Three Months' Work

This was going to be my farewell to art.

----------------------------

It started with Israel’s attack on the Gaza Strip at Christmas in 2008. Only the very cold-hearted could remain unmoved by the images of the dead among the rubble of what had been homes, schools and shops. It became impossible to read the papers. Every day they showed how civilians’ basic rights were mercilessly trampled on. It was shockingly ugly. A terrible sense of powerlessness crept in along with the awareness that I had no right to feel this pain, which strictly speaking was not mine. The pictures from the Gaza Strip had no concrete consequences for my life. It would be inappropriate to make this problem my own, yet, at the same, it was impossible to ignore the images. The only right thing to do was to act.

I received a number of requests from committed colleagues who called for a cultural boycott of Israel. We discussed it for some time. Our conversations repeatedly circled around without finding a way out. Our compassion and solidarity meant nothing. Our toolbox contained no useful devices for this situation.

Events on the Gaza Strip made clear my limitations as an artist. In principle, there was nothing wrong with making art based on the feeling I shared with so many others that Christmas. Nevertheless, in relation to how the term ART can be understood and dealt with there are insurmountable ethical problems with works of art that are based on such issues. Regardless of how good the intentions are and how real the commitment of the artist is, it becomes impossible, for example, not to aestheticize the pain of others. Works of art seem forever removed from the reality they spring from and cannot generate a reciprocal dialogue with the world outside.

My works have always been attempts to create windows onto a different, albeit as real, a world to create a sense of alternative possibilities. There is nothing wrong in doing this through pictures, but if one senses that the work of art is contained by the surface of the image, it remains “just” a picture. It does not operate in the world of the viewer and has no impact. In the intersection between the art institution, the press, the market and the public domain it is often in this way art is understood and mediated. The works of art are no longer windows onto a potential reality, but a fantasy world one does not need to take seriously. It is as if they have been subdued.

It felt utterly meaningless to hold onto the importance of artistic production in light of what else happened in the world that Christmas. I thought this was definitively the end. I was done, I needed to abandon art and enter the real world.

----------------------------

For some people do act. And what they do does not mean anything more than just that, it does not refer to anything else. They are in direct contact with reality. Their actions lead to real, concrete changes. This was exactly what I missed as an artist.

The Red Cross upholds the Geneva Conventions, which all nations have signed up to. The Conventions state that there are rules even in war and that civilians have inalienable rights. The attack on the Gaza Strip was a blatant breach of the Conventions. What Israel did that Christmas WAS wrong, and could not be excused or interpreted in any other way. Regardless of historical precedents and other factors: this was in principle WRONG. The Geneva Conventions were a stable, guiding light against a murky backdrop.

So I offered the Red Cross the time I would otherwise have spent on filling this exhibition space. This autumn – for three months – I have been a full-time volunteer at the Oslo Red Cross.

The activities of the Red Cross are based on seven guiding principles: humanity, impartiality, neutrality, independence, voluntary service, unity and universality. The organisation maintains rigorous self-control to ensure that it does not lose sight of these principles. As the working days passed by, I became increasingly overwhelmed by the power inherent in this approach. These principles place the Red Cross outside other mechanism that regulate society, which can seem to reign supreme. One cannot control the Red Cross from outside, it will not allow itself to become instrumentalised. In many ways it represents what I mean by this “other world”, showing not only that it is possible, but also that it really EXISTS. It is the same world that we inhabit, just seen from a slightly different angle.

The people who work for the Red Cross persistently strive for a clear ideal. They repeatedly express it, and place it in reality as a concrete fact for all to see.

Our systems ARE NOT reality, they are merely instruments for understanding and inhabiting reality. The Red Cross is an example of how there are traces of radically different models of understanding within our system. They can be found where our system fails, in the gaps between the different concepts we operate with. The activities of the Red Cross are as real as the attacks on the Gaza Strip. They express real aspects of humankind, and give these aspects concrete, living form in the world.

So I continued to use the time I would otherwise have spent on art production on the same thing: on the possibility of creating a slightly different world. In this case, my work was set in a worldwide system, and it was, of course, not about my free, individual expression. However, after a while it seemed less important to maintain the boundary between my artistic practice and what I was now doing. In reality, they felt the same. And if what I did for the Red Cross was part of my artistic practice, one could say, given that my colleagues had exactly the same tasks and carried them out in exactly the same way, that their endeavours could also be seen as an aesthetic gesture. Was there any real difference between my work and theirs?

----------------------------

It is easy to assume that the systems, categories and concepts we are surrounded by are naturally given or absolute; that we have to accept them and adapt to the boundaries between one concept and another, one category and another. But if we rest our gaze on a face, for example, it is as if the contours gradually disintegrate. The face is still there, but more as a concentration of presence rather than something that is distinct from everything else. In the same way, I feel that, if we look closely at this room, the walls that set it apart from the outside world may lose their significance.

Dette skulle egentlig være min avskjed med kunsten.

----------------------------

Det startet med Israels angrep på Gaza i julen 2008. Bare veldig kalde mennesker kan ha forblitt uberørt av bildene av de døde i restene av det som hadde vært hjem, skoler og butikker. Det ble umulig å lese avisene. Hver dag viste de hvordan siviles grunnleggende rettigheter ble trampet ned uten skånsel. Det var sjokkerende stygt. En fryktelige følelse av maktesløshet blandet seg også med vissheten om at jeg ikke hadde noen rett til å kjenne denne smerten; den var jo strengt tatt ikke min. Bildene fra Gaza hadde ingen reell konsekvens for mitt liv. Det var uanstendig å gjøre dette problemet til mitt, og samtidig umulig å skyve bildene unna. Det eneste rette ville være å gjøre noe, å handle.

Jeg mottok en serie henvendelser fra engasjerte kolleger som oppfordret til kulturell boikott av Israel. Vi diskuterte frem og tilbake. Samtalene våre snurret rundt seg selv uten å finne noen vei ut. Vår medfølelse og solidaritet hadde ingen betydning. Verktøykassen vår inneholdt ingen brukbare instrumenter for denne situasjonen.

Hendelsene i Gaza tydeliggjorde hvilke begrensninger jeg har som kunstner. Det er i prinsippet ingenting i veien for å lage kunst basert på følelsen jeg delte med så mange andre den julen. Men i møtet med hvordan begrepet KUNST forstås og forvaltes, oppstår det uoverstigelige etiske problemer rundt kunstverk basert på denne typen situasjon. Uansett hvor gode intensjonene har vært og hvor ekte engasjementet til kunstneren er, blir det for eksempel nærmest umulig å unngå å estetisere andres smerte. Kunstverkene virker evig adskilt fra virkeligheten de springer ut av, og klarer ikke å opprette noen gjensidig dialog med omverdenen.

Arbeidene mine er alltid forsøk på å lage vinduer mot en annen, like virkelig verden, å skape følelsen av andre muligheter. Det er ingenting i veien for å gjøre det gjennom bilder. Men hvis man oppfatter at kunstverket stopper ved bildets overflate, forblir det ’bare’ et bilde. Det får ikke virke i betrakterens verden, og har ingen konsekvens. Og i møtet med kunstinstitusjonene, pressen, markedet og offentligheten ellers, er det oftest på denne måten kunst forstås og formidles. Kunstverkene blir ikke lenger vinduer inn i en mulig virkelighet, men inn i en fantasiverden man ikke trenger å ta helt på alvor. Det er som om de temmes.

Det kjentes fullstendig meningsløst å fastholde kunstproduksjonens viktighet i lys av det som skjedde ellers i verden den julen. Jeg tenkte at dette var definitivt, et endepunkt. Jeg var ferdig, jeg måtte ut av kunsten og inn i den virkelige verden.

----------------------------

For noen handler. Og det de gjør betyr ikke noe annet enn det de gjør, henviser ikke til noe annet. De er i direkte kontakt med virkeligheten. Handlingene deres fører til reelle, konkrete endringer. Det var akkurat dette jeg savnet som kunstner.

Røde Kors forvalter Genèvekonvensjonene, som alle nasjoner har forpliktet seg til. Disse konvensjonene slår blant annet fast at det finnes regler selv i krig, og at sivile har ukrenkelige rettigheter. Angrepet på Gaza var et åpenbart brudd på disse konvensjonene. Det Israel hadde gjort den julen VAR feil, og kunne ikke unnskyldes eller tolkes annerledes. Uavhengig av historiske forløpere og andre faktorer: dette var prinsipielt FEIL. Genèvekonvensjonene var et fast, lysende holdepunkt mot en mørk bakgrunn.

Så jeg tilbød Røde Kors den tiden jeg ellers ville ha brukt på å fylle dette utstillingsrommet. I høst har jeg jobbet fulltid som frivillig i staben på Oslo Røde Kors i tre måneder.

Røde Kors’ virksomhet er basert på syv grunnprinsipper: Humanitet, upartiskhet, nøytralitet, uavhengighet, frivillighet, enhet og universalitet. Organisasjonen utøver streng selvkritikk for å ikke miste disse prinsippene av syne. Etter hvert som arbeidsdagene gikk ble jeg mer og mer overveldet over hvilken kraft som ligger i dette. Prinsippene plasserer Røde Kors på utsiden av de mekanismene som styrer samfunnet ellers, og som man ofte kan få inntrykk av er fullstendig enerådende. Man kan ikke styre organisasjonen fra utsiden, den lar seg ikke instrumentalisere. Den står på mange måter nettopp for det jeg mener når jeg snakker om denne ’andre verdenen’, og viser at ikke bare er den mulig, den ER. Den er den samme verdenen som vi lever i, bare sett fra en litt annen vinkel.

De som jobber for organisasjonen strekker seg konsekvent mot et tydelig ideal. De konkretiserer det igjen og igjen, og plasserer det igjen og igjen i virkeligheten som et fullkomment faktum foran alles øyne.

Systemene våre ER ikke virkeligheten, de er bare instrumenter for å forstå den og leve i den. Røde Kors er et eksempel på hvordan det fins spor av helt andre forståelsesmodeller inni det systemet vi lever i. De finnes der systemet vårt ikke strekker til, i glippene mellom de forskjellige begrepene vi bruker. Røde Kors’ virksomhet er like virkelig som angrepet på Gaza. Den er et uttrykk for virkelige sider ved menneskene, og gir disse sidene en levende, konkret form i verden.

Så jeg brukte fortsatt den tiden jeg ellers ville ha brukt til kunst, til akkurat det samme: muligheter for en litt annerledes verden. Her var det satt i et verdensomspennende system, og handlet naturligvis ikke om mitt individuelle frie uttrykk. Men etter hvert virket det stadig mindre viktig å opprettholde skillet mellom kunstnerskapet mitt og det jeg holdt på med nå. Det kjentes jo egentlig helt likt ut. Og hvis det jeg gjorde på Røde Kors var del av kunstvirksomheten min, så kunne man vel si at i og med at kollegene mine hadde akkurat de samme oppgavene og utøvde dem på akkurat samme vis, så kunne det de gjorde også ses som en estetisk gest? Var det egentlig noen meningsfull forskjell mellom mitt og deres arbeid?

----------------------------

Det er lett å tro at systemene, kategoriene og begrepene vi omgir oss med er naturgitte eller absolutte. At vi må akseptere dem og tilpasse oss grensene mellom ett begrep og et annet, en kategori og en annen. Men hvis man lar blikket hvile på for eksempel et ansikt, er det etter hvert som om konturene av det sakte løser seg opp. Ansiktet er der fortsatt, men mer som en fortetning av tilstedeværelse enn som noe avgrenset fra alt annet. På samme måte tenker jeg at kanskje, hvis vi ser ordentlig på dette rommet, vil veggene som skiller det fra verden omkring miste sin betydning.