker man å stå med ett ben på hvert flak, vil man slites i stykker.

 Jeg er norsk, født i Norge, har gjort min plikt og krevd min rett siden 5/7 1969. Jeg er en av de heldige: Min stemme høres i riket. Jeg er 

Mine formødre brøytet veien for meg, jeg er et SUBJEKT, et JEG, beskrevet og beskyttet i norsk lov. Navnet mitt, nummeret mitt, festet i loven, ligger rundt meg som en ekstra hud. Går foran meg gjennom byråkratiet og tar av for papirkutt fra dokumenter på avveie. ‘Streng og rettferdig’ berører ikke meg.

Dette er noen av hendelsene som ryddet plass til den delen av befolkningen jeg selv tilhører:

1863: Ugifte kvinner blir myndige ved 25 år.

1866: Alle ugifte, skilte og enker over 21 år får rett til å drive profesjonelt med håndverk. Gifte kvinner får denne retten i 1894.

1888: Gifte kvinner blir myndige, men ektemannen har fremdeles rett over felles eiendom.

1912: Kvinner får rett til å arbeide som dommer, distriktslege og professor.

1913: Kvinner får stemmerett på lik linje med menn.

Hver av disse seirene kostet årevis av tanke og arbeid, tolkninger og nytolkninger av loven, av personlig risiko og felles løft. Hver av dem er et monument til de som holder isen unna, strekker VI-et så det dekker hele grunnfjellet, de som holder loven levende, som usentimentalt står imot skamløshet og redsel, som slipper det skarpe lyset inn, lar det skjære rette linjer gjennom støv og gamle, skjeve hierarkier.

Mellom folk og befolkning ligger et ingenmannsland, et limbo uten lovdekning, befolket av DE ANDRE. De som ikke får stemme ved valg, som ikke har pass, ikke kan studere, ikke kan jobbe, ikke kan leie, ikke kan eie, ikke kan stifte familie. Blir de syke, har de ikke rett til legehjelp. Nakent liv.

I fjor møtte jeg tre unge menn. Født av mødre som elsker dem slik mødre elsker sine barn, som om hjertet spretter ut av kroppen og løper inn i fremtiden på egne ben. Den første drakk jeg kaffe med. Jeg spurte om jeg hadde skrevet navnet hans riktig, og han gråt. Det spilte ingen rolle, det var uansett ikke registrert noe sted, det fantes ikke noe opprinnelig dokument å sammenligne det med.

Det er så mye håp i Norge. Bare ikke for oss.

De neste to drakk jeg te med. De sa: Dere har ikke dødsstraff i Norge. Staten lar oss gjøre jobben selv.

Voteringen i Stortingets møte startet klokken 13:00 torsdag den 11 oktober 1956.

 «Konvensjonen gir således i store trekk statsløse personer de samme rettigheter og den samme beskyttelse som innrømmes flyktninger i henhold til konvensjonen av 1951 angående flyktningers stilling.»

Det er over 63 år siden dette vedtaket. Fortsatt har statsløse i Norge i praksis ikke noe vern. Dette er ytterkanten. Det er her vi trekker grensen. De får ikke bli, de kan ikke dra. De sitter i våre mottak, sover under våre broer, går i våre gater. Vi som er på den riktige siden, vi som omfattes av VI-et, kan bare prøve å forstå. Hvordan grensen vi trekker skjærer gjennom noens liv. Hvor utsatt man er når man ikke har verken rett eller plikt. Hvor kaldt og hardt og grått det er utenfor loven, når hele verden blir et fengsel. Hvordan det kjennes å se vår verden, håpet og mulighetene, glitre som en stjernehimmel gjennom bittesmå hull i den tynne, men ugjennomtrengelige hinnen som skiller DEM fra OSS. Som skiller DEM fra livet de skulle levd.

Vi tegner en linje mellom innenfor og utenfor.

Uten et utenfor fins det ikke noe innenfor.

Utenfor gir form til innenfor, DE gir OSS form.

Så VI trenger de klartenkte juristene, de skarpe advokatene, de grundige dommerne, de modige vitnene. Saksbehandlerne som stiller de samme spørsmålene igjen og igjen, og som hver gang lytter åpent som om de hørte svaret for første gang. De som leser loven med lykt og lupe, som leter etter løse tråder og dører på gløtt.

Det er de som holder isen unna, det er de som holder tanken åpen og landet fritt. Det er de som fester håpet i loven, som gir det navn.

ACT er bestilt av KORO som del av utsmykkingen av det nye Domus Juridica i Oslo. Marianne Heier valgte å stille nesten hele produksjonsbudsjettet sitt til rådighet for NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), som har brukt det til å finansiere sitt arbeid for statsløse i Norge. Heiers verk vil vises som en dokumentbunke fra rettsprosessen gjennom norske domstoler. Saken er foreløpig ikke endelig avklaret.

Just call me PATRIARCHY Just call me CLASS Just call me PRIVELEGE

Like, are you not allowed to be a man anymore now? Not allowed to be a woman anymore? Can you no longer fall in love now? Are you not allowed to flirt, not allowed to have sex anymore now?

Power is transparent from the inside, opaque from the outside, this is one of my greatest tricks

When you say 'and when you're a star they let you do it, you can do anything, grab them by the pussy'

I’ve been around for hundreds, thousands of years, so long that you think I'm nature itself.

When you say the professors marry the prettiest girls

When you say 'they’re building a career'

Real women have always been able to put a man in his place

Or when you don’t believe he did it, he has such a beautiful wife/ girlfriend/ boyfriend

she can have anybody, why should she bother?

He must have done something, it takes two to tango

When you fantasize about black men with ‘the little extra’

Great at hip hop and jazz ballet, but maybe not so great at ballet or opera

How the Asians are best at maths and incredible when it comes to computer stuff

So disciplined, so neat, almost like machines actually

And Asian women are very accommodating in bed

When a female minister says 'no, I'm no feminist'

When a professor says 'feminism has failed, it has only produced mediocrity'

Because I'm really SMART, like genius! And a STABLE genius at that.

making you say: I've worked hard for all I have, I deserve this position, these privileges

And: If they are so clever, why are they not in the boardrooms then?

Or in the collections? In power? There is obviously some biological factor that makes them LIKE subordinate positions! They want to be led. Need to be led. They like it! One must respect their choice! Anything else would be patronizing.

Who writes about female sociopaths, who use their femininity to manipulate men

Their desire is her fault, she makes them want her, she drives them crazy, she makes them do what she wants

That’s me who allows you to call people escaping from a country you've bombed and destroyed to protect your own interests in the territory an 'invasion'

Who allows ministers to get all teary and say they are not cold people, they are actually warm, good, caring Christians, it's just that we can not help EVERYBODY, then nobody would be left where they come from

Det som endres sakte kan forklares av livet. Ild er forklaringen på alt som endres raskt. (1)