Pioneer, monologue

I’ve never been afraid of water. I’ve felt like I’m a dolphin.

Down to 25 metres at the most: beautiful colours, stunning rock formations, shellfish, seaweed, fish … 40 metres down: bits of the same thing here and there. 100 metres: a greyish light and hardly anything growing on the seabed. So nothing reflects the light down there.

I’ve been down to 300 metres: total darkness.

Total.

Total darkness has been an advantage only on two or three of the jobs I’ve done. I am glad I didn’t see what happened.

When you left the diving bell and moved off, there was a light on the bell itself, and you might have a torch on your arm. It was four degrees in the water, and it’s an ice-cold shock when it hits you. Any dive can get very, very cold. You feel it deep in your bones.

In the Viking Field there’s quite a strong current. Sometimes I’ve come out of the bell and hardly noticed it until I let go. Then suddenly you’re shooting away.

I saw fantastic phosphorescence! The odd fish, the odd shrimp, occasionally a fish you’d never seen before, and lots of plankton. But generally the diver doesn’t come across much life. It can be very lonely.

The moment you start working, you churn up dust. And dust in water is like dense fog.

Sound travels well, but it seems packed in wool. It’s just a bit muffled. Things sound like you’re inside a vault. Because water can’t be compressed, and sound waves in water are pressure waves.

You can talk underwater. The gas we used, helium/oxygen, makes the voice vibrate 7 times faster than usual, so we had so-called Donald Duck voices.

You can’t breathe water. I’m very lucky I was never given neon. But a helium mixture – I dived a lot with that. And I’ve dived a bit with nitrox, but that’s more like air. Air is denser, heavier to breathe than a helium/oxygen mix.

Gas failure.

When you pass out for lack of gas, you know it in every last fibre of your body that what you need is air. The resistance to your breathing increases, your mask sticks to your face when you breathe in, and there’s nothing to be had, all you get is water. And when you breathe out, you make sure you don’t lose a drop. It’s a feeling of suffocation that lodges itself in your neck, your Adam’s apple, your shoulders, right up to your forehead. And the only thing you can see is tunnel vision; far, far away, you see two dots and shadows moving about chaotically. Then you get a gnawing sensation in your belly as the last thing you feel before you pass out.

I have passed out several times under water.

On the moon there’s no resistance. There’s little gravity, so it’s easier to jump there. It’s not the same thing in a diving suit. It’s more like on a space shuttle, where you can be pushed back from the thing you’re working on. You’re not weightless, you’re adjustably weightless.

This isn’t a sport. It’s a serious profession, and a very dangerous profession.

Vannskrekk har jeg aldri hatt. Jeg har følt meg som en delfin.

Ned til max 25 meter: pene farger, nydelige skjær, skjellvekst, tangvekst, fiskeliv... På 40 meter: litt her og der av det samme. 100 meter: en grå lystone, og havbunnen har ikke noe særlig vekst. Så det er ingen reflekser i sjøen.

Jeg har vært på 300 meter: Totalt mørke.

Totalt.

Jeg har bare jobbet i to – tre situasjoner der totalt mørke har vært en fordel. Jeg har vært glad jeg ikke har sett det som skjedde.

Når du gikk ut av klokka og forlot den, så hadde du ett lys på klokkeutstyret, og ett lys i form av en lommelykt på armen kanskje. Det var 4 grader i vannet, og det er et ganske iskaldt sjokk der og da. Hvert dykk kan bli veldig, veldig kaldt. Du kjenner det langt inn i margen.

På Vikingfeltet går det en ganske sterk strøm. Der har jeg kommet ut av dykkerklokka og ikke merket så mye til det før jeg har sluppet taket. Og så raser du av gårde.

Jeg så enorme morild! En og annen fisk, en og annen reke, en og annen fisk som du aldri har sett før, og mye plankton. Men ellers detter ikke dykkeren opp i mye liv. Det er ganske ensomt.

Med en gang du begynner arbeidet så virvler du opp støv. Og støv i vann er akkurat som tett tåke.

Lyd vandrer godt, men er pakket inn i ull. Det er bare litt mer dottete. Du hører det som inne i en dome. Fordi vannet lar seg ikke komprimere, og lydbølger i vann er trykkbølger.

Du har stemme under vann. Den gassen vi pustet, helium/oksygen, fikk stemmen til å svinge 7 ganger raskere, så man fikk såkalt ’Donald Duck-stemme’.

Det er umulig å puste vann. Jeg er veldig heldig som ikke er blitt påført neon. Men en heliumblanding, det har jeg dykket mye med. Og jeg har dykket endel med nitrox, men det er litt mer likt luft. Luft er tykkere og tyngre å puste enn helium/oksygenblanding.

Gaskutt

Når du besvimer av gassmangel, så vet du med hele deg at nå besvimer du av mangel på luft. Du får større og større pustemotstand, masken din klistrer seg til ansiktet ditt når du puster inn, og det er ingenting å hente, det kommer bare vann. Og når du puster ut, så passer du på å ikke slippe ut en millimeter. Det er en kvelningsfornemmelse som sitter tett fra halsen din, adamseplet, skuldrene, og helt opp til pannen. Og det eneste du ser er tunnelsynet ditt: langt, langt ute ser du to prikker og skygge som forflytter seg ukontrollert rundt. Før du får et sug i underlivet som det siste du kjenner før du svimer av.

Jeg har mange besvimelser under vann.

Månen har du ikke motstand i. Du har liten tiltrekningskraft, så det er lettere å hoppe der. Det er ikke det samme i dykkerutstyr. Det er mer som på en romferge, der du kan bli skjøvet vekk fra det du jobber på. Du er ikke vektløs, du er regulerbar vektløs.

Dette er ikke en sport. Det er et alvorlig yrke, og det er et ekstremt farlig yrke.