Opening speech at the seminar ACT II, organized in collaboration with NOAS (Norwegian Organization for Asylum Seekers), the Faculty of Law at the University of Oslo and the UN High Commissioner for Refugees.

Videostill from performance documentation. Ph. Daniel Paida Larsen

Åpningstale på seminaret ACT II, organisert i samarbeid med NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), Det juridiske fakultet og FNs Høykommissær for flyktninger.

Stills fra videodokumentasjon: Daniel Paida Larsen

ACT II: Seminar on statelessness organized in collaboration between Marianne Heier, NOAS (Norwegian Organization for Asylum Seekers), the Faculty of Law in Oslo and the UN High Commissioner for Refugees in the Gamle Festsal in the Domus Academica in Oslo.The topic was the UN Statelessness Convention and Norway's obligations.The seminar was part 2 of the art project ACT, produced for the new Domus Juridica at Tullinløkka in Oslo in 2020. The overall aim of the project is to contribute to Norway complying with the obligations in the UN Convention on Stateless Persons, ratified by Norway in 1956 but not implemented in Norwegian legal practice.

Presentations and statements from Mads Andenæs (Professor, Faculty of Law, UiO), André Møkkelgjerd(Lawyer and partner at Advokatfirmaet Sulland and contributor to NOAS' Court Project), Øyvind Øyen (Senior Adviser at the Norwegian Immigration Service (UNE)), Jon Ole Martinsen (Senior Adviser, NOAS), Pål Nesse (Secretary General at NOAS), Marek Linha (Senior Legal Adviser at NOAS), Shwan Dler Qaradaki (Stateless and Norwegian visual artist), Victor Lind (Norwegian visual artist), Patrícia Cabral (Legal policy coordinator in the European Network on Statelessness (ENS)), Sherzad and Behzad Salimi (Stateless Kurds raised in refugee camps in Iraq), GiselaThater (representative of the UN High Commissioner for Refugees), and Marianne Heier.

ACT II: Seminar om statsløshet organisert i samarbeid mellom Marianne Heier, NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), Det juridiske fakultet i Oslo og FNs Høykommisær for flyktninger i Gamle Festsal i Domus Academica i Oslo. Tema var FNs statsløskonvensjon og Norges forpliktelser. Seminaret var del 2 i kunstprosjektet ACT, produsert til det nye Domus Juridica på Tullinløkka i Oslo i 2020. Prosjektets overordnede mål er å medvirke til at Norge etterlever forpliktelsene i FNs Statsløskonvensjon, ratifisert av Norge i 1956 men ikke implementret i norsk rettspraksis.


Innlegg fra Mads Andenæs (Professor, Det juridiske fakultet, UiO), André Møkkelgjerd (Advokat og partner i Advokatfirmaet Sulland og medvirkende i NOAS’ Domstolsprosjekt), Øyvind Øyen (Seniorrådgiver i Utlendingsnemnda (UNE)), Jon Ole Martinsen (Seniorrådgiver, NOAS), Pål Nesse (Generalsekretær i NOAS), Marek Linha (Juridisk seniorrådgiver i NOAS), Shwan Dler Qaradaki (Statsløs og norsk billedkunstner), Victor Lind (norsk billedkunstner), Patrícia Cabral (Rettspolitisk koordinator i European Network on Statelessness (ENS)), Sherzad og Behzad Salimi (Statsløse kurdere vokst opp i flyktningleir i Irak), Gisela Thater (representant for FNs høykommissær for flyktninger), samt Marianne Heier.

The starting point for T is the understanding of transition as a fundamental, almost universal experience in human life. Three monologues interspersed with elements from classical ballet, club culture and activism deal with menopause, non-binary gender identity and puberty. By representing them as a continuous presence from antiquity to the present, these experiences are anchored at the center of culture and politics.

The three performers each channel their iconic antique sculpture from art history; «Drunken, Old Woman», «Sleeping Hermaphroditus», and «Antinous».

The sculptures have been selected because they each represent human transitional phases, or 'intermediate stages' between the established, binary gender categories. All three fall outside the conventional register of acceptable identities in our culture, thus showing how the gender spectrum has historically always been more nuanced and articulated than a strict binary system.

The figures 'live' in each of Femidom's premises, and the audience is led through the rooms as if they were halls in a museum. The performers project their own experience onto the sculpture they represent, and the figures thus become a mixture of mythology, anecdotes, confidence, psychoanalysis and gender political statements across time and place.

The project has been developed by Marianne Heier in collaboration with Ursula Hel Gjelstad and Simon McNally for the exhibition venues Geiten and Femidomen.

Utgangspunkt for T er forståelsen av transisjon som grunnleggende, nærmest universell erfaring i menneskelivet. Tre monologer ispedd elementer fra klassisk ballett, klubbkultur og aktivisme tar for seg overgangsalder, ikke-binær kjønnsidentitet og pubertet. Ved å representere dem som en kontinuerlig tilstedeværelse fra antikken til i dag forankres disse erfaringene i kulturens og politikkens sentrum.

De tre utøverne kanaliserer hver sin ikoniske antikke skulptur fra kunsthistorien; Drunken, Old Woman, Sleeping Hermaphroditus, og Antinous.

Skulpturene er valgt ut fordi de hver på sin måte representerer menneskelige overgangsfaser, eller ‘mellomstadier’ mellom de etablerte, binære kjønnskategoriene. Alle tre faller utenfor det konvensjonelle registeret for akseptable identiteter i vår kultur, og viser dermed hvordan kjønnsspekteret historisk alltid har vært mer nyansert og artikulert enn et strengt binært system.

Figurene ‘bor’ i hvert sitt rom i Femidomens lokaler, og publikum ledes gjennom rommene som om de var saler i et museum. Utøverne projiserer egen erfaring på skulpturen de representerer, og figurene blir dermed en blanding av mytologi, anekdoter, betroelse, psykoanalyse og kjønnspolitiske statements på tvers av tid og sted.

Prosjektet er utviklet av Marianne Heier i samarbeid med Ursula Hel Gjelstad og Simon McNally for visningsstedene Geiten og Femidomen.

Heier looks for ghosts and specters in her own family history and uses what she finds as a starting point to explore the flexible, unreliable contours of the notion of 'we'. Observing and commenting on the journey of things from hand to hand through time, she freely speculates about our connection to them and the impact property has on our identity. What and who is left behind when history is written, which bodies and experiences disappear, and where do things go after they vanish? The family's (not always trustworthy) anecdotes are crossed with political and legal facts taken from feminist history, as well as references from theater (Ibsen, Shakespeare, Euripides) and the entertainment industry (film/TV, magic). The story of the magic trick To Saw A Woman In Two contrasts with the work of the Suffragettes and connects to the trope of the Dead Woman in the film industry. The performance is based on a monologue in 5 chapters and is performed by Heier herself in the form of speech, song and actions.

A power point presentation with archival images and literary quotes acts as a formal and conceptual structure alongside the monologue and is also the only light source in the otherwise empty room. Heirlooms from Heier's own family and other objects are used as props: an old soup bowl is smashed, a 2,500-year-old silver coin is embedded in the wall as an amulet, a rusty saw and a glowing finger are used as pointers. The dreamlike, slightly surreal tone of the work is emphasized by Heier’s costume: an old-fashioned, long nightgown, worn with an old wall clock like a rucksack on her back. The performance ends with the video projection of a smoldering fire in a forest as the room fills with smoke.

Performed on the opening of Heirloom Center for Art and Archives in Copenhagen.

Heier leter etter spøkelser og gjenferd i sin egen familiehistorie og bruker det hun finner som utgangspunkt for å utforske de fleksible, upålitelige konturene av forestillingen om et ‘vi’. Hun observerer og kommenterer tingenes reise fra hånd til hånd gjennom tiden, og spekulerer fritt rundt vår tilknytning til dem og hvilken innvirkning eiendom har på vår identitet. Hva og hvem står igjen når historien skrives, hvilke kropper og opplevelser forsvinner, og hvor blir de av etter at de forsvinner? Familiens (ikke alltid troverdige) anekdoter krysses med politiske og juridiske fakta hentet fra feministisk historie, samt referanser fra teater (Ibsen, Shakespeare, Euripides) og underholdningsindustrien (film/TV, magi). Historien om tryllekunsttrikset ‘To Saw A Woman In Two’ settes opp mot Suffragettenes arbeid og knytter seg til klisjeen om den døde kvinnen i filmindustrien.

Forestillingen er basert på en monolog i 5 kapitler og fremføres av Heier selv i form av tale, sang og handlinger. En power point-presentasjon med arkivbilder og litterære sitater fungerer som formell og konseptuell struktur ved siden av monologen og er også den eneste lyskilden i det ellers mørke rommet. Arvegods fra Heiers egen familie og andre gjenstander brukes som rekvisitter: en gammel suppetallerken knuses, en 2500 år gammel sølvmynt støpes inn i veggen som en amulett, en rusten sag og en lysende finger brukes som pekere. Den drømmeaktige, litt surrealistiske tonen i verket understrekes av Heiers kostyme: en gammeldags, lang nattkjole, med et gammelt veggur båret som ryggsekk. Forestillingen avsluttes med videoprojeksjon av en ulmende brann i en skog mens rommet fylles av røyk.

Fremført på åpningen av Heirloom Center for Art and Archives i København.


The beautiful, historic Theatre Hall in Rjukanhuset frames this performance. For an entire working week, Heier reads aloud from selected books from the unique book collection of The Red Library at Rjukan. The texts have been selected in collaboration with the librarians and the readings are open to the public every day from 9.00 to 16.00.

The Red Library is a collection of international socialist literature built by librarian Henrik J. Hjartøy in the period 1917 – 1936. It consists of around 8,000 titles and describes visions and plans for a future that never materialized. During WWII, large parts of the collection were hidden away, and The Red Library today contains a number of unique copies of books that otherwise went lost in the nazi book burnings. By retrieving these texts and giving them a physical voice, Heier wants to reactivate the poetic and political potential they still contain. Are they still relevant to our time, or have they fallen asleep for good?

Den vakre, historiske Teatersalen i Rjukanhuset rammer inn performancen. I en hel arbeidsuke leser Heier høyt fra den unike boksamlingen til Det røde biblioteket på Rjukan.Tekstene er valgt ut i samarbeid med bibliotekarene og opplesningene er åpne for publikum hver dag fra 9.00 til 16.00.

Det Røde Biblioteket er en samling internasjonal sosialistisk litteratur. Det er grunnlagt og bygget opp av bibliotekar Henrik J. Hjartøy i perioden 1917 – 1936. Samlingen består av rundt 8000 titler og beskriver visjoner og planer for en fremtid som aldri ble noe av. Under andre verdenskrig ble store deler av samlingen gjemt bort, og Det Røde Bibliotek inneholder i dag en rekke unike kopier av bøker som ellers gikk tapt i de nazistiske bokbrenningene.Ved å hente frem disse tekstene og gi dem en fysisk stemme, ønsker Heier å aktivere det poetiske og politiske potensialet de fortsatt inneholder.Er de stadig relevante for vår tid, eller har de sovnet for godt?

Om prosjektet: Undertrykkelsens innerste vesen, Klassekampen 

Readings from the visions of female mystic Hildegard of Bingen (1098 - 1179) and selected feminist poetry outside of Oslo Kunstforening

Norway’s oldest art institution, from 12.00 to 16.00 on the shortest day of the year.

Høytlesning fra visjonene til den kvinnelige mystikeren Hildegard von Bingen (1098 - 1179) og utvalgt feministisk poesi utenfor Oslo kunstforening, Norges eldste kunstinstitusjon, fra 12.00 til 16.00 på årets korteste dag.



Based on a monologue inspired by the myth of Orpheus and Eurydice. The text is built around quotes from Judith Butler, Antoine de Saint-Exupéry, Sylvia Plath and Lana del Rey amongst others. The myth is here seen from the perspective of Eurydice, with her fate standing as a metaphor for potential and creation set up against loss and oblivion. 

Commissioned by Kunstnernes Hus in Oslo and performed as part of the exhibition «Rites of Passage».

Verket er basert på en monolog inspirert av myten om Orpheus og Eurydike. Teksten er bygget rundt sitater fra blant annet Judith Butler, Antoine de Saint-Exupéry, Sylvia Plath og Lana del Rey. Myten ses fra Eurydikes perspektiv, og lar hennes skjebne bli en metafor for potensial og tilblivelse satt opp mot tap og glemsel.

Performancen er et bestillingsverk for Kunstnernes Hus i anledning utstillingen «Rites of Passage»

«The 100-year anniversary of the first woman sawed in half for laughs, Artemisia Gentileschi's repetitive scenes of beheading, and the intense physical effort required to play a murdered woman, again. Under a ceiling of an in-process, expansive feminist canon that looks like a river. Marianne Heier’s ‘s Negative Space" last night was such a combined blessing of seeing, embodying and sharing among female-identified persons at Femidomen—a feminist space that brings art together with seance and the somatic—that ended with eating hot dogs together and a boat-ride home across the fjord.»

On November 3 last year, while the United States was going to the polls, a large, oblong tumor was surgically removed from my neck. It had grown around the nerves to my vocal cords, completely enveloping them. From within myself I had grown a phallus and let it enclose my voice. I lived with it for many years. I spoke through it. A negative child in an alternative uterus or an extra, missing organ. It grew out of me and into me. Of me, but also fundamentally other, which pressed on the trachea and maybe wanted to take over.

Before the operation, they made me sign a paper stating that I was aware that it might take my voice with it forever, it was not certain it would let go so easily.

But when I woke up from the anesthesia, Trump had lost the election, and I had a new mouth between my body and my head.

Den 3. november i fjor, mens USA gikk til valg, ble en stor, avlang knute operert ut av halsen min. Den hadde vokst rundt nervene til stemmebåndet, omsluttet dem helt. Fra innsiden av meg selv hadde jeg dyrket fram en fallos og latt den pakke inn stemmen min. Jeg levde med den i mange år, snakket gjennom den. Et negativt barn i en alternativ livmor eller et ekstra, manglende organ. Den vokste ut fra meg og inn i meg. Del av meg, men også grunnleggende annet, som presset mot luftrøret og kanskje ville overta.

Før operasjonen måtte jeg skrive under på at jeg var klar over at den kanskje ville ta med seg stemmen min for alltid, det var ikke sikkert den ville slippe taket så lett.

Men da jeg våknet fra narkosen hadde Trump tapt valget, og jeg hadde fått en ny munn mellom kroppen og hodet.

The performance is based on extracts from the diaries of the weaver Malli Berge in the period between 1925 and 1942. Berge worked as a weaver at De Forenede Ullvarefabrikker in Ålgård on the west coast of Norway. Her notes describe how she is drawn between factory life on the one hand and the dream of becoming a writer on the other, while international political unrest and WWII make its mark on the world around her. A growing pressure on working conditions can be sensed through her notes, along with a gradual political awakening around the rights of textile workers, feminism and class struggles.

Performance photos: Bjørn Kamfjord/ Sandefjord kunstforening

Performancen er basert på utdrag av dagbøkene til veveren Malli Berge i perioden mellom 1925 og 1942. Berge jobbet som vever ved De Forenede Ullvarefabrikker i Ålgård. Notatene hennes beskriver hvordan hun trekkes mellom fabrikklivet på den ene siden og forfatterdrømmen på den andre, samtidig som internasjonale politiske uroligheter og andre verdenskrig setter sitt preg på verden rundt henne. Gjennom dagbøkene anes et økende press på arbeids- og produksjonsforhold og en gradvis politisk oppvåkning rundt tekstilarbeideres rettigheter, feminisme og klassekamp.

Performancefoto: Bjørn Kamfjord/ Sandefjord kunstforening

«Do you remember the time wolf-like carnivores had just waded out in the sea to begin the strange process of becoming whales?

Let there be a firmament in the midst of the waters! And let it divide the waters from the waters.

These waters have flowed in the Nile once. The Amazon, the Yangtze, the Mississippi, the Ganges. Through earth and stone and plants and animals. Through us. So old.

Do you remember how it felt when the water closed over you? Filled your ears, your nostrils, sealed you in?

Porous bodies, waterlogged through and through.

Beneath the surface, everything is connected.»

Commissioned by Sandefjord Kunstforening.

Den gangen ulvelignende kjøttetetere nettopp hadde begynt a vasse ut i havet for a begynne pa den underlige prosessen a bli til hvaler?

La det bli en hvelving i midten! Den skal skille vann fra vann.

Dette vannet har rent i Nilen en gang. Amazonas, Yangtzee, Missisippi, Ganges. Gjennom jord og stein og planter og dyr. Gjennom oss. Sa gammelt.

Husker du hvordan det kjentes da vannet lukket seg over deg? Fylte ørene dine, neseborene, forseglet deg?

Produsert på bestilling fra Sandefjord Kunstforening.

«ACT» is a concrete study of how the legal system and the legislation work, what shapes them and what their consequences are. Heier was invited produce an artwork for the new Domus Juridica (Faculty of Law) in Oslo. She chose to make almost the entire production budget available to NOAS (Norwegian Organization for Asylum Seekers). They have used the funds to produce legal cases for a number of law suits they bring to the State on behalf of stateless persons currently living in Norway.

«ACT» treats the legislation as plastic, sculptural material in constant change. The project illuminates and activates the mechanisms governing legislation, and pushes the boundaries of the law.

The work consists of hardcover books containing all the documents produced within the legal cases in question on a Larvikite stone plinth in the faculty’s library, a speech, a poster in 300 copies, a contribution to a possible law change, and perhaps a concrete change in at least four people's lives.

Heier's speech on the occasion of the opening of the new faculty was published in Morgenbladet 24/1 2020.

«ACT» er en undersøkelse av hvordan rettsapparatet og lovgivningen fungerer i praksis, hva som former dem og hvilke konsekvenser det får. Heier ble invitert til å utsmykke det nye Domus Juridica i Oslo, og valgte å stille nesten hele produksjonsbudsjettet til rådighet for NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere). De har benyttet midlene til å produsere saksanlegg for en rekke saker de fører overfor Staten på vegne av statsløse i Norge.

«ACT» behandler lovverket som plastisk, skulpturelt materiale i stadig endring. Det belyser og aktiverer mekanismene som styrer lovgivning og rettsfølelse, og skyver på lovens yttergrenser.

Verket består av en bunke skinninbundne bøker med sakspapirer tilhørende rettssakene plassert på larvikittsokkel, en tale, en plakat i 300 eksemplarer, et bidrag til en mulig lovendring, og kanskje en konkret endring i minst fire menneskers liv.

Heiers tale i anledning åpningen av det nye fakultetet ble publisert i Morgenbladet 24/1 2020.

Gaute Brochmann om kunsten i Domus Juridica

2) Wear whatever makes you feel statuesque

3) Carry your favourite book on your head

6) Concentrate and visualize as clearly and in as much detail as possible the sixth of the caryatids returning home from the British Museum in London to join her five sisters in Athens.

7) Have someone take your picture (or use your smartphone with a timer to take a full figure selfie) while doing this. You can print out the picture and hang it on your wall or post it on social media tagging it #returntheelginmarbles #autoprogettazione #galleriamilano.

Inspired by Gian Paolo Lomazzo's fresco of The Fall of Simon Magus, the performance consists of a monologue in 8 short chapters, performed with a choreography of stylized gestures. Heier recites the text as speech, song and rule, and addresses the audience directly. Each chapter represents a new 'station' in a tour of the central staircase in the building all the way up to the top floor. The audience is constantly invited to follow, before they are finally released after Simon (Heier) has taken them as far as he can. During the performance Heier’s perspective keeps changing. She speaks alternately as herself, Simon, Gian Paolo Lomazzo, Field Marshal Günther von Kluge, Ikaros and Amelia Earhart. She quotes from the Bible, Lomazzo's art theoretical texts, Zizek's "In Defense of Lost Causes", Hesiod, The Egyptian Book of the Dead, Talking Heads and several others. The monologue picks up and follows thoughts, ideas and clues that have been abbandoned throughout history. What would they lead to if they had prevailed? Which forces get to shape history and our relationship to the concepts of "good" and "evil"? The aim of the work is to contemplate notions of different, sometimes fantastic and surrealistic scenarios as alternatives to the current world order. By showing how other choices (political, poetic, aesthetic, economic) would lead to radically different realities, the work presents the status quo as a construction built through conscious and unconscious choices. Thus, it can also be discussed, rethought and reorganized. As Naomi Klein says about the ongoing pandemic and the crisis that follows it: To kick the door of radical possibility open. The time is now.

En monolog i 8 korte kapitler, inspirert av Gian Paolo Lomazzos frescomaleri av Simon Magus. Teksten akkompagneres av en rekke stiliserte gester. Heier fremfører teksten som tale, sang og regle, og adresserer publikum direkte. Hvert kapittel representerer en ny ‘stasjon’ i en omvisning oppover gjennom trappeløpet til toppen av bygningen. Publikum inviteres hele tiden til å følge etter, før de til slutt slippes fri etter at Simon (Heier) har fulgt dem så langt han kan. Underveis i performancen skifter Heier perspektiv flere ganger, og snakker vekselvis som seg selv, Simon, Gian Paolo Lomazzo, Feltmarskalk Günther von Kluge, Ikaros og Amelia Earhart. Manus siterer fra Bibelen, Lomazzos kunstteoretiske tekster, Zizeks «In Defense of Lost Causes», Hesiod, Den egyptiske dødeboka, Talking Heads og flere andre. Monologen plukker opp og følger tanker, ideer og spor som er blitt forlatt gjennom historien. Hva ville de ledet til om de hadde vunnet fram? Hvilke krefter former historien og vårt forhold til begrepene «godt» og «ondt»? Målet med verket er å tvinge frem forestillinger om andre, av og til fantastiske og surrealistiske scenarioer som alternativer til den verdensordenen vi lever med i dag. Ved å vise hvordan andre valg (politiske, poetiske, estetiske, økonomiske) ville ført til radikalt andre virkeligheter, tydeliggjør verket status quo som en konstruksjon bygget av bevisste og ubevisste valg. Dermed kan den også diskuteres, tenkes om og omorganiseres. Som Naomi Klein sier om den pågående pandemien og krisen som følger den: To kick the door of radical possibility open. The time is now.

The work consists of a guided tour in the corridors of Accademia di Belle Arti di Brera in Milano, Italy, of which Marianne Heier is a former student. In Oslo the tour is transposed to the ‘bank hall’ of the now closed former Museum of Contemporary Art.

Ph. from performance in Oslo by Kristine Jakobsen

Ph. from performance in Milan by Stefano Campo Antico

Cast copies of famous sculptures are fundamental in the art academy teaching tradition. They ground the institution’s activities in the classical art canon, and different selections and editions can be found in almost all Western European art-educational institutions and museums. In the artist’s monologue, the heroic undertone of the sculptures and the mythologies they represent are the starting point for a study in civil courage throughout time and space. Read through our current political climate, the phantom-like works from a lost era re-appear as relevant and effective. Critiques of power, gender and identity are central to the stories behind them, and relate them directly to our current political movements. Indirectly the work also poses questions about ownership, and the power to define art history, and which interests it can be instrumentalised to serve. In Heier’s work, the stories behind the iconic Accademia cast collection, displayed in the school’s hallways and shared spaces, are interpreted and performed as stories of communities and commons. They represent basic forms or archetypes, an aesthetic and political vocabulary we still utilise and refer to, often without being aware of it. Thus, their continued relevance is enacted through us.

The monologue presented by the guide borrows from the narratives of classical mythology, and juxtaposes them with quotes from modern manifestos and speeches. The title is borrowed from the last flyer produced by the student resistance group ‘die Weiße Rose’. It was distributed over München from allied forces’ planes in July 1943, after several of the group’s core members were executed by the Nazis. Through this title, the performance directly addresses itself to today’s youth, to students of art, and passes on the stories carried by these classical sculptures to those who own the future.

Performancen har form av en guidet omvisning i gipssamlingen i korridorene til Accademia di Belle Arti di Brera i Milano, der Heier selv har vært student. I Oslo vises den i Banksalen i det fraflyttede Museet for samtidskunst.

Gipskopier av ikoniske skulpturer er grunnleggende i tradisjonell kunstakademisk utdanning. De forankrer kunstinstitusjonenes virksomhet i den klassiske kunstkanonen, og forskjellige utvalg og utgaver finnes ved nærmest alle vesentlige europeiske kunstutdanningsinstitusjoner og museer. I guidens monolog blir den heroiske grunntonen i skulpturene utgangspunkt for en studie i sivilt mot gjennom tid og rom. Lest opp mot våre dagers politiske klima, gjenoppstår de spøkelsesaktige verkene fra en annen tid som relevante og virksomme. Maktkritikk, kjønnsproblematikk og identitet er sentrale i historien bak flere av dem, og knytter an til vår tids politiske spørsmål. Indirekte stiller verket også spørsmål om eierskap og definisjonsmakt til historien om kunsten, og hvilke interesser den skal tjene. I Heiers arbeid blir historiene bak kunsthistoriens ikoniske verk lest som fellesskapets fortellinger. De er grunnformer eller arketyper, et estetisk og politisk vokabular vi stadig refererer til, ofte uten å være klar over det selv. De lever videre gjennom oss.

Guidens monolog låner mesteparten av narrativet fra klassisk mytologi, og kryssklipper det med sitater fra politiske manifester og taler. Tittelen er lånt fra det siste flygebladet til studentmotstandsgruppa die Weiße Rose. Det ble spredd over München fra de alliertes fly i juli 1943, etter at flere av gruppas sentrale medlemmer var blitt halshugd av nazistene. Slik henvender performancen seg til de unge, til kunststudentene ved Brera og Prosjektskolen, og sender historiene bak skulpturene i samlingen videre til de som eier fremtiden.

BETWEEN THE LINES is the first MeToo-related initiative within the Norwegian art scene. The project was organised as a group exhibition with contributions by 118 artists connected to the Norwegian art scene. A wide spectrum ranging from very established artists to young art students contributed to the project. The exhibition came together as an open call process accepting all contributions invested in raising awareness of the problematic power dynamics still at play in society and its institutions. The works addressed structural issues related to sexism, racism, homophobia, and class conflicts.

«Dinosaur» was performed as an opening speech, addressing issues of power distribution both within the field of visual arts, in interpersonal relationships and in society at large.

BETWEEN THE LINES er norske billedkunstneres første initiativ i tilknytning til MeToo-kampanjen. Prosjektet var organisert som en gruppeutstilling med bidrag fra 118 kunstnere tilknyttet den norske kunstscenen. Blant bidragsyterne fantes både svært etablerte navn og unge kunststudenter. Bidragene var svar på en åpen invitasjon til å sende inn bidrag som tar sikte på bevisstgjøring rundt problematiske uttrykk for maktdynamikk både i samfunnet og i kunstinstitusjonene. Bidragene rettet søkelyset på problemstillinger som sexisme, rasisme, homofobi og klassekonflikt.

«Dinosaur» ble fremført som åpningstale, og adresserer maktistribusjon både i det visuelle kunstfeltet, i mellommenneskelige relasjoner, og i samfunnet generelt.

"All of us, we’re here with you now by day. But at night, we’re somewhere else. Then we’re back home again, all of us. Then we’re back in the war. Every single night. You can’t understand that. Having experienced fear—proper, real fear—that makes me different from you. I have survived, I’m living life number two now. I can never come here with all of myself, I always hang back a little. But my children are here at night too. They are only here. That’s worth the whole journey and all the rest. They’ve come all the way. And there’s peace here. That’s all that counts." (Man, Eritrea. Oslo, September 2016)

The Ocean is Not Unfaithful II is a performance by Marianne Heier about what it is like to travel without a return ticket. The performance is based on quotes from acclaimed literature mixed with extracts of conversations with people migrating to and from Norway. The script moves seamlessly between these diverse text fragments, challenging a simplified public and political discourse about migration based on polarised notions of us and them, centre and periphery, success and failure, asset and problem.

Two characters meet on a beach after crossing the ocean, while a seagull observes from above. The dialogue highlights contrasting positions, one is thoughtful with a deep intellectual and sensual connection to the roots, while the other, ready to leave the past behind, represents ambition, speed and direction. The piece explores the tensions between these two temperaments in a play of equilibrium and conflicts. It questions the very idea of integration, showing how a policy intended to integrate newcomers in society instead ends up producing polarised positions.

Performed across two nights at Bergen Kunsthall, and built around her family’s own history of migration, Heier’s work speaks of the Great Travel as both a concrete movement and a metaphor for life in general. While the concept of a nation state, and the regulations it brings with it, is relatively new, people have always moved for many different reasons. Not only in desperation but also to search for opportunities and skills, or to be with their loved ones. We are all traveling; this applies to all of us.

"Vi er her med dere om dagen nå. Men om natten er vi et annet sted. Da er vi hjemme igjen, I krigen. Hver eneste natt. Dere kan ikke forstå det. Å ha opplevd frykt, den ordentlige, virkelige frykten, det gjør meg annerledes enn dere. Jeg har overlevd, jeg lever liv nummer to nå. Jeg kan aldri komme hit med hele meg, jeg henger alltid litt igjen. Men barna mine er her om natten også. De er bare her. Det er verdt hele reisen og alt sammen. De er kommet helt frem. Og her er det fred. Det er det eneste som teller." (Mann, Eritrea, Oslo 2016)

To mennesker møtes på en strand etter å ha krysset havet. En måke flyr over dem og observerer fra fugleperspektiv. Dialogen mellom de to hovedfigurene gir liv til to kontrasterende posisjoner rundt migrasjonserfaringen. Den ene er kompleks og tankefull med en dyp, sanselig tilknytning til røttene sine. Den andre legger fortiden bak seg, og representerer ambisjon, framdrift og retning. Verket undersøker spenningen mellom disse to temperamentene. Dialogen stiller indirekte spørsmål ved selve ideen om integrasjon, og viser hvordan et apparat som tar sikte på å integrere de nyankomne snarere produserer avstand.

Nasjonalstaten og reguleringene den fører med seg er av relativt ny dato, men folk har alltid flyttet på seg av mange forskjellige årsaker. Migrasjon er ikke bare uttrykk for desperasjon, men kan for eksempel være svar på etterspørsel om ny kunnskap og kompetanse. Temaet er bredt behandlet i kulturen gjennom alle tider men har ny aktualitet i dag.

Havet er ikke troløst II er bygget rundt Heiers og hennes families egen erfaring med migrasjon. Verket er basert på utdrag av samtaler hun har hatt med migranter til og fra Norge blandet med kjente tekster fra verdenslitteraturen. Alle tekstfragmentene tillegges like stor verdi og overgangene mellom stemmene fra verdenslitteraturen og migrantenes fortellinger er sømløs. På denne måten snakker Heier om Den store reisen som både helt konkret bevegelse og en metafor for livet mer generelt. Verket utfordrer den forenklede offentlige og politiske diskursen om migrasjon der polariserte begrepspar som oss og dem, sentrum og periferi, suksess og fallitt, verdifull og verdiløs brukes for å avgrense og kontrollere en kompleks virkelighet.

The story of Heier's mother-in-law, actor Tilde Bergamasci, born in Milan in 1921 and raised during Fascism, merges both with Heier's own practice and with recent Italian history until today. Quotes from John Milton and Virginia Woolf among others, as well as pictures from the family's private archive of stage photos and political activism, draw a picture of the passion, the violence, the art, the struggle, the risk and the loss. A spectre is haunting Europe.

Fortellingen om Heiers svigermor, skuespiller Tilde Bergamasci, født i Milano i 1921 og oppvokst under fascismen, flettes sammen både med Heiers egen praksis og med nyere italiensk historie fram til i dag. Tekstfragmenter fra blant andre John Milton og Virginia Woolf, samt bilder og politiske dokumenter fra familiens private arkiv, tegner et bilde av lidenskapen, volden, kunsten, kampen, det man satset og det som gikk tapt. Det går et spøkelse gjennom Europa.

"O" has no beginning or end, but is circular in shape, both spatially and timewise. The work is intended as a continuous and horizontal, rolling landscape that exists independently of any defining gaze.

The supporting element is a monologue written and performed by Heier. The text draws on classic feminist texts like Simone de Beauvoir's "The Other Sex", Mary Wollstonecraft's "A Vindication of The Rights of Woman" and Betty Friedan's "The Feminine Mystique", mixed with references from rock music and occult formulas. The monologue is, in its entirety, pronounced from the point of view of ‘the other’, expressing the paradox of an implicit, internalized division between subject and object, the individual and the collective. The work describes 'the female' from the inside, as a physical, first-hand experience that shapes the world and the I, and not as an object described from the outside or an exception from a male norm. The work puts the verifiable forms of knowledge, associated with the male, rational and dynamic, and the intuitive, instinctive, emotional associated with the female, animal, sexual, unstable, on the same level, challenging these hierarchies of gender and knowledge through language and movement.

«O» er sirkulær i form, både romlig og tidsmessig, og har ingen begynnelse eller slutt. Verket er tenkt som et kontinuerlig og horisontalt, bølgende landskap som eksisterer uavhengig av definerende blikk.

Det bærende elementet er en monolog, skrevet og fremført av Heier. Teksten trekker veksler på klassiske feministiske tekster som Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», Mary Wollstonecrafts «A Vindication of The Rights of Woman» og Betty Friedan’s «The Feminine Mystique», blandet med referanser fra rockemusikk og okkulte formler. Monologen er i sin helhet uttalt fra ’den andres’ ståsted, og uttrykker det paradoksale i en implisitt, internalisert splittelse mellom subjekt og objekt, det individuelle og det kollektive. Verket beskriver ’det kvinnelige’ fra innsiden, som en fysisk, førstehånds erfaring som former verden og jeg-et, og ikke som et objekt beskrevet fra utsiden eller et avvik fra en mannlig norm. Her likestilles de etterprøvbare formene for kunnskap, assosiert med det mannlige, rasjonelle og handlekraftige, og de intuitive, instinktive, emosjonelle formene for kunnskap, assosiert med det kvinnelige, dyriske, seksuelle, ustabile, og passive. «O» utfordrer disse innarbeidede kjønns- og kunnskapshierarkiene gjennom språk språk og bevegelse.

In "Sun”, a speech-based performance commissioned specially for the Jugendstilsenter in Ålesund, Norway, Heier uses the catastrophic city fire in 1904 as a basis for talking about death drive, fear, and our attempts to control destructive forces. Fire becomes the face both of destruction and of life-giving heat. Inspired by texts of, among others, Gaston Bachelard, Georges Bataille and William Blake, the work moves through history and up until present-day terrorism attacks and surveillance society.

I «Sol», en talebasert performance spesiallaget for Jugendstilsenteret, bruker Heier den katastrofale bybrannen i Ålesund i 1904 som utgangspunkt for å snakke om dødsdrift, frykt, og om behovet vårt for å kontrollere de ødeleggende kreftene som fins i verden. Ilden blir et bilde både på destruksjon og på livgivende varme. Inspirert av tekster av bl.a. Gaston Bachelard, Georges Bataille og William Blake, beveger verket seg gjennom historien og frem til våre dagers terrorangst og overvåkningssamfunn.

Mirage consists of ten drinking water wells with identical Afridev pumps. One stands at Torsnesstølen on Gaular mountain in Norway, the other nine are located in the rural areas around the city of Blantyre in Malawi in southeast Africa. Malawi is a former British colony, and is today one of the world's poorest countries. All wells are constructed by UNICEF's international borehole manual. They are functioning drinking water wells, and at the same time they are also an artwork. The title Mirage refers to an optical phenomenon in which light rays are bent by the atmosphere so that things that are actually behind the horizon become visible and appear close.

Water is one of the world's most precious resources. The human body consists of approximately 60 % water, and more than 70 % of the world’s surface is covered by it. The water flows through us and connects us with each other, with nature all around us and the planet we live on. Everyone knows what a relief it is to drink when one is thirsty. Mirage points to a fundamental human experience we all share across geographic, political and economic distances. The supply of clean drinking water is crucial for society to function and develop. In Mirage water is both a concrete element, and a metaphor for the distribution of resources in the world. The work can also be seen as a critique of the aid industry and how it often acts as a thin cover over the continued exploitation of former colonies.

A well is a place you go to, often a place to meet. A place to wish for something, maybe to return. Mirage is about the experiences we have in common despite the distances that divide us, about how resources circulate, and about ambiguous nature of gifts. What circulates in Mirage is more than just water and financial resources, it is also insight, experience and knowledge.

Mirage består av ti brønner med helt like Afridev-pumper. En av dem står ved Torsnesstølen på Gaularfjellet i Norge, de andre ni befinner seg i området rundt byen Blantyre i Malawi i sørøst-Afrika. Malawi er en forhenværende britisk koloni, og er i dag ett av verdens fattigste land. Alle brønnene er bygget etter UNICEFs internasjonale brønnmanual. De er fungerende drikkevannsbrønner, og samtidig utgjør de et kunstverk. Tittelen Mirage viser til et optisk fenomen, der lysstråler bøyes av i atmosfæren slik at ting som i virkeligheten befinner seg bak horisonten blir synlige og virker nære.

Vann er en av verdens viktigste ressurser. Det utgjør omtrent 60 % av menneskekroppen, og dekker over 70 % av jordens overflate. Vannet strømmer gjennom oss, og binder oss sammen med hverandre, med naturen rundt oss og med planeten vi lever på. Alle vet hvilken lettelse det er å drikke når man er tørst. Mirage peker på en grunnleggende menneskelig erfaring vi alle deler på tvers av geografiske, politiske og økonomiske avstander. Tilgangen på rent drikkevann er avgjørende for at samfunn skal kunne fungere og utvikle seg. I Mirage er vannet både et konkret element, og en metafor for fordelingen av ressurser i verden. Verket kan også sees som en problematisering av bistandsindustrien og hvordan den ofte fungerer som et tynt dekke over en fortsatt utbytting av forhenværende kolonier.

En brønn er et sted man reiser til, ofte et sted for å møtes. Et sted man kan ønske seg noe, kanskje å komme tilbake. Mirage handler om erfaringene vi har til felles til tross for avstandene som skiller oss, om hvordan ressurser sirkulerer, og om gavens mangetydige natur. Det som sirkulerer i Mirage er mer enn bare vann og økonomiske ressurser, det er også innsikt, erfaring og kompetanse.

Speech performed on the opening of Trollkrem’s exhibition ‘Fleshy’ at Fotogalleriet in Oslo. Trollkrem is performance duo Jennie Hagevik Bringaker and Tor Erik Bøe.

Taleperformance i anledning åpningen av Trollkrems utstilling ’Fleshy’ på Fotogalleriet i Oslo. Trollkrem er en performanceduo som består av Jennie Hagevik Bringaker og Tor Erik Bøe.

Selected documents from artist Eva Lange’s private archive, dated 1974, the year of the constitution of Artists' Action -74 and a landmark year for Norwegian art politics. The installation consists of ten graphs of possible models of payment for the guaranteed minimum income to artists (a main achievement of the Artists' Action), a letter of protest against the expansion of the cultural bureaucracy and the so-called ‘Three-points-demand’, which is the original manifesto for all negotiations of public funding of art production in Norway, all signed by the artists themselves. What was negotiated and achieved by the artists during the years of activity of the Artists' Action is still the financial basis for most contemporary art production in Norway today, but it is a system under constant political attack. The ‘Three-points-demand’ is distributed as a poster together with Heier’s speech 'Det som er oss’ ('What We Are') from 2015, which deals with many of the same issues.

Utvalgte dokumenter fra billedkunstner Eva Langes private arkiv, datert 1974, året for oppstarten av Kunstneraksjon -74 og et merkeår for norsk kunstpolitikk. Installasjonen består av ti grafer over mulige utbetalingsmodeller for garantert minsteinntekt til kunstnere (et hovedresultat for Kunstneraksjonen), et protestbrev mot utbygging av kulturbyråkratiet, samt det såkalte trepunktskravet som er utgangspunktet for alle forhandlinger mellom kunstnere og staten om offentlig finansiering av kunstproduksjon i Norge, alle signert kunstnerne selv. Resultatet av Kunstneraksjonen utgjør fortsatt det økonomiske grunnlaget for mesteparten av norsk samtidskunstproduksjon, men det er i dag et system under kontinuerlig politisk press. Trepunktskravet deles ut som plakat sammen med Heiers tale ’Det som er oss’ fra 2015, som omhandler flere av de samme temaene.

Heier served as head of the Memorial Committee for Utøya after the terrorist attack on 22nd July 2011 to the completion of the memorial «Lysning» («Clearance») in 2015. The text "Practical Transparency" describes the process leading up to the final result, where participation, transparency and communication served as key concepts in the meeting with the public. Through the reading of an e-mail exchange between herself and a representative of KORO (the Norwegian state’s institution for public art) in order to finance the memorial, the work highlights the contrast between the methodology of Utøya’s own committee on the one hand and the ambivalent relation to the notion of 'transparency' displayed by the State's representatives on the other.

The text was performed at the conference Public Calling, organized by KORO and Fritt Ord at the National Theatre in Oslo, with actor Ole Johan Skjelbred in the part of KORO.

Heier ledet minnestedsutvalget for Utøya i perioden etter terrorangrepet 22. juli 2011 til ferdigstilling av minnestedet «Lysning» sommeren 2015. Teksten «Practical Transparency» beskriver prosessen fram mot det ferdige resultatet, der deltakelse, transparens og kommunikasjon var sentrale begreper i møte med publikum og offentlighet. Gjennom lesningen av en epostutveksling mellom henne selv og en representant for KORO, en statlig kunstinstitusjon, i arbeidet med å finansiere minnestedet, settes minnestedsutvalgets arbeidsmetode opp mot statlige institusjoners ambivalente omgang med begrepet ’transparens’.

Teksten ble fremført på konferansen Public Calling, organisert av KORO og Fritt Ord på Nationaltheatret i Oslo, med skuespiller Ole Johan Skjelbred i rollen som KORO.

Site specific theatrical performance in the public library in Tøyen, a multi-ethnic area in Oslo where Heier lives and works.

Starting out from Heier’s and her family’s own first hand experience with migration, the performance is based on quotes from acclaimed literature mixed with extracts from conversations with migrants to and from Norway. The script invests all text fragments with the same dignity, and challenges the simplified public and political discourse about migration based on polarised notions of us and them, centre and periphery, success and failure, valuable and dispensable.

Two figures, Snake and Cheetah, meet on a beach after crossing the ocean while Gull observes from above. The dialogue between the figures gives life to two contrasting positions with regards to the experience of migration. Snake is thoughtful with a deep intellectual and sensual connection to his roots, while Cheetah, ready to leave the past behind, represents ambition, speed and direction. The piece explores the tensions between these two temperaments in a play of equilibrium and conflicts. It questions the very idea of integration, showing how the policy intended to integrate the newcomers in society instead ends up producing explosive friction between polarised positions.

Stedsspesifikk performance for Deichmanske bibliotek på Tøyen i Oslo.

«Havet er ikke troløst» tar utgangspunkt i Heiers og hennes families egen erfaring med migrasjon. Performancen er basert på sitater fra anerkjent litteratur blandet med utdrag fra samtaler med migranter til og fra Norge. Alle tekstfragmentene tillegges like stor verdighet, og overgangene mellom stemmene fra verdenslitteraturen og migrantenes fortellinger er sømløs. Arbeidet utfordrer den forenklede offentlige og politiske diskursen om migrasjon der polariserte og utilstrekkelige begrepspar som oss og dem, sentrum og periferi, suksess og fallitt, verdifull og verdiløs benyttes for å avgrense og kontrollere en ekstremt kompleks virkelighet.

Slangen og Geparden møtes på en strand etter å ha krysset havet. Måken flyr over dem og observerer fra fugleperspektiv. Dialogen mellom de to hovedfigurene gir liv til to kontrasterende posisjoner rundt migrasjonserfaringen. Slangen er kompleks og tankefull med en dyp, sanselig tilknytning til røttene sine. Geparden legger fortiden bak seg, og representerer ambisjon, framdrift og retning. Verket undersøker spenningen mellom disse to temperamentene. Vi ser de to kreftene balansere mot hverandre og kollidere i uløselige konflikter. Dialogen stiller indirekte spørsmål ved selve ideen om integrasjon, og viser hvordan et apparat som tar sikte på å integrere de nyankomne snarere produserer avstand og eksplosiv friksjon mellom polariserte grupper.

Opening speech at Hanne Tyrmi's exhibition Double Me at Sandefjord kunstforening. Presenting herself as The Sperm, Heier improvises around notions of competition, success, strength, speed and value based on inspirational quotes picked from self help blogs.

Åpningstale for Hanne Tyrmis utstilling Double Me i Sandefjord kunstforening. Heier presenterer seg som Sædcellen. Med utgangspunkt i inspirasjonssitater hentet fra selvhjelpsblogger improviserer hun rundt begreper som konkurranse, suksess, styrke, fart og verdi.

Open letter to the city of Oslo performed with fellow artists Marthe Ramm Fortun, Silje Linge Haaland, Morten Krohg and Christian Tony Norum on occasion of the foundation ceremony for the new Munchmuseum in Bjørvika. The speech quotes various sources, among them several artists’ manifestoes to contrast the instrumental use of art following the neoliberalist gentrification processes in the city.

Published as text in Morgenbladet magazine on the same day.

Photos from rehearsals at Munch’s atelier at Ekely: Kristine Jakobsen

Photo from performance in Bjørvika: Hedevig Anker

Åpent brev til Oslo kommune, fremført med kunstnerkolleger Marthe Ramm Fortun, Silje Linge Haaland, Morten Krohg og Christian Tony Norum i anledning grunnsteinsnedleggelsen for det nye Munchmuseet i Bjørvika. Talen siterer en rekke kilder, blant dem flere kunstnermanifester, og kontrasterer den instrumentelle bruken av kunst som følger av de nyliberalistiske gentrifiseringsprosessene i byen.

Publisert som tekst i Morgenbladet samme dag.

Foto fra øving ved Munchs atelier på Ekely: Kristine Jakobsen

Foto fra performance i Bjørvika: Hedevig Anker

Witchfire is a performance based on a monologue written by Marianne Heier, performed with dancers from Kompani Kunstgress. The text addresses the textile industry's development throughout history, focusing on working conditions and tensions between production, consumption and profits. The textile industry is one of the oldest, largest and most globalized industries in the world, and arguably also one of the most exploitative. Changes and shifts in production and sales patterns in the textile industry reflect global economic and power relations. Working conditions in the textile industry are closely linked to the development of feminist strategies, and issues around class and gender are central in the work. The monologue consists partly of quotes from famous speeches and texts, and alternates between economical and political facts on the one hand and poetic expression on the other. The dancers move on roller skates in a choreography based on established collective movement patterns associated with production, demonstration, struggle and resistance.

Heksebål er en performance basert på en monolog skrevet av Marianne Heier, fremført med dansere fra Kompani Kunstgress. Teksten tar for seg tekstilindustriens utvikling gjennom historien, med fokus på arbeidsforhold og spenninger mellom produksjon, forbruk og fortjeneste. Tekstilindustrien er en av de eldste, største og mest globaliserte industriene i verden, og også en av de hardeste for de som arbeider i den. Endringer og forskyvninger i produksjons- og omsetningsmønstre i tekstilindustrien gjenspeiler globale økonomi- og maktforhold, og også Ålgårds lokale historie. Arbeidsforholdene i tekstilindustrien er tett knyttet til utviklingen av feministiske strategier, og spørsmål rundt klasse og kjønn står sentralt i Marianne Heiers verk. Monologen består delvis av sitater fra kjente taler og tekster, og veksler mellom saksopplysning, politisk- og poetisk ytring. Danserne beveger seg på rulleskøyter i en koreografi med utgangspunkt i innarbeidede kollektive bevegelsesmønstre forbundet med produksjon på den ene siden, demonstrasjon, kamp og motstand på den andre.

Performed with Kompani kunstgress and Jennie Hagevik Bringaker.

Six iconic sculptures from ancient Greek art history are staged in a stone quarry. The audience wanders through the quarry with a guide (Marianne Heier) as if in a sculpture park or a museum. The guide performs a monologue based on texts by, among others, Ernst Gombrich, Michelangelo Buonarroti, Griselda Pollock and Tor Ulven. It draws parallels between classical Greek sculpture and the development of Western canon and socio-political structure: from the Archaic period (600-480 BC) via the classic style (480-330 BC) and the Hellenistic style (323-50 BC). The aesthetic development of the sculptures in this time span reflects developments in the society in which they were created; increasing dynamics, physical detail and individuality occur in parallel with democratic development and individual participation in political decisions. The guide's perspective keeps shifting, highlighting different, sometimes conflicting, interpretations of art history and its significance. One can say that the project is about art's continuous relevance for mankind, its importance and function through - and across - history. The performance touches indirectly on contemporary conditions for art production, its autonomy and survival, both on a local and international level.

Fremført med Kompani kunstgress og Jennie Hagevik Bringaker.

Seks ikoniske skulpturer fra antikk gresk kunsthistorie iscenesettes i et steinbrudd. Publikum vandrer gjennom bruddet sammen med en guide (Marianne Heier) som om de var i en skulpturpark eller et museum. Guiden fremfører en monolog basert på tekster av blant andre Ernst Gombrich, Michelangelo Buonarroti, Griselda Pollock og Tor Ulven. Den trekker paralleller mellom klassisk gresk skulptur og utviklingen av vestlig kanon og samfunnsoppbygning: fra den arkaiske perioden (600 – 480 f.Kr.) via den klassiske stilen (480 – 330 f.Kr.) og til den hellenistiske stilen (323 – 50 f. Kr.). Den estetiske utviklingen i skulpturene i dette tidsspennet avspeiler utviklingen i samfunnet de ble skapt i; økende dynamikk, fysisk detaljering og individualitet oppstår parallelt med at demokratiet utvikles og individet artikuleres som politisk deltaker i samfunnet. Guidens perspektiv veksler stadig, og belyser forskjellige, tildels motstridende forståelser av kunsthistorien og dens betydning. Dypest sett kan man si at prosjektet handler om kunstens kontinuerlige relevans for menneskeheten, og dens funksjon gjennom - og på tvers av - historien. Performancen berører indirekte også vår tids vilkår for kunsten, dens autonomi og overlevelsesevne, både på et lokalt og et internasjonalt plan.

Forsidebilde fra performance i Montoso, Italia. Foto: Nicolò Roccatelli

"Which is the greater crime, to rob a bank or to own one?"

In keeping with the pedagogical ideas of the 70s, we were allowed to eat sweets only on Saturdays. Ice cream was considered a luxury, and we stood longingly in front of the ice cream counter in the grocery store well knowing there was no hope. But we were allowed to make our own popsicles: You pour fruit juice into a plastic form with a stick in it and put it in the freezer. A few hours later it is solid and you can eat it. Different fruits make different colors, and we became virtuoso in creating intricate stripes and patterns by pouring small portions of different juices and tilting the forms at various angles while freezing one stripe at a time. The blueberry purple, the rich red of the blackcurrants, the intense yellow of the oranges and the lighter one of the pineapples.

Afterwards the trick was to suck the juice out faster than the ice could melt. The concentratet, sweet fruit flavour vanished together with the colors, leaving a block of ice the same shape as a popsicle, but whitish and translucent. Equally cold, but without taste.

We used to leave it to melt away in the sink.

Photo and video editing: Sabina Jacobsson

"Hva er den største forbrytelsen, å rane en bank eller å eie den?"

I tråd med 70-tallets barneoppdragelse fikk vi sukker bare på lørdag. Is var luksus, vi sto lengtende foran isdisken i butikken og visste at det ikke var håp. Men vi fikk lov å lage vår egen saftis. Man heller fruktsaft i en form med en pinne i og setter den i fryseren, og noen timer senere er den klar til å spises. Forskjellige frukter ga forskjellig farge, vi ble virtuose i å fryse isen i intrikate striper og mønstre.

Etterpå var trikset å suge ut saften fortere enn isen kunne smelte. Den konsentrerte, søte fruktsmaken forlot den sammen med fargene, og etterlot en isklump i samme form som fruktisen, men hvitaktig og gjennomsiktig. Like kald, men uten smak.

Vi pleide å la den smelte vekk i vasken.

Performance/ opening speech at exhibition «Menneskeberget» curated by Christian Tony Norum at Edvard Munch's studio at Ekely in Oslo on May 1st 2015.

The speech was published in Morgenbladet on May 8th.

Performance/ åpningstale for utstillingen «Menneskeberget» kuratert av Christian Tony Norum i atelieret til Edvard Munchs på Ekely 1. mai 2015.

Talen ble publisert i Morgenbladet 8. mai.

Taking its cue from a meteorite purchased on eBay from a dealer in St. Louis, Heier developed a text for a performance executed three times during the exhibition at HOK. The meteorite shower that fell over an area in Argentina more than four thousand years ago—between Chaco Province and Santiago del Estero—is correlated with the movement implicit in inspiration. Inspiration is like motion in the mind, a sudden impulse, an image, an idea, a force, or a guest that creates a shift and reveals something. Inspiration is a gift. The gift, Heier tells us, is an obligation, a contract that binds giver and recipient together until it is sent on or reciprocated. The provenance of this object from nature looks at the circulation of objects in time and space that create value. Also, The Guest questions the originality of an idea and the development of the creative act of an artist in relation to something more artificial like its market.

Med utgangspunkt i en meteoritt kjøpt på eBay fra en forhandler i St. Luis, utviklet Heier en tekst for en performance som finner sted tre ganger i utstillingsperioden på HOK. Meteorittregnet som falt over et område i Argentina for over 4000 år siden, et sted mellom Chaco-provinsen og Santiago del Estero, er koblet opp mot den bevegelsen som ligger underforstått i oppfatningen om hva inspirasjon er. Inspirasjon er som en bevegelse i sinnet, en plutselig innskytelse, et bilde, en idé, en kraft, eller en gjest som skaper en endring og avslører noe, inspirasjon er en gave. Gaven, sier Heier, er en plikt, en kontrakt som binder giver og mottaker sammen til den blir sendt videre eller gjengjeldt. Opphavet til dette objektet fra naturen peker på de kretsløp av objekter i tid og rom som former og utgjør verdier. Verket inviterer til å stille spørsmål omkring originaliteten til en idé og utviklingen av den kreative handlingen til en kunstner, og hvordan disse tingene forholder seg til det enda mer kunstige og menneskeskapte, nemlig det markedet det inngår i.

Angel Gabriel's monologue. Written and performed as part of artist duo Trollkrem's (Jennie Hagevik Bringaker and Tor Erik Bøe) Christmas Show at UKS in Oslo.

Engelen Gabriels monolog. Skrevet og fremført som del av Juleshowet til kunstnerduoen Trollkrem (Jennie Hagevik Bringaker og Tor Erik Bøe) på UKS.

Speech based on Old Norse poem Voluspå, astronomy and financial terminology.

Since the fall of the Berlin Wall in 1989, and especially after the financial crisis in 2008, new economic power structures have manifested themselves. How are attitudes to immaterial and artistic values affected in these turbulent times? And what kind of future awaits us?

Performed in the Danish garden at Malmö Konstmuseum as part of the exhibition «The Nordic Model®».

Ph. performance: Anna Gullmark/ Malmö Konstmuseum

Tale basert på Voluspå, astronomi og finansterminologi.

Etter Berlinmurens fall i 1989, og ikke minst etter finanskrisen i 2008, har nye økonomiske maktposisjoner manifestert seg. Hva hender med synet på de immaterielle og kunstneriske verdiene i denne turbulente tiden? Og hvilken fremtid er vi på vei inn i?

Fremført i Danska trädgården på Malmö Konstmuseum som del av utstillingen «The Nordic Model®».

Foto performance: Anna Gullmark/ Malmö Konstmuseum

Based on a key scene in Georges Dawes Green’s bestselling thriller «The Juror» (1995), turned into a Hollywood movie with Demi Moore and Alec Baldwin in leading roles.

Annie Laird is a struggling artist, approached by mafia hit man and art consultant Zack, who tries to corrupt her. Zack , played by actor Ole Johan Skjelbred, interrupts Heier/ Annie’s opening speech offering her financial freedom if she will lend her work to money laundering operations in Japan.

Performance basert på en nøkkelscene i Georges Dawes Green bestselger «The Juror» (1995), senere filmatisert med Demi Moore og Alec Baldwin i hovedrollene.

Den fattige kunstneren Annie Laird blir kontaktet av mafialeiemorderen og kunstkonsulenten Zack, som prøver å korrumpere henne. Zack, spilt av skuespiller Ole Skjelbred, avbryter Heier/ Annie’s åpningstale for å tilby henne økonomisk frihet hvis hun vil stille arbeidet sitt til disposisjon for hvitvasking av penger i Japan.

The normally opaque central window in the facade is replaced by transparent glass, letting the audience see the Royal Castle and its surrounding park across the street.

Installation photo: Christina Leithe Hansen

Vindeltrapp i høyre overlyssal i Kunstnernes Hus.

Ett av de opake vinduene i fasaden er erstattet med gjennomsiktig glass, slik at publikum kan se ut over slottsparken på den andre siden av gaten.

Remains of a modular Moelven barrack and an excerpt from Siv Jensens's speech to FrP's congress in May 2013.
The speech was performed in Trondheim kunstmuseum at the opening of the Lorck Schive's Art Prize, and played as sound recording during the rest of the exhibition period.

Rester av en Moelvenbrakke og utdrag av Siv Jensens tale til landsmøtet i FrP i mai 2013.

Talen ble fremført som performance i Trondheim kunstmuseum på åpningen av Lorck Schives kunstpris, og spilt av som lydspor i resten av utstillingsperioden.

The video shows the staging and performance of a piece of music from Orpheus by Monteverdi in the garden in front of the Oslo Stock Exchange.

The myth of Orpheus with its strong symbology about life, death, eternal love and the power of art is still known across time and far beyond the boundaries of the culture within which it was once produced. The opera Orpheus is the earliest known example a modern opera. It is composed by Claudio Monteverdi with libretto by Alessandro Striggio, and was first performed in Mantua in 1607. Since then it has been played regularly all over the world, but this chorus has probably never been performed in its full length before.

The video is based on a song performed by a choir of Hades spirits, which describes the human urge for expansion and growth. These ambitions drive us ahead, but they also ultimately become our fate. The song' lyrics state that since this is our nature , we can not overcome it. In this way the song becomes a paraphrase both of the deeply human greed that led to the financial collapse of capitalism today, and one of human possibilities.

The structure of the video is made up of two main tableaux : a picnic in the garden outside Oslo Stock Exchange, it’s classical façade resembling a Greek temple, and the performance of the music in a neutral , empty black box which here represents the Underworld .

Music: Excerpt from L’Orfeo by Claudio Monteverdi, libretto by Alessandro Striggio

Sound recordings and mix: Anthony Barratt and Audun Strype

Videoen viser iscenesettelsen og fremførelsen av et musikkstykke fra Orfeus av Monteverdi i hagen foran Oslo Børs.

Myten om Orfeus med sin sterke symbologi om liv, død, evig kjærlighet og kunstens makt er fortsatt kjent på tvers av tiden og langt utenfor grensene for den kulturen den en gang oppsto innenfor. Operaen Orfeus er det tidligste kjente eksempelet på opera slik vi forstår det i dag. Den er komponert av Claudio Monteverdi med libretto av Alessandro Striggio, og ble første gang oppført i Mantova i 1607. Siden er dette verket jevnlig blitt satt opp over store deler av verden, men dette stykket er sannsynligvis aldri blitt fremført i sin fulle lengde før.

Videoen er basert på et kor fremført av dødsrikets ånder, og som beskriver menneskets iboende trang til ekspansjon og vekst. Disse ambisjonene driver oss frem og opp, men er også det som til syvende og sist blir vår bane. Sangens påstand er at siden dette er vår natur, kan vi ikke overvinne den. Her blir dette en slags parafrase over den dypt menneskelige grådigheten som har ført til finanskapitalismens kollaps i dag, men også over menneskenes muligheter.

Strukturen i videoen er bygget opp av to hovedtablåer: en picnic i hagen utenfor Oslo, og selve fremførelsen av musikken i en nøytral, tom black box som her representerer dødsriket.

Musikk: Utdrag av L’Orfeo av Claudio Monteverdi, libretto av Alessandro Striggio

Lydopptak og mix: Anthony Barratt og Audun Strype

A site specific intervention in the area around the Market Place in Loughborough (UK). The intervention was commissioned by RADAR at Loughborough University.

The performance took its title from the light sign of a closed down night club. It took place unannounced on a late Friday night (2 to 3 o’clock Saturday morning) in three of the many empty and apparently abandoned shop spaces in a formerly flourishing commercial area. Each shop was lit with coloured lights so to stand out from the surrounding dark windows, and three couples, one in each space, danced slowly and silently in the empty but messy and dirty rooms without making contact with people passing outside in the street.

Loughborough is a university town with a huge student population. Friday nights are generally crowded in the town centre, with students going out to clubs and returning home to their accommodations late in the night. The dancers were meant as an image of a ‘last dance’ at the end of a party, commenting both on the concrete moment and context, and on the more general economic situation Europe is facing at the moment, which affects most of all its young population.

Stedsspesifikk intervensjon i området rundt Market Place i Loughborough (UK). Oppdragsgiver var RADAR ved Loughborough University.

Performancen, som fikk tittel fra et lysskilt utenfor en stengt nattklubb, fant sted uannonsert en sen fredagskveld (fra kl. 2 til kl. 3 natt til lørdag) i tre av de mange tomme og tilsynelatende forlatte butikklokalene i det som en gang var en blomstrende handlegate. Hvert vindu var lyssatt med farget lys for å skille seg ut fra de omkringliggende mørke vinduene. Tre par, ett i hvert vindu, danset sakte og stille i de tomme, rotete og skitne rommene uten å etablere kontakt med forbipasserende på gaten utenfor.

Loughborough er en universitetsby med en stor studentbefolkning. På fredagskveldene er sentrum i byen vanligvis fullt av studenter på vei til og fra utesteder helt til de går hjem på campusen sent på natten. Danserne var ment som et bilde på ’den siste dansen’ på slutten av en fest. De var en kommentar både til den konkrete situasjonen de befant seg i der og da, og til den økonomiske situasjonen Europa befinner seg i for øyeblikket, som først og fremst berører de yngre generasjonene.

Greek silver coin (Athens, approx. 480 BC) with test cut to verify that the coin is made of silver all the way through.

Shown at Kunstnernes Hus as part of solo exhibition ORFEUS.

Photos: Christina Leithe Hansen/ Kunstnernes Hus

Gresk sølvmynt (Athen, ca. 480 f.Kr.) med testkutt på den ene siden for å verifisere at mynten er av sølv tvers igjennom.

Vist på Kunstnernes Hus som del av separatutstillingen ORFEUS.

Foto: Christina Leithe Hansen/ Kunstnernes Hus

1,26 carat diamond encased in the facade of Bergen Kunsthall, and performance outside Bergen Kunsthall on the opening of Bergen Festival Exhibition in May 2012.

Performers: Marianne Heier (speech), Guri Egge (song) and Einride Torvik (installation)

Director: Ole Johan Skjelbred
Video documentation: Bodil Furu
Photo: Thor Brødreskift

1,26 karats diamant murt inn i fasaden til Bergen Kunsthall under performance i anledning åpningen av Festspillutstillingen i mai 2012. 

Performers: Marianne Heier (tekst/ tale), Guri Egge (sang) og Einride Torvik (installasjon)

Regi: Ole Johan Skjelbred
Videodokumentasjon: Bodil Furu
Foto: Thor Brødreskift/ Ole John Aandal