ACT

(Holds a piece of black larvikite) This is a small part of our planet. Larvikite, the national rock of Norway, carved out from the mountain at Lundh’s quarry in Stålaker near Larvik. From out of the bedrock, territory protected by Norwegian law.

Everything is in motion, even the very surface of the Earth. The enormous plates in the crust of the Earth are always shifting, floating on the glowing mass below them. They move away from and smash into one another with tremendous force. Impossible to tame. If you found yourself safely on top of a plate you wouldn’t feel the movement. Everything around you is moving in the same direction and at the same speed as you. There it seems that everything is in order and the world is neat and simple. But pity the one who ends up between two plates. They would crush you without even feeling it. And should you attempt to stand with one leg on each plate, you would be torn to pieces.

(Gives the rock to the Dean) This is for you. Here you are!

(Holds up passport) I am Norwegian, born in Norway. I have done my duty and exercised my rights since July 5 1969. I am one of the lucky ones. My voice is heard in this kingdom. I am one of US. My foremothers paved the way for me, I am a SUBJECT, an ‘I’, described in and protected by Norwegian law. My name, my number, ingrained in law, surround me like another skin. They walk ahead of me through the bureaucracy and shield me from the paper cuts from stray documents. ‘Strict and fair’ does not apply to me.

These are some of the events that made space for the part of the population that I belong to (reads from a list):

1863: The legal age of consent for women is changed to 25.

1866: All unmarried, divorced and widowed women over the age of 21 are granted the right to engage in a professional craft. Married women are granted this right in 1894.

1888: Married women are granted legal status, but the husband still presides over shared property.

1912: Women are granted the right to work as judges, district doctors and professors.

1913: Women’s suffrage is granted, on equal terms with men.

Each of these victories cost years of thought and work, interpretation and re-interpretation, personal risk and a shared effort. Each one of them is a monument to those who keep the ice at bay, who stretch the concept of WE so it encompasses all the bedrock, those who keep the law alive, those who unceremoniously reject the shamelessness and horror, those who let in the stark light, who let it cut straight lines through the dust and the old, crooked hierarchies.

Between the people and the population lies a no-man’s-land, a limbo without the protection of the law, populated by THE OTHERS. Those who cannot vote in elections, who have no passport, who cannot study, cannot work, cannot rent, cannot own, cannot start a family. If they fall ill they don’t have the right to medical attention. Naked life.

Last year I met three young men. Born to mothers who love them the way mothers love their children, as if the heart is ejected from the body and runs into the future on its own legs. I had coffee with the first one. I asked if I had written his name right, and he cried. It didn’t matter, it wasn’t registered anywhere anyway, there was no original document to compare it to. You can’t understand, he said. We are creatures of dust. We live in the shadows. You can’t understand. There is so much hope in Norway. Just not for us. I had tea with the next two men. They said: You don’t have the death penalty in Norway. The state lets us do that job ourselves.

The vote during the meeting of the Storting started at 1:00 PM on Thursday October 11 1956.

Proposition no. 75 p. 4:

(reads from paper) “The convention hereby in general gives stateless persons the same rights and the same protection as are granted to refugees by the convention of 1951 regarding the status of refugees.”

This resolution was passed more than 63 years ago. Stateless people in Norway still have practically no protection. This is the borderline. This is where we draw the line. They are not allowed to stay and they cannot leave. They are sitting in our reception centres, sleep under our bridges, walk our streets. We who are on the right side, we who are part of the WE, can only try to understand. How the boundaries we draw cut through someone else’s life. How exposed you are when you have neither rights nor duties. How cold and hard and grey it is outside the law, when the entire world becomes a prison. How it feels to see our world, our hope and opportunities glimmer like a starry sky through tiny holes in the thin, yet impenetrable membrane that separates THEM from US. That separates THEM from the life they should have lived.

Deprived of the right to be a subject.

Or rather: have never BEEN a subject.

Can never BECOME a subject.

We draw a line between inside and outside.

Without an outside there is no inside.

Outside gives a form to inside, THEY give us OUR form.

So WE need the clear-thinking lawyers, the sharp-minded barristers, the thorough judges, the brave witnesses. The caseworkers who ask the same questions again and again, and who listen

openly every time, as if they are hearing the response for the first time. Those who read the law with magnifying glasses, who look for loose ends and doors left ajar.

It is they who keep the ice at bay, they who keep their minds open and the country free. It is they who invest their hopes in the law, who give it a name.

Thank you and congratulations!

(Holder opp en bit svart larvikitt) Dette er en liten del av planeten vår. Larvikitt, Norges nasjonalbergart, hugget ut av fjellet i Lundhs Stålakerbrudd utenfor Larvik.Ut av grunnfjellet, territoriet dekket av Norsk Lov.

Alt er i bevegelse, selve jordens overflate også. De enorme platene i jordskorpa forskyver seg hele tiden, flyter rundt på den glødende massen under dem. De trekker seg fra hverandre, og braser inn i hverandre med voldsomme krefter. Umulige å temme. Hvis du befinner deg trygt midt oppå et flak, vil du ikke merke bevegelsen. Alt rundt deg beveger seg i samme retning og med samme fart som deg selv. Da ser det ut som om alt er på plass, og at verden er ryddig og oversiktlig. Men nåde den som havner mellom to flak. De knuser deg uten å merke det engang. Og forsøker man å stå med ett ben på hvert flak, vil man slites i stykker.

(Gir steinbiten til dekanen) Denne er til deg. Værsågod!

(Holder opp sitt eget pass) Jeg er norsk, født i Norge, har gjort min plikt og krevd min rett siden 5/7 1969. Jeg er en av de heldige: Min stemme høres i riket. Jeg er en av OSS.

Mine formødre brøytet veien for meg, jeg er et SUBJEKT, et JEG, beskrevet og beskyttet i norsk lov. Navnet mitt, nummeret mitt, festet i loven, ligger rundt meg som en ekstra hud. Går foran meg gjennom byråkratiet og tar av for papirkutt fra dokumenter på avveie. ‘Streng og rettferdig’ berører ikke meg.

Dette er noen av hendelsene som ryddet plass til den delen av befolkningen jeg selv tilhører:

(leser fra en liste)

1863: Ugifte kvinner blir myndige ved 25 år.

1866: Alle ugifte, skilte og enker over 21 år får rett til å drive profesjonelt med håndverk. Gifte kvinner får denne retten i 1894.

1888: Gifte kvinner blir myndige, men ektemannen har fremdeles rett over felles eiendom.

1912: Kvinner får rett til å arbeide som dommer, distriktslege og professor.

1913: Kvinner får stemmerett på lik linje med menn.

Hver av disse seirene kostet årevis av tanke og arbeid, tolkninger og nytolkninger av loven, av personlig risiko og felles løft. Hver av dem er et monument til de som holder isen unna, strekker VI-et så det dekker hele grunnfjellet, de som holder loven levende, som usentimentalt står imot skamløshet og redsel, som slipper det skarpe lyset inn, lar det skjære rette linjer gjennom støv og gamle, skjeve hierarkier.

Mellom folk og befolkning ligger et ingenmannsland, et limbo uten lovdekning, befolket av DE ANDRE. De som ikke får stemme ved valg, som ikke har pass, ikke kan studere, ikke kan jobbe, ikke kan leie, ikke kan eie, ikke kan stifte familie. Blir de syke, har de ikke rett til legehjelp. Nakent liv.

I fjor møtte jeg tre unge menn. Født av mødre som elsker dem slik mødre elsker sine barn, som om hjertet spretter ut av kroppen og løper inn i fremtiden på egne ben. Den første drakk jeg kaffe med. Jeg spurte om jeg hadde skrevet navnet hans riktig, og han gråt. Det spilte ingen rolle, det var uansett ikke registrert noe sted, det fantes ikke noe opprinnelig dokument å sammenligne det med.

Du kan ikke forstå, sa han.

Vi er støvvesener. Vi lever skyggeliv.

Du kan ikke forstå.

Det er så mye håp i Norge. Bare ikke for oss.

De neste to drakk jeg te med. De sa: Dere har ikke dødsstraff i Norge. Staten lar oss gjøre jobben selv.

Voteringen i Stortingets møte startet klokken 13:00 torsdag den 11 oktober 1956.

Stortingsproposisjon nr 75 s 4:

(leser fra et ark) «Konvensjonen gir således i store trekk statsløse personer de samme rettigheter og den samme beskyttelse som innrømmes flyktninger i henhold til konvensjonen av 1951 angående flyktningers stilling.»

Det er over 63 år siden dette vedtaket. Fortsatt har statsløse i Norge i praksis ikke noe vern. Dette er ytterkanten. Det er her vi trekker grensen. De får ikke bli, de kan ikke dra. De sitter i våre mottak, sover under våre broer, går i våre gater. Vi som er på den riktige siden, vi som omfattes av VI-et, kan bare prøve å forstå. Hvordan grensen vi trekker skjærer gjennom noens liv. Hvor utsatt man er når man ikke har verken rett eller plikt. Hvor kaldt og hardt og grått det er utenfor loven, når hele verden blir et fengsel. Hvordan det kjennes å se vår verden, håpet og mulighetene, glitre som en stjernehimmel gjennom bittesmå hull i den tynne, men ugjennomtrengelige hinnen som skiller DEM fra OSS. Som skiller DEM fra livet de skulle levd.

Fratatt retten til å være subjekt.

Eller: har aldri VÆRT et subjekt.

Kan aldri BLI et subjekt.

Vi tegner en linje mellom innenfor og utenfor.

Uten et utenfor fins det ikke noe innenfor.

Utenfor gir form til innenfor, DE gir OSS form.

Så VI trenger de klartenkte juristene, de skarpe advokatene, de grundige dommerne, de modige vitnene. Saksbehandlerne som stiller de samme spørsmålene igjen og igjen, og som hver gang lytter åpent som om de hørte svaret for første gang. De som leser loven med lykt og lupe, som leter etter løse tråder og dører på gløtt.

Det er de som holder isen unna, det er de som holder tanken åpen og landet fritt. Det er de som fester håpet i loven, som gir det navn.

Takk.

ACT er bestilt av KORO som del av utsmykkingen av det nye Domus Juridica i Oslo. Marianne Heier valgte å stille nesten hele produksjonsbudsjettet sitt til rådighet for NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), som har brukt det til å finansiere sitt arbeid for statsløse i Norge. Heiers verk vil vises som en dokumentbunke fra rettsprosessen gjennom norske domstoler. Saken er foreløpig ikke endelig avklaret.