Diamond, speech
2012
Economics is a language for understanding the world. A grid that divides chaos up into smaller parts and demarcates, isolates each individual part and action so we can compare, limit, check associations and understand one another. An alphabet for human experience, an abstraction. So that transactions can take place within a system on which we agree. It dominates the world with its efficiency. But if I focus on the dividing lines in the grid, it’s as if they dissolve in front of my eyes. Something falls outside – it gets too cramped and stifling. Human life doesn’t count when the aim is to socialize losses in order to privatize profit. When time is everything, and life nothing. It’s a very expensive system. An impersonal system that can’t describe us or how we interact with one another and the world. How we are WE. And we ARE, we are MORE.
The market is burst wide open by the world – by us. All the time. We don’t live through it. We don’t express ourselves through it, and we are not defined by it. It lacks an adequate vocabulary. Forms that are not captured, that find no names.
The great, wild, nameless, eternal, uncontrollable, powerful, dangerous. The concrete, the known and yet the always new. Life.
The Midsummer Bonfire, the New Year fireworks. The first time I saw Paolo Uccello’s The Battle of San Romano, Jackson Pollock’s paintings at the Pompidou Centre, Caravaggio’s fruit basket that could have been painted yesterday, but is from 1599, Velazquez’ Las Meninas, Trisha Brown’s architectural choreography, Matta-Clarke’s fantastic, visionary interventions, Adrian Piper’s generous, cool analytical and hard-driving Funk Lessons, Victor Lind’s almost unbearable Contemporary memory. And all the others, including those I don’t like – I LOVE them. They open the world wide. They knock holes in the membranes that separate, and make it incomprehensible, miserly, cramped and inhuman. I don’t own them, but I own them all. No amount of money can describe them.
Can you know how much something is worth before it has been given a name, before it has been given a history, before it has circulated? Art has never quite found its place in the market, it isn’t comfortable in the readymade framework it can offer. But it exists, it has been there all the time. With one foot inside and more feet outside. If necessary it can go underground.
Casual jobs, public funding, commissions, sales, private funding, prizes, sponsors, voluntary work, the barter economy and gifts. A multivalent, composite economic starting point. And it merges with life around it. Solidarity, speculation, piracy and high ideals.
The desert is spreading, we know it’s coming. We know how it looks, we’ve seen the pictures. The ghost lives; it has grown.
But in the desert water supplies flow through hidden, unknown underground channels that are always finding new courses.
Art isn’t isolated points or moments. It is interrelated with everything around it, can be found anywhere. In the air, in the sound, in the walls around us, the water we drink, the words we use, in what we see and hear and how. It depends on how the light falls. Art is in the world, OF the world, an expression of the world. Concrete, living, practiced form. It is ours, it is US. It can’t express anything else but US. We have the depth, the height, the unpredictability, the wildness, the other possibilities in us. And isn’t it exactly these other impulses, other narratives and morals, even in a world dominated by market thinking, that point out the alternatives?
There is no other, better world, only this one. But it could look entirely different. Doesn’t every single segment, every single moment, have thousands of possible outcomes?
It’s hidden before our eyes. The exceptions, the surprises. The magical. We can think bigger than ourselves.
Against the models. Against the structures. Against the concepts. Between, over, under and through.
No one knows how much, or how little, 1 + 1 can be.
When the light breaks, falls from another angle, the shadows change.
And I own my life, I can choose.
No one knows the limits of the world.
Økonomi er et språk for å gripe verden. Et rutenett som deler opp kaoset i mindre deler og avgrenser, isolerer hver enkelt del og handling så vi kan sammenligne, begrense, kontrollere assosiasjoner og forstå hverandre. Et alfabet for menneskelig erfaring, en abstraksjon. Slik at omsetning kan foregå innenfor et system vi enes om. Det dominerer verden med sin effektivitet. Men hvis jeg fokuserer på skillelinjene i rutenettet, er det som om de løser seg opp foran øynene mine. Noe faller utenfor, det blir for trangt og kvelende. Menneskeliv teller ikke når målet er å sosialisere tap for å privatisere profitt. Når tid er alt, og livet ingenting.
Det er et veldig dyrt system. Et upersonlig system som ikke kan beskrive oss eller hvordan vi henger sammen med hverandre og med verden. Hvordan vi er VI. Og vi ER, vi er MER.
Verden, vi, sprenger markedet. Hele tiden. Vi lever ikke gjennom det. Vi uttrykker oss ikke gjennom det, og vi beskrives ikke av det. Det mangler et fullstendig vokabular. Former som ikke fanges opp, som ikke finner navn.
Det store, ville, navnløse, evige, ustyrlige, sterke, farlige. Det konkrete, kjente og likevel alltid nye. Livet.
Sankthansbålet, nyttårsfyrverkeriene. Første gang jeg så Paolo Uccellos «Slaget ved San Romano», Jackson Pollocks malerier i Pompidou-senteret, Caravaggios fruktkurv som kunne vært malt i går, men er fra 1599, Velazquez’ «Las Meninas», Trisha Brown’s arkitektoniske koreografi, Matta-Clarke’s fantastiske, visjonære inngrep, Adrian Piper’s generøse, kjølig analytiske og vilt drivende «Funk Lessons», Victor Lind’s nesten uutholdelige «Contemporary memory». Og alle de andre, de jeg ikke liker også. Jeg ELSKER dem. De åpner verden. De slår hull på hinnene som separerer og gjør den uforståelig, gjerrig, trang og umenneskelig. Jeg eier dem ikke, men jeg eier dem alle. Ingen pengesum kan beskrive dem.
Kan man vite hva noe er verdt før det har fått et navn, før det har fått en historie, før det har sirkulert? Kunsten har aldri helt fått plass i markedet, den er ikke komfortabel i de ferdiglagde rammene det kan tilby. Men den fins, den har vært der hele tiden. Med en fot innenfor, og flere utenfor. Om nødvendig kan den gå under jorden.
Strøjobber, offentlige midler, oppdrag, salg, private midler, premier, sponsorer, dugnadsarbeid, bytteøkonomi og gaver. Et mangetydig og sammensatt økonomisk utgangspunkt. Og den går i ett med livet omkring den. Solidaritet, spekulasjon, pirateri og høye idealer.
Ørkenen brer seg, vi vet den kommer. Vi vet hvordan den ser ut, vi har sett bildene. Spøkelset lever, det har vokst.
Men i ørkenen fins vanntilførsel gjennom skjulte, ukjente underjordiske kanaler som hele tiden finner nye løp.
Kunst er ikke isolerte punkter eller øyeblikk. Den henger sammen med alt rundt den, kan finnes overalt. I luften, i lyden, i veggene rundt oss, vannet vi drikker, ordene vi bruker, i hva vi ser, hører og hvordan. Det kommer an på hvordan lyset faller. Kunsten er I verden, AV verden, uttrykk for den. Konkret, levende, praktisert form. Den er vår, den er OSS. Den kan ikke uttrykke noe annet enn OSS. Vi har dybden, høyden, uforutsigbarheten, villskapen, de andre mulighetene i oss. Og er det ikke nettopp disse andre impulsene, andre fortellingene og moralene, selv i en verden dominert av markedstankegang, som viser alternativene?
Det fins ingen annen, bedre verden, bare denne ene. Men den kan se helt annerledes ut. Har ikke hvert eneste utsnitt, hvert eneste øyeblikk tusenvis av mulige utganger?
Det er gjemt foran øynene våre. Unntakene, overraskelsene.
Det magiske. Vi kan tenke større enn oss selv.
Mot modellene. Mot strukturene. Mot begrepene. Imellom, over, under og gjennom.
Ingen vet hvor mye, eller hvor lite, 1 + 1 kan bli.
Når lyset brytes, faller fra en annen vinkel, forandrer skyggene seg.
Og jeg eier livet mitt, jeg kan velge.
Ingen kjenner verdens grenser.