Feet of Clay

Kjære alle sammen!

Velkommen!

Jeg er veldig glad for å se dere i dag, og for at vi kan holde dette arrangementet her, i ett av Oslos aller flotteste rom. En sal som peker mot det ypperste europeisk kultur har klart å frembringe: gresk demokrati og romersk rett. Musene på gesimsen bærer himlingen over oss. Sannheten, rettferdigheten, skjønnheten, inspirasjonen holder øye med oss der oppefra. Joniske og korintiske søyler rammer inn en plantegning lånt fra klassiske amfiteatre. Da disse bygningene sto ferdig i 1852 var håpet at de skulle ”afgive fordelagtige Vidnesbyrd om Dannelsens og Smagens Tilstand i Landet.” Salen fungerte som Stortingssal fram til Stortinget sto klart i 1866. Dette rommet vet, disse veggene har sett og hørt det landet vi kjenner som Norge bli til.

Men Oslo er ikke Athen eller Roma, Oslo flyter på blåleira her oppe i nord og reiser sine blanke, nye signalbygg finansiert av ressurser hentet opp fra havet, definert som ‘våre’ gjennom internasjonale avtaler. Massene under Oslo er hovedsakelig marine avsetninger, leire, sand og grus avsatt under vann fra den gangen havet dekket Oslogryta, for knapt 10 000 år siden. Denne bygningen, den såkalte Urbygningen, hviler på en tømmerflåte lagt over leirehavet under oss. Under føttene våre er det tretti meter ned til fast fjell. Vi står på en flåte, og mitt skip er lastet med søyler, himlinger og muser. Demokratiet. Rettferdigheten. Det klassiske Hellas, der Harmodius og Aristogeiton, angrep tyrannen Hipparchos i 514 før vår tid og bante veien for ideen om et samfunn styrt av frie borgere. Et folk av subjekter, ikke objekter. Jeg trådte inn i verden. Eller, det vil si, MANNEN. Eller, det vil si, den VELSTÅENDE mannen. For fattige, kvinner og slaver, majoriteten egentlig, er historien en ganske annen. Gruppen jeg selv tilhører, norske kvinner, fikk stemmerett først i 1913. Dura Lex, sed Lex. Streng og rettferdig. Likevel sier vi: Loven er lik for alle. Det er det vi styrer etter, som Nordstjernen henger det der oppe, fullstendig ute av rekkevidde og samtidig det sikreste vi har. Men hvem er ‘ALLE’? Er et ‘innenfor’ avhengig av at det finnes et ‘utenfor? Må noen være ingen for at andre skal kunne være noen?

FNs statsløskonvensjon ble ratifisert av Norge torsdag 11/10 1956. Hva var det egentlig som ble signert? I Stortingsproposisjon nr. 75, s. 4 fra 1956 står det:

Konvensjonen gir således i store trekk statsløse personer de samme rettigheter og den samme beskyttelse som innrømmes flyktningen i henhold til konvensjonen av 1951 angående flyktningers stilling.

Det er over 67 år siden, men fortsatt har vi ingen rettslig prosedyre for å identifisere statsløshetog etterleve forpliktelsene som følger av statsløskonvensjonen. Her trekker loven seg tilbake og blottstiller noens liv, sender noen ut i ingenmannsland. Noen, som i prinsippet er akkurat som meg, som deg. Ikke representanter for en gruppe, men unike individer. Noen, som nå ikke engang har rett til å ha rettigheter. Det burde være nok å være menneske, jeg tror vi alle vet det i oss selv, det er det rette. Men det er ikke nok å være menneske, man må være statsborger for å ha rettigheter. Det er dette det dreier seg om (viser passet). Noen sammenstiftede, små papirark med et riksvåpen på (legger passet vekk).

Når mennesker ekskluderes fra fellesskapet eller fratas sine rettigheter reduseres det politiske rommet. Så dette handler om OSS, om å forsvare vår felles verden, om å stå for det denne salen sier.

Vi står på løs grunn. Mitt eget hjem er bygget på et kvikkleirefelt. I teorien kan det rase ut når som helst, grunnen kan forsvinne under føttene mine. I likhet med naboene mine og myndighetene stoler jeg på at pålene som er drevet ned i den litt fastere grunnen nedover hellingen mot bykjernen holder det hele på plass. Selv har jeg aldri sett dem, men jeg har hørt dem drives ned i bakken og jeg regner med at de står der de skal, at de er stødige, at de kontrolleres og vedlikeholdes når det trengs og at ingen rokker ved dem. De er konvensjoner, de holder kaoset på avstand og under kontroll. Faste punkter i en potensielt flytende, formløs materie. Vi er enige om dem, vi respekterer dem og vedlikeholder dem. Uten dem kan alt rase, hvem som helst kan slukes av kaoset.

En festsal som et gresk teater på en flåte på et leirehav, alt det flotteste vi har, det står på leirføtter, alt sammen. Det holdes oppe av tro, håp og tillit, og en ganske god porsjon tilfeldigheter og flaks. Det holdes oppe av bevisste valg, av kollektive prosesser, av ideen om et VI. Demokratiet virker sakte, det ligger i dets natur. Hurtighet tilhører tyranniet, det er ikke demokratisk å skjære igjennom, det er ikke demokratisk å heve stemmen og sette seg over systemet, over apparatet. Så VI-et endres sakte, vokser og forskyver seg i takt med langsomme møter, utredninger, søknader, vurderinger, diskusjoner og utprøvinger. Vi bestemmer SAMMEN. Det tar tid. Vi må forstå hverandre, vite at vi forholder oss til de samme opplysningene og at de er sanne. Vi må etablere et felles språk, slå en påle ned i kaoset.

Men det er 67 år siden Norge ratifiserte denne konvensjonen. I mellomtiden har vi hatt 20 regjeringer med forskjellige koalisjoner både mot høyre og venstre, vi har funnet olje i Nordsjøen, erklært suverenitet over norsk kontinentalsokkel og blitt rike. Berlinmuren har falt, Europa har samlet seg til én kropp innhegnet av veldig høye murer. Streng og rettferdig, sier vi. Streng og rettferdig. Streng og rettferdig. Som om det var rett og rimelig, som om det ikke var en grunnleggende selvmotsigelse. Og imens raser grunnen ut under noen, noen som er akkurat som deg og meg, men som bare tilfeldigvis befinner seg på et usikret kvikkleirefelt. Det fins ingen lov som ikke er skrevet på noens kropp. Noens liv leves i norske mottak, i vårt land, uten mulighet til å bli, uten mulighet til å dra. Et juridisk og menneskelig ikke-sted uten framtid, et vakuum.

En stat er ikke naturlig, den er en politisk konstruksjon. Grensene rundt den er i seg selv en konvensjon, de avhenger av at vi tror på dem og respekterer dem. En stat kan forsvinne, gli ut i ingenting, det kan skje over natten eller som en lengre prosess. Et folk kan plutselig miste sin tilknytning til et territorie og til en lov. Alt dette, som vi har stablet opp på denne flåten og seilt hit opp til nord fra Middelhavet, kan plutselig rase ut. Som et korthus. Kanskje er det bare papir likevel. (hente konvensjonen) Hva betyr egentlig en signatur? Er et løfte fortsatt et løfte hvis det ikke holdes? Kan loven gjøre noe hvis ingen aktiverer den?

(krøller sammen konvensjonen, kaster den over skulderen)

Vi kaller på deg, Justitia. Blås vind i seilene våre, send tømmerflåten vår i riktig retning. Mitt skip er lastet med erfarne, kloke hoder i dag. Vær så god, ordet er deres.

Takk.