Opening speech for Mirage by Per Bjarne Boym

Gratulerer Marianne Heier, Svein Rønning, Line Ulekleiv, Nasjonale Turistveger, StatensVegvesen, Sogn og Fjordane fylke, Balestrand og Gaular kommuner med Mirage.

Møtet med det verket som er blitt offisielt åpnet i dag gjør det naturlig å snakke om vann. Det skal jeg da også gjøre, og i tillegg skal jeg snakke litt om severdigheter og kunst, også passende tema for dagen etter min smak. Håper dere ikke synes at jeg er helt på jordet, her oppe på fjellet.

Jeg begynner med severdigheter.?Mirage inngår i Nasjonale turistveiprogrammet. Staten som mesen eller oppdragsgiver for kunst, følger statens historie fra staten oppstår. Dette gjelder også for den norske staten, i større og mindre grad og med større og mindre hell. Det er to spesielle trekk ved turistveiprogrammet som plasserer det i vår tid. Det ene er at det har en klar økonomisk målsetning – og turismen – og dermed en bevisst streben etter å skape severdigheter, den andre er at det som blir skapt ikke blir plassert i kjente omgivelser for slike fenomener: i en by, i et galleri eller museum, i en park eller lignende.

Det første kjennetegnet plasserer severdighetene som et produkt av fritidsøkonomien. (I motsetning til tidligere tider der severdigheter i hovedsak var historiske fenomener som inngikk i en dannelsesreise.) I vår tid skapes stadig nye severdigheter for å få mange til å bruke tid og penger på disse i sin fritid. Få flere til å reise over Gaularfjellet, for eksempel. ”Eit fredfullt alternativ til stamvegane frå Sunnfjord til Sogn. Langs verna vassdrag og stille fjordarm fram til turiststaden Balestrand, er dette ein strekning som kan inngå i mange rundturar.” som det heter på hjemmesidene. (Misforstå meg ikke, jeg synes det er flott om mange får oppleve en tur over Gaularfjellet.)

Det andre kjennetegnet – det at det som blir skapt ikke blir plassert i kjente omgivelser for slike fenomener: i en by, i et galleri eller museum, i en park eller lignende, men ute i et spredt befolket landskap – er en moderne tradisjon som stammer fra den såkalte land-art bevegelsen i amerikansk kunst på 1960-tallet. Altså en kunst-tradisjon.

Mirage er altså plassert i spennet mellom severdighet og kunst.

Moderne severdigheter skal gjerne være spektakulære og / eller være konstruktivt dristige i ?en futurisk forstand. Eiffeltårnet er et tidlig slikt eksempel, Code arkitekters Utsikten er et nytt. ( I parentes: Jeg arbeidet sammen med Code på et annet prosjekt, da ideen om Utsikten ble unnfanget, da som nå syntes jeg det var et svært spennende prosjekt.) Mirage har ikke disse kvalitetene, det kan neppe kalles spektakulært og absolutt ikke konstruktivt dristig. Min holdning er at severdigheten til Mirage kan bedre forstås og dyrkes dersom man tar utgangspunkt i og aksepterer det som et kunstverk.

Møtet med et kunstverk har som kjennetegn at noe skjer, det er ikke det at du ser noe, men at det du ser (hører, lukter eller taktilt kjenner) fører til at noe skjer. Noe som er viktig i ditt liv beveger seg, blir til noe annet (eller du merker en uro ved at dette som er viktig kanskje blir til noe annet). Det er denne bevegelsen, denne forflytningen, denne nyansen av endring som etter mitt syn er et kjennetegn ved kunstverket. Og kunstverket virker gjennom sansing og følelser.

Forflytning er derfor også et begrep som kan beskrive trekk ved et kunstverk. Vannpumpen i Mirage, som jeg forstår er et indisk industriprodukt for afrikanske forhold, er plassert utenfor sitt territorium, forflyttet til Gaularfjellet. Vi sanser dette og opplever det som noe uvanlig. Det samme gjelder at vannpumpen ikke står på et gårdstun, at det i det hele tatt er montert en hånddreven vannpumpe her opp på fjellet. Ikke malplassert, men underlig.

Selve verkets tittel, Mirage, viser jo også til en slik forflytning. Hildring, som er det nærmeste norske ordet, er betegnelsen på et optisk fenomen som gjør at gjenstander i det fjerne synes å befinne seg høyere oppe enn de gjør under ”vanlige” omstendigheter. Objekter som vanligvis er skjult under horisonten, har pga. endring i atmosfærens tetthet ved horisonten, optisk forflyttet seg over horisonten og blitt synlig. ?(Hildring oppstår når det kommer relativt varm luft over kjølig hav slik at luften like over sjøen nedkjøles og får vesentlig større densitet og dermed større brytning (refraksjon) enn luften høyere oppe. Lysstrålene frem til iakttar følger dermed en krummere bane langs jordoverflaten enn ellers, og gjenstander synes å sveve i luften.)

Det uvanlige ved forflytninger skaper tenking. Ikke bare tenking med begreper, men med andre tegn (som tall) og med sanser og følelser. Kunst – som vitenskap og filosofi – er en måte å tenke på, tenking gjennom sansing og følelser. Noe som er viktig i ditt liv er satt i spill og du forsøker å få tak i det. Er hildringen en illusjon, eller er den faktisk et optisk fenomen som gjør at du ser det som ellers ligger under horisonten?

Så litt om vann. Vi har å gjøre med en fremmed vannpumpe på et - for den -fremmed sted. New Oxford Dictionary har en treffende definisjon av vann: Vann, substantiv: en fargeløs, gjennomsiktig, luktfri, smakløs flytende væske som danner hav, innsjøer, elver og regn og som er grunnlaget for væskene i levende organismer. Ut fra dette er det lett å forstå at vann er viktig. Vi har lært at det kan bli store problemer for mennesker og dyr å få nok ferskvann i årene som kommer (og mange opplever dette allerede i dag). Dette er en horisont for Mirage, noe Mirage er plassert innenfor, horisonten med at noe er fundamentalt for organisk liv. Vann er ikke en resurs som f.eks. olje, oljen er en energikilde som kan erstattes av andre energikilder. Vann kan ikke erstattes. Vi er avhengige av vann.

Whiskey’s for drinkin’, water’s for fightin’ over. (—apparently not Mark Twain). Jeg fant dette ordtaket i en ny bok av John Fleck med tittelen ”Water is for fighting over – and other myths about water in the west.” (Island Press, Washington 2016) Et av forfatterens poenger er nettopp at dette ordtaket er en myte, det at vann er noe vi må slåss om. (At vi gjør det, er ingen myte, kampen om Gaularvassdraget er jo et eksempel på det.) Tvert imot, mener Fleck. Hans tese, som han belegger med eksempler fra Colorado-vassdraget på østsiden av Rocky Mountains, er at når menneskene blir klar over at de har et overforbruk av vann – eller at de bruker vannet på en ”feilaktig” måte – så er vannet en kilde for en ny type forpliktende samarbeid. Det er ikke at dette er enkelt, eller at det nærmest kommer av seg selv, men det skjer, og det skjer ikke gjennom noen allmenne lover som kommer ”ovenfra”, men gjennom konkret samarbeid basert på de spesielle forutsetningene for nettopp dette vassdraget og for de særegne stedene som er avhengige av at vassdraget fungerer som vannreservoar. Jeg mener Marianne Heiers verk, som med sammenstillingen av Malawi og Gaularfjellet påpeker en skjev fordeling av ressurser, ikke bare gjør det, men også åpner for følelsen av at en ny type globalt samarbeid er påtrengende nødvendig og mulig, en type samarbeid som bygger på et fundament av vennskap. Det er også en del av verkets horisont. En horisont som kommer fra vår nære historie.

En tiendedel av Mirage befinner seg på Gaularfjellet. Sammenhengen mellom fjell og vanner rikt og med stort tankespenn beskrevet i eldre kinesisk litteratur, der fjellene har sin spesielle plass i bildekunst og i skrivekunst. Deres viktige posisjon beskrives med slike ord:?Fjellene og vannet lar livskreftene strømme. Fjellene er opphøyde, de fordeler livskreftene og frambringer ti tusener av ting. Fjell betyr produksjon, dvs. å frambringe ting. Fjellene er livskreftenes røtter, de er tilholdssted for essensen og passer på skyene. Man kaller fjellenes vesen for opphøyd, de passer på vannet, fordeler livskreftene og bringer dem i samklang med hverandre. Dette utgjør også en del av horisonten til Mirage. Og denne horisontdelen er historisk eldgammel.

Mirage sin horisont er sammensatt av vitenskap og nyere og eldre historie.

Tilbake til kunsten. Verden som vi er en del av er mangfoldig og fylt med prosesser der vår ?mulighet til å ha kjennskap til dem, er svært begrenset. Verden er slik sett et kaos. Tenkingen skjærer gjennom dette kaoset og skaper en form for sammenheng og orden. Denne midlertidige orden trenger vi for å skape og å leve, men denne sammenheng og orden blir hele tiden utfordret av nye hendelser fra kaoset og må justeres, tilpasses og endres. En slik orden og sammenheng kan forstås som et felt. Dette feltet blir bestemt av horisonten som skapes og av hva som blir plassert i feltet. Marianne Heiers Mirage har skapt og plassert seg innenfor en horisont som rommer viktige deler av våre liv.

Motstand er en fellesnevner for de som skaper slike horisonter og befolker dem med uvante forflytninger og med utfordringer. Motstand mot kaos sine uhyrligheter, motstand mot død, mot underkastelse, mot det utålige, mot skam. Mirage er sterkt uttrykk for motstand mot den skammen de fleste av oss føler over hvordan produksjon og fordeling skjer på kloden.

Mirage er ikke et kunstverk som gir svar på hva folk etterspør, men utsagn for et folk som ennå ikke er kommet. Den er med på å finne opp nye mulige måter for liv. Igjen er det interessant å betrakte tittelen. Mirage kommer fra latinsk mirari som betyr å se på og å undre seg over. Det samme ordet er kjernen i ordene speil (mirror) og å beundre (admire.) (Skammen ved å se deg selv i speilet og Beundringen over de som får det til i samarbeid).

Det norske hildre betyr opprinnelig å rage (høyt opp), og henger sammen med hjell (stillas eller loft). Verbet hildre brukes om noe nesten uvirkelig eller uoppnåelig, som i setningen "hun var hildrende vakker". Vannpumpa på Tornesstølen er ”hildrende vakker”.

Det dreier seg ikke om å se noen bakenfor vannpumpa, heller ikke bare å se vannpumpas overflate. Det dreier seg om å se og oppleve vannpumpa og dens horisont – vennskap, nytt liv, livskrefter, bekjempe skam – med hele sitt jeg.

(Det meste av begrepene omkring kunst hentet fra Gilles Deleuze (Negotiations, What is philosophy), men bruken er selvsagt min.)