Abyss

On the first night I dreamed that I was walking with my child along a stream between tall pine trees in the garden where I grew up. Behind the typically Norwegian seventies house a beach had appeared, with light yellowish-white sand and turquoise, crystal-clear water. It was surprising. We were standing by the Mediterranean.
Something huge was moving in the water. An enormous, greyish-white body, smooth and round, broke through the surface, ploughing the water volumes ahead of it in foaming waves. A whale. A large, round eye looked up at us. I could see the nostrils on top of the big head, two holes in the wet, blank skin. ‘It’s coming up to breathe,’ I said.’ Watch this’. And then the whale blew a huge column of water up into the air above us. Like a fountain: FFFFRRRRRSSSSSSSSHTSSSSHHH.
A little farther out we saw a Venetian vaporetto bobbing down among the high waves.

Do you remember...the time wolf-like carnivores had just waded out in the sea to begin the strange process of becoming whales?

Let there be a firmament in the midst of the waters! And let it divide the waters from the waters.
But the drops prefer to hang together.

These waters have flowed in the Nile once. The Amazon, the Yangtze, the Mississippi, the Ganges. Through earth and stone and plants and animals. Through us. So old.

Do you remember how it felt when the water closed over you? Filled your ears, your nostrils, sealed you in?
Porous bodies, waterlogged through and through
All those down there, pulling us

Beneath the surface, everything hangs together

The glass-domed cities people will live in one day when the water rises
Rises rises rises
Or: cities of bone and seaweed, where the drowned live.
With the rays of the sun, which draw straight, slightly contourless lines towards the bottom Piercing the water volumes

Deeper than 200 metres, no plants grow. Those that live down there survive on what falls from above
Marine snow
Pale, luminescent creatures are sometimes washed ashore, speaking their alien languages, silent to our ears, with long, thin, waving antennae

Time stretches, always-never, elastic nocturnal substance
Remains of an encrypted cry for help
From the depths of oblivion all the way down, farthest in

When Columbus sailed out from Portugal for the first time almost the whole crew consisted of prisoners sentenced to life imprisonment or to death – they would fall off the edge of the world anyway, would never come back.

The dark ship silhouetted against the morning light
The feet that left the mainland for the last time, that let go
Cast out, there was a before and there is an after that moment
That which changes everything
They must have known that it was wrong
We must have known
We have always known, we know it
The ship Donau
Turner’s slave ship, Zong, in the typhoon, the sickening light, people like us
Us, We
What we are capable of

A family on a raft
The water all around
The great beast, the sea
The dead are more than the living
Death is as vast as the ocean
The ocean fills the eye

The diver says that when you get deep enough down, say 150 metres perhaps, then visibility is almost zero. When the platform collapsed he was pleased with that – pleased that he didn’t have to see what he found.

Ever-new growths, extensions, annexes around our bodies
Attached to them, empty, inflated, swelling
We bulge
Supported by whalebone, cables, steel and silicon

But the prehistoric, waiting, slow- dragging body
Velvet monster, sea grass hair waving in the tidal current

Coral system, thousands of millions of mouths open around themselves
The same depth inside as outside
Open and close around themselves
Endless variations on life and death
Supercomplex, gelatinous
Undulating along the bottom

Let all the fountains of the great deep burst forth, and the floodgates of the heavens open!

Waves

Den første natten drømte jeg at jeg gikk sammen med barnet mitt langs en bekk mellom høye furutrær i hagen der jeg vokste opp. Bak det typisk norske 70-tallshuset var det dukket opp en strand, med lys gulhvit sand og turkist, glassklart vann. Det var overraskende. Vi sto ved Middelhavet.
Noe veldig stort beveget seg i vannet. En enorm, gråhvit kropp, glatt og rund, brøt gjennom overflaten, skjøv vannmassene foran seg så det skummet og bølget. En hval. Et stort, rundt øye så opp på oss. Jeg kunne se neseborene på toppen av det digre hodet, to hull i den våte, blanke huden. ’Den er kommet opp for å puste’, sa jeg. ’Se nå’. Og så blåste hvalen en enorm vannsøyle opp i lufta over oss. Som en fontene. FFFFRRRRRSSSSSSSSCHTSSSSJJJJ.
Litt lenger ute så vi en venetiansk vaporetto gå ned mellom de høye bølgene.

Husker du
Den gangen ulvelignende kjøttetetere nettopp hadde begynt å vasse ut i havet for å begynne på den underlige prosessen å bli til hvaler?

La det bli en hvelving i midten! Den skal skille vann fra vann.
Men dråpene vil helst henge sammen.
Dette vannet har rent i Nilen en gang. Amazonas, Yangtzee, Missisippi, Ganges. Gjennom jord og stein og planter og dyr. Gjennom oss. Så gammelt.

Husker du hvordan det kjentes da vannet lukket seg over deg? Fylte ørene dine, neseborene, forseglet deg?
Porøse kropper, gjennomstrømmede
Alle de der nede, som trekker i oss

Under vannflaten henger alt sammen

Glasskuppelbyene folk en dag vil leve i når vannet stiger
Stiger stiger stiger
Eller: byer av bein og tang, der de druknede bor.
Med solens stråler som tegner rette, litt konturløse linjer mot bunnen
Spidder vannmassene

Dypere enn 200 m vokser ingen planter. De som lever der nede lever av det som faller ned ovenfra
Marin snø
Bleke, selvlysende skapninger skylles av og til i land, snakker sine fremmede språk, stumme for våre ører, med tynne, lange antennevifter

Tiden strekker seg, alltid-aldri, elastisk nattsubstans
Rester av et kryptert rop om hjelp
Fra glemselens dyp, helt nederst, innerst
Da Columbus seilte ut fra Portugal første gang besto nesten hele mannskapet av livstidsfanger og dødsdømte. De kom uansett til å falle ut over kanten på jordskiven, ville aldri komme tilbake.

Den mørke skipssilhuetten mot morgenlyset
Føttene som forlot fastlandet for siste gang, slapp taket
Kastet ut, det fantes et før og det fins et etter det øyeblikket
Det som endret alt
De må ha visst at det var galt
Vi må ha visst
Vi har alltid visst, vi vet det jo
Skipet Donau
Turners slaveskip, Zong, i tyfonen, det kvalmende syke lyset, mennesker som oss
Oss, vi
Hva vi er i stand til

En familie på en flåte
Vannet rundt
Det store dyret, havet
De døde er flere enn de levende
Døden er like enorm som havet
Oseanet fyller øyet

Dykkeren forteller at når man kommer langt nok ned, si 150 meter, kanskje, da er sikten nesten null. Da plattformen veltet var han glad for det, glad for at han slapp å se det han fant.

Stadig nye utvekster, tilbygg, annekser rundt kroppene våre
Festet til dem, tomme, oppblåste, svulmende
Vi buler ut, vi buler ut, buler
Understøttet av hvalbein, kabler, stål og silikon

Men forhistorisk ventende sakte slepekropp
Fløyelsmonster, sjøgresshåret vifter i tidevannsstrømmen

Korallsystem, tusenvis millionvis av munner åpne rundt seg selv
Det samme dypet inne som ute
Åpner og lukker seg om seg selv
Uendelige variasjoner av liv og død
Superkomplekse, gelatinøse
Bølgende langs bunnen

La alle kilder i det store dypet bryte fram, og himmelens sluser åpne seg

Bølger