Permanent Installation (5 783 Euro), speech

I visited Sparwasser HQ for the first time in February 2004, almost exactly a year ago. The gallery’s good and solid reputation had long since reached as far as my home in Oslo, with the result that I was somewhat surprised when I actually saw the place. On being shown around, apologies were made for the shabbiness of the venue, which was due to poor finances, and I remember we discussed a variety of ideas and strategies for the management of non-commercial exhibition spaces. For Sparwasser HQ it is of course very important not to compromise its stance on the politics of art or the idealistic credibility it has built up over time. Having worked with similar non-profit-making, artist-run galleries and projects over a number of years, I am familiar with the problems and used to the stylistic solutions to which those problems give rise – solutions that can almost be regarded as a kind of trademark of the contemporary art world. This “subversive” look that we all know so well is often considered a necessary evil, yet in some ways it can also seem appealing and reassuring. One knows there is scope for experimentation in such a setting. The space immediately tells us that money is scarce and that here we find ourselves outside the commercially regulated system, and this can of course be welcomed as a sign of freedom, although for obvious reasons it also brings with it a range of limitations. This aesthetic is redolent of what is alternative, radical and uncompromising, but isn’t this alternative in fact no more than a convention?

The notion of the artist as an eccentric and financially helpless figure has roots that stretch far back in time. The very earliest artist biographies written in the 16th century make a point of describing the conditions under which their subjects lived – conditions of poverty and adversity – so as to let the artworks themselves shine forth as brilliant miracles against a background of hopelessness. However, serious studies of artists’ lives generally conclude that the members of this professional group have little in common, over and above the fact that they all produce art. This stereotypical notion of the role and function of the artist sometimes has the appearance, therefore, of being a projection from outside, some kind of attempt to explain and understand the wellspring of the artist’s creativity, rather than a genuine consequence of those activities and functions.

Standing in this room I have the feeling that this is precisely what is expected of us. The room represents an extension of a conception of the artist that I do not believe we ourselves have chosen. I do not think it serves as a contrast to anything at all in an effective way. Rather, I think it helps to reinforce a preconception. The old stereotype of the connection between creative genius, madness and melancholy is reinforced when one looks around this kind of space, and even though it arguably has a certain charm, I find it hard to view this character as especially radical or functional for art. If anything I feel it reduces the power of art and isolates it, undermining its credibility as a relevant voice in society. To give the impression that artists are generally exempt from the laws of the market is in my view at best naive and at worst insincere and out of touch with reality.

In a thoroughly design-conscious society, new ideas are likely to be weakened or treated as unserious when presented in aesthetically impoverished contexts. The impression one gets is of a lack of conviction, and the danger is that one will end up reinforcing the crisis of confidence that already exists between art and its potential audience. In a sense it is doubly problematic that non-profit-making, artist-run ventures should come across in this way; those who choose to adopt this image for themselves and their work might be suspected of seeking to avoid the challenges associated with transferring their work from such limited but protective gallery spaces to the world outside. This is especially paradoxical and problematic for socially engaged art, although the problem is there regardless of the genre within which one works. Naturally enough, art needs to safeguard its freedom, magic and autonomy, and it should not be reduced to just one more commodity among so many others, yet I am not sure one achieves the desired effect by means of this strategy. There must be other paths one can take.

It is my sincere hope that the gift I shall duly present to Sparwasser HQ will serve to inspire a discussion of this aesthetic. Since June 2004 I have saved money from my own income from various jobs and commissions in the Norwegian art world; I have sold works of my own and worked as a museum warden, writer and lecturer. It is now my great pleasure to hand over the fruits of this labour to Sparwasser HQ in the form of a cheque for 5,783 Euros. This donation is to be used for architectural improvements to these premises of whatever kind Sparwasser HQ deems most appropriate. Good and serious art needs and deserves to be seen in good and serious surroundings.

Jeg besøkte SparwasserHQ første gang i februar 2004, for nesten akkurat ett år siden. Galleriets solide, gode rykte hadde forlengst nådd meg hjemme i Oslo, og gjorde at jeg ble litt overrasket da jeg så lokalene. Omvisningen ble også innledet med en beklagelse over manglende oppussing på grunn av dårlig økonomi, og jeg husker at vi diskuterte forskjellige løsninger og strategier i forhold til økonomisk styring av ikke-kommersielle utstillingsrom. For SparwasserHQ er det naturlig nok veldig viktig å ikke åpne for kompromisser i forhold til eget kunstpolitiske ståsted og idealistisk opparbeidede kredibilitet. Etter å ha jobbet i og med tilsvarende non-profit, kunstnerdrevne utstillingssteder og -prosjekter i en årrekke, er jeg kjent med problemstillingen og vant til det stilmessige resultatet av den, det kan nesten sies å være et slags varemerke innenfor samtidskunsten. Den ”subversive look-en”. Den forstås ofte som et nødvendig onde, men er også noe vi alle kjenner igjen, og er på sett og vis sympatisk og betryggende. Man vet at det finnes rom for eksperimentering innenfor disse rammene. Rommet kommuniserer umiddelbart noe om at her finnes det ikke penger og at vi står på utsiden av det kommersielt regulerte systemet, noe som selvfølgelig kan sees som en frihet, men som av åpenbare grunner også representerer en serie begrensninger. Tilsynelatende er denne estetikken et tegn på det alternative, radikale og kompromissløse, men er ikke dette alternativet egentlig en ren konvensjon?

Idéen om kunstneren som eksentriker og økonomisk hjelpeløs skikkelse har røtter langt tilbake i tid. Selv de første kunstnerbiografiene fra 1500-tallet legger vekt på å beskrive kunstnerens livssituasjon som preget av fattigdom og motgang, for så å la kunstverket skinne som et gyllent mirakel mot denne håpløse bakgrunnen. Seriøse undersøkelser av kunstneres liv viser likevel at det ikke finnes noen typiske fellestrekk for kunstnere som gruppe annet enn at vi produserer kunst. Denne stereotype forståelsen av kunstnerrollen og kunstnerens funksjon kan derfor virke mer som en projeksjon fra omverdenen, et slags forsøk på å forklare og forstå kildene til kunstnerens kreative evner, enn som en faktisk konsekvens av kunstnerens virksomhet og funksjon.

Når jeg står i dette rommet har jeg følelsen av at det er akkurat dette som forventes av oss. Rommet representerer en videreføring av en forståelse av kunstneren som jeg ikke tror vi har valgt selv. Jeg tror ikke det kontrasterer noe som helst på en effektiv måte, jeg tror snarere det bidrar til å bekrefte en fordom. Den gamle stereotypen om sammenhengen mellom kreativt geni, galskap og melankoni bekreftes når man ser denne typen rom, og selv om det kanskje er sjarmerende, har jeg vanskelig for å se denne figuren som spesielt radikal eller funksjonell for kunsten. Jeg har heller følelsen av at den umyndiggjør og isolerer kunsten og undergraver dens troverdighet som relevant stemme i samfunnet. Å gi inntrykk av at kunstnere er fristilt fra generelle markedslover syns jeg også i beste fall er naivt, i verste fall usannferdig og virkelighetsfjernt.

I et gjennomdesignet samfunn risikerer forslag fremmet innenfor estetisk dårlige rammer å svekkes og ikke bli tatt alvorlig. Implisitt kommuniserer man at det ikke ligger noen egentlig overbevisning bak, og man kan ende med å fyre opp under en allerede eksisterende tillitskrise mellom kunsten og dens potensielle publikum. At den kunstnerdrevne non-profit scenen preges av denne look-en er på sett og vis dobbelt problematisk; velger man selv å å ikle seg og arbeidet sitt denne rollen, kan man mistenkes for å ville unngå konsekvensene ved at arbeidet tar veien ut av det begrensende men beskyttende gallerirommet og inn i verden utenfor. Dette blir spesielt paradoksalt og problematisk for en sosialt engasjert kunst, men problemet er der uansett hvilken genre man tilhører. Kunst trenger naturligvis å opprettholde sin frihet, magi og autonomi, og bør ikke reduseres til en vare blant andre varer, men jeg er ikke sikker på at man oppnår ønsket effekt gjennom denne strategien. Det må finnes andre veier å gå.

Gjennom gaven jeg nå har gleden av å overrekke SparwasserHQ, oppfordrer jeg til en diskusjon av denne estetikken. Siden juni 2004 har jeg spart penger fra min egen inntekt i diverse jobber og oppdrag innenfor norsk kunstliv; jeg har solgt egne arbeider og jobbet som museumsvakt, skribent og foredragsholder. Det er nå en glede for meg å kunne overrekke resultatet av dette arbeidet i form av en sjekk på 5 783 euro til SparwasserHQ. Summen skal brukes som et bidrag til arkitektonisk oppgradering av lokalene slik SparwasserHQ selv mener er mest hensiktsmessig. Seriøs, god kunst trenger og fortjener seriøse, gode rammer.