L-O-V-E

Jeg er Marianne Heier, og jeg er bedt om å holde åpningstale for Trollkrem i kveld. Det er veldig hyggelig. Jeg har skrevet om Trollkrem en gang før. Da skrev jeg dette:

Trollkrem er en duo bestående av Jennie Hagevik Bringaker og Tor Erik Bøe. Arbeidet deres er performancebasert, med fokus på praksis snarere enn produksjon. De har et sosialt, inkluderende tilsnitt. Ofte inviteres andre kunstnere inn i arbeidet, og tildeles roller med utgangspunkt i de individuelle kunstnerskapenes betydning og posisjon. Resultatet er burleske, teatralske prosjekter som visker ut kategorier rundt kjønn, maktforhold, eierskap og verdi. Den inkluderende, nesten kollektive formen skaper flytende, dynamiske fellesskap, og kontrasterer idéen om individuell konkurranse som kreativ drivkraft. Det politiske nivået er ikke eksplisitt, men ligger implisitt gjennom hele praksisen, fra idénivå via produksjon og til ferdig resultat. Og det er hele tiden veldig morsomt, både for deltakere og for publikum.

Det er så mange ting jeg vil si, jeg kjenner dem, men vet ikke hva de heter. De kommer ut omtrent sånn:

BkdhljDGLEYØOBCM<XMn,;nkhkjlfaiugfkblxfj.zn hkvjygkhxøizuwe_ØLBNHCIHSØZGIH

Skjønner dere hva jeg mener?

Det fins noen ting som ikke har navn. Ennå.

Jeg mener det er nødvendig å lære de nye generasjonene om verdien av tap.

Hvordan man håndterer det.

Om menneskeligheten som forløses av det.

At man lærer dem å bygge en identitet i stand til å romme en felles skjebne, hvor man kan mislykkes og begynne på nytt igjen uten at verdi og verdighet forringes av det.

Å ikke bli en sosial klatrer, å ikke gå over andres lik for å komme først.

I en verden av vulgære og uærlige vinnere, av falske og opportunistiske løgnere, av folk som teller, som har makt, som stjeler samtiden for ikke å nevne fremtiden, av alle suksessnevrotikerne, fasadenevrotikerne, karrierenevrotikerne.

Framfor denne vinnerantropologien foretrekker jeg taperne tusen ganger.

Det er en øvelse som faller meg lett.

Og som forsoner meg med min hellige fattigdom.

Dette sitatet sirkulerer på nettet, og attribueres nesten alltid til Pier Paolo Pasolini. Men i virkeligheten er det skrevet for et par år siden av Rosaria Gasparro, en Pasolini-inspirert grunnskolelærer i Brindisi i sør-Italia. Jeg syns det passer i kveld.

Håpet kan ikke viskes ut i en verden der vennskap seirer over konkurranse og gleden over undertrykkelsen. Trollkrem strekker seg etter en sånn verden. Det handler mer om praksis enn om produkt, mer om tid enn om ting. Om tiden og rommet mellom oss, og hvordan de former oss og verden rundt. Om muligheter som åpner seg, om tanker som skifter omriss. Det handler ganske mye om å famle for famlingens egen skyld. Det er viktig at noen tar seg av det.

Det jeg egentlig vil snakke om er: L-O-V-E

Jeg tør nesten ikke si det. Jeg vil ha det tilbake fra kirken, klissete sanger og eventyr som kuttes før de når avslutningen. Jeg snakker ikke om romantikk og sentimentalitet. Jeg snakker om motgiften til

Kapitalismens naturlige brutalitet

Jeg søker tilflukt hos deg, i deg, som deg

armen som arbeider, er den min? Din? Begges? Alles, ingens?

Hvis de kommer for å ta deg, skal jeg mose dem, knuse tenna på dem, slå beina vekk under dem.

Jeg trenger ikke IPhone, YSL, Vuitton, Balmain, Balenciaga, Margiela, Porsche, Rolex, greske øyer, tropiske paradiser eller privat omvisning i Louvre

Jeg har deg

Jeg trenger ikke Kim & Kanye, rockestjerner, supermodeller, fitness, botox, designerdop eller luftbårne kapers fra Lampedusa

Jeg har deg

Jeg trenger ikke vip-cards, Securitas, PST, first row seats eller egen stylist

Jeg har oss

Jeg skal ingen steder uten oss